Donorer tolker ofte ikke-statlige aktørers arbeid som et tegn på demokratisering, men det er ikke nødvendigvis slik mener artikkelforfatteren. Dona Finess fra selvhjelpsorganisasjonen Adra taler til et lokalt landsbyråd i Malanjeprovinsen i Angola. Foto: Maren Sæbø
Demokratiseringen av stater i Afrika er langt på vei et spill for galleriet, og går sakte fordi det gagner makten, eliten og utenlandske hjelpeorganisasjoner. I stedet frigjør staten og folket seg fra hverandre.
-
Kilder og litteratur:
«From Kleptocracy to the Felonious State? The Criminalisation of the State in Africa» (1999), Jean-Francois Bayart, Stephen Ellis og Beatrice Hibou, Oxford (1999).
«Big Men in Sub-Saharan Africa: How Elites Accumulate Positions and Resources», Jean Pascal Daloz, Comparative Sociology (2003).
«Global shadows: Africa in the neoliberal world order», James Ferguson, Duke University Press (2006).
«Den magiska världsbilden: om statens frigörelse från folket i Folkrepubliken Kongo», Kajsa Ekholm Friedman, Carlssons, Stockholm (1994).
«A chiefly political masquerade? On electoral politics in Ngaoundéré (Northern Cameroon) in 1996», Ketil Fred Hansen, Center for the environment and development, UiO, Oslo (2000).
«Inside Electoral Democracy», Ketil Fred Hansen, Journal of Asian and African Studies Forthcomming (2010).
«Sexe, bouffe et obsénité politique», Terroirs, Achille Mbembe (1995).
«Banknotes and Symbolic Capital Ghana's Elections Under the Fourth Republic», Paul Nugent, Nordiska Afrika Institutet, Uppsala (2007).
«Votes, Money and Violence. Political Parties and Elections in Sub-Saharan Africa», Matthias Basedau, Gero Erdmann og Andreas Mehler, Nordiska Afrika Institutet, Uppsala (2007).
«An introduction to African Politics», Alex Thomson, London, Rutledge ([2000] 2002).
I år feirer 16 stater i Afrika at det er 50 år siden kolonitiden sluttet. Hele ni av disse var tidligere franske kolonier som fikk sin selvstendighet i august 1960. Mens akademikere og radikale politikere de første tiårene etter uavhengigheten diskuterte om Afrika virkelig hadde fått uavhengighet i forhold til sine gamle kolonimakter, er diskusjonen de siste årene heller om de afrikanske statene er blitt helt uavhengige sin egen befolkning.
Den svenske sosialantropologen Kajsa Ekholm Friedman skrev allerede i 1994 en bok om Kongo med undertittel «Om statens frigjøring fra folket». Hennes poeng her var at den kongolesiske staten ikke trengte folket i det hele tatt; staten hadde minimal legitimitet, små inntekter og gav få tjenester tilbake til folket i Kongo. Staten eksisterte uavhengig av befolkningen. Noen år seinere, i 1999, lanserte den kjente franske afrikaforskeren Jean Francois Bayart begrepet «kriminalisering av staten». Hans medredaktør av boka, Beatrice Hibou, foretrakk å snakke om «privatisering av staten» (Bayart, Ellis et al. 1999). Begge argumenterte for at staten i Afrika fungerte som en forlenget arm og en personlig bankkonto til dem som styrte. I 2006 etablerte James Ferguson begrepet «non governmental state» om den afrikanske staten, for å vise sammenhengen mellom ikke-statlige organisasjoner (NGOene) og staten, men også for å si eksplisitt at det er private personer og private organisasjoner som styrer staten i Afrika, ikke befolkningen via sine valgte politikerrepresentanter.
Oppblomstring av NGOer
Hvordan kan vi snakke om at staten i Afrika er uavhengig av sin egen befolkning? For 20 år siden, da de fleste afrikanske statene hadde autoritære regimer med presidenter som ofte hadde tatt makten ved militærkupp, ville det kanskje vært lett å si. I 1989 hadde kun ni av statene i Afrika demokratiske grunnlover. Men i løpet av 1990-tallet fikk nesten alle det. I 1999 var det kun ni land i Afrika som ikke hadde demokratisk grunnlov. I demokratier er det jo folket som styrer og som dermed står bak sine makthavere. Mens flere og flere vestlige politikere den siste tiden har begynt å stille seg tvilende til kvaliteten på demokratiet i Afrika, har de fleste forskere lenge påpekt den manglende demokratiseringen (Hansen 2000; Daloz 2003; Nugent 2007; Hansen 2010).
Uansett hva man mener om demokratiet i Afrika, førte demokratiseringsbølgen på 1990-tallet til en oppblomstring av NGOer. Da de afrikanske statene etablerte demokratiske grunnlover, så ble antallet NGOer sett på av europeiske politikere som en indikasjon på hvor demokratisk staten var blitt. Vestlige bistandsdonorer støttet både etablering av NGOer, og arbeidet deres. Dette førte til en overetablering av NGOer, hvor hovedmålet for dem som drev dem, ser ut til å være egen karriere, lønn og frynsegoder, mer enn å være en motmakt til staten eller et talerør for svakere grupper i samfunnet. Lederlønningene for afrikanere som jobber i NGOer som Care eller Caritas er mye høyere enn for professorer på universitetene.
Internasjonale NGOer med lokale kontorer i Afrika blir beskyldt for å tappe staten for de flinkeste arbeidstakerne, fordi lønningene og frynsegodene er så utrolig mye bedre hos dem enn hos staten. De ansatte blir beskyldt for å bedrive et personlig «race for per-diem» heller enn et «race for change».
De ikke-statlige organisasjonene – som i utgangspunktet skulle representere folket og samfunnet som motvekt til staten – blir med andre ord ofte kun bestående av de samme folkene med de samme ideene og de samme motivasjonene; bevaring av maktens status quo og personlig akkumulering av makt og penger. Dette fenomenet har resultert i at NGOer i Afrika ofte blir kalt MONGOer: My Own NGO.
Tendensen til personifisering av NGOene og deres ofte manglende folkelige forankring, ble styrket av at staten ble redusert. Helt siden midten av 1980-tallet hadde vestlige donorer krevd at den afrikanske staten måtte reformeres. Staten måtte redusere antall ansatte, kutte sine budsjetter, selge sine bedrifter og etter hvert også demokratiseres. I lys av Verdensbankens «strukturtilpasningsprogram», var det flere byråkrater som så seg om etter nye jobber, og bistandsbransjen var en av sektorene som vokste raskest. NGOer uten folkelig forankring lignet på staten uten folkelig forankring. I mange sammenhenger er det derfor ikke relevant å snakke om en deling mellom stat og samfunn i Afrika.
Staten klarer oftest å neglisjere de små sosiale bevegelsene og kooptere eller slå ned på de større dersom de ikke faller i statens – les: presidentens smak. La meg ta et kort eksempel.
Hverdagslig motstand
Min frustrasjon for at demokratiseringen bare er et spill for galleriet, har resultert i en rekke samtaler med afrikanske intellektuelle og forskere, blant annet en høyt utdannet forsker fra Niger i Paris i januar 2010, rett før det suksessfulle kuppet mot Nigers president Tandja Mamadou (president siden 1999) i midten av februar i år.
«Hvorfor aksepterer dere at presidenten forandrer grunnloven slik at han kan bli gjenvalgt så mange ganger han selv ønsker det? Er ikke alle mot det? Til og med parlamentet egentlig?» spurte jeg den nigerianske forskeren, som svarte:
«Vi er redde. Vi er redde for hva staten vil gjøre med oss om vi protesterer. Det er mye undertrykkelse i Niger. Om vi protesterer, kan vi miste jobbene våre på universitetet og frynsegodene kan bli fratatt oss. Er det kraftige protester kan vi vente oss fengsel, tortur, slektninger kan miste jobbene sine, bli utsatt for ubehageligheter av politiet. Du vet, regimet er ikke redd for å vise muskler».
For å unngå disse ulempene gjør folk såkalt «hverdagslig motstand» mot regimene på en mer subtil måte, ikke helt ulikt da nordmenn under andre verdenskrig gikk med binders på jakkeslaget for å signalisere til hverandre sin motstand mot nazistenes styre. Motstanden er subtil og ingen kan vite om det dreier seg om aktiv motstand mot regimet eller om folk bare er slik; om det de gjør eller ikke gjør er politisk eller ei. Slik er det for eksempel med øldrikking. Mange steder i Afrika er øl lettere tilgjengelig og billigere enn vann på flasker. Drikker du en lang øl midt på dagen rett av flasken, er du med på den hverdagslige motstanden. Denne formen for daglig motstand mot regimene er ikke ulovlig; ingen fengsler deg fordi om du drikker en øl eller to midt på dagen. Men jobben etterpå går seinere. Samtalene mellom arbeidskameratene går raskere. Arbeidsoppgavene går saktere, de utsettes litt eller glemmes helt (Mbembe 1995).
Muligens er det blitt slik at denne «everyday resistance» etter hvert også er i myndighetenes interesse. Denne passive formen for motstand fører jo ikke fram. Makthaverne har fortsatt makten og gir den ikke fra seg. Hverdagsprotestene forandrer ingenting på de grunnleggende maktforholdene. Produksjonen og effektiviteten blir bare litt mindre. Landet blir litt fattigere, men maktforholdene består.
Folkets frigjøring fra staten
Siden demokratiseringen kun unntaksvis er reell i Afrika, er det relativt lett for den politiske eliten å slippe å forholde seg til folket. Staten får sine inntekter fra naturressurser som olje og gass, diamanter og regnskog heller enn fra skatt på personinntekt. Bistand fra vesten gjør også staten i Afrika mindre avhengig av egengenererte inntekter fra sin egen befolkning. Og folket svarer med samme mynt: de gjør seg uavhengige av staten. Staten gir ikke befolkningen økonomisk sikkerhet, utdannelse eller helse. Dermed forsøker folk å skaffe seg det selv.
Nettverk mellom «de sterke» (patrons) og klienter vokser seg enda sterkere. En «big man», en person med økonomisk og politisk makt, etablerer en stall av klienter. Relasjonen er frivillig og gjensidig fra begge sider, men det er the patron som definitivt har maktovertaket i relasjonen. Ved å love the patron stemmer ved valg, billig arbeidskraft, lojalitet eller en annen form for støtte kan klienten regne med å få økonomisk hjelp i krisetider av patronen eller at patronen hjelper klienten ut av administrative vanskeligheter han kan havne opp i. For folk flest blir staten noe man søker å styre klar av for å unngå ubehageligheter. Folk forventer seg mindre og mindre av staten. Staten frigjør seg fra folket, OK, men folket frigjør seg også fra staten.
Tips en venn