Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• FAKTA: Shanfolket

  *Shan i Burma grenser mot Laos i øst, Kina i nord og Thailand i sør. Shan var tidligere  et kongedømme som dekket store deler av Burma og Thailand. På 1700-tallet okkuperte også Shan deler av Kina og lå i stadige kriger med statene der.

  *Provinsen har i dag et omfang som dekker nesten en fjerdedel av hele Burma (155 800 km2)

  *Av syv forskjellige provinser, samt syv divisjoner er Shan den absolutt største.

  *Shanfolket blir sett på som en minoritet i Burma, men teller mellom fem og seks millioner mennesker.

  *Flere opprørsgrupper kjemper en tung kamp mot Burmas militære junta i Shan.

Når engelskmannen og novisemunk Fred Blandford ankommer skolen Day Light School i Fang i Nord-Thailand, blir han nærmest overfalt av barna som holder til der. De ler. Smiler. Og Blandford står ved siden av dem, han smiler han også.

- Det er ganske utrolig. Eller kanskje det er helt naturlig. De har ingenting i denne verden, mange av dem har rømt gjennom jungler i frykt for sitt eget lands soldater. Likevel har de denne gleden og denne positive utstrålingen. Det er ganske fantastisk, sier han.

Skolen holder til i et bygg, delvis av bambus, delvis av mur og delvis av bølgeblikk, midt i en appelsinplantasje i Fang, noen kilometer unna grensen til Burma. I byen Fang bor det omtrent 80 000 fremmedarbeidere fra Shan i nabolandet. Day Light School har 30 av disse som sine elever. Barna er mellom fire og elleve år gamle, og blir først og fremst undervist i språk, både i deres eget shan-språk, og i thai, i tillegg til grunnleggende geografi og matematikk.

Skolen er drevet av organisasjonen Blood Foundation, en organisasjon som driver organisert pengeinnsamling og frivillig arbeid for å hjelpe så mange av Shan-flyktningene som mulig. Blant prosjektene er skolene noe av det de ser på som mest viktig. Grunnlegger Ben Bowler forklarer:

- De vi har med å gjøre her er mennesker som rømmer fra et sted der de ikke kan oppholde seg lenger. Mange steder i Shan blir landsbyer brent ned til grunnen og frykten for å bli mishandlet av soldatene er store.

Frykter og flykter

Med grense til Kina i nord, Laos i øst og Thailand i sør, og med et område som dekker i underkant av en fjerdedel av hele Burma er Shan den største av de syv statene og de syv provinsene i Burma. Shan var tidligere et kongeedømme som dekket et større område i Burma og Thailand, men ble i 1887 underlagt engelsk kolonistyre. Den etniske minoriteten Shanfolket teller nærmere seks millioner mennesker. Men med regimet i dagens Burma er store deler av Shanfolket så godt som helt uten rettigheter, og mange av dem har sett seg nødt til å flykte fra sitt eget land i frykt for å bli plyndret, torturert og voldtatt av soldater og offiserer fra den militære juntaen.

Med sin nærhet, både kulturelt og geografisk, har Thailand i mange år vært et naturlig sted for Shanfolket å flykte til. Ettersom denne delen av Thailand tidligere var en del av kongedømmet Shan, huser regionen allerede svært mange med samme opphav som flyktningene.

Selv om de fleste har få eller ingen rettigheter når de kommer til Thailand, slipper de stort sett unna frykten for overgrepene de risikerer å bli utsatt for av Burmas soldater og offiserer. Ifølge Blood Foundation holder opp mot to millioner av Shan-folket til i Thailand, både lovlig og illegalt. Ifølge Ben Bowler er barna som holder til på Day Light School blant dem som har dårligst kår.

- Vi har flere forskjellige skoleprosjekter som til sammen teller omkring 100 elever på denne siden av grensen. Barna på Day Light School er noen av dem som er absolutt dårligst stilt. Av 80 000 flyktninger fra Shan-staten har omtrent 10 000 av dem ingen rettigheter i Thailand overhodet. De har ikke engang flyktningstatus og oppholder seg her ulovlig. Barna på Day Light School er for det aller meste barn av dem, forteller han.

Akkurat som svært mange andre flyktninger fra Shan, arbeider familiene til disse elevene på appelsinplantasjer. De jobber lange dager omgitt av giftstoffer som appelsinplantene blir sprøytet, samtidig som de blir betalt et absolutt minimum. Ifølge under 20 norske kroner om dagen.

- De får et sted mellom halvannen og tre amerikanske dollar om dagen for å jobbe med fysisk tungt arbeid i svært mange timer hver dag, forteller Bowler.

Gjennom organisasjonen sin gjør han det han kan for å hjelpe disse familiene.

- Det vi som organisasjon kan gjøre er å samle inn penger, betale lærere og nødvendig skoleutstyr for å forberede barna på å leve resten av livet i Thailand. Hvis de lærer seg thai godt nok kan de etter hvert integreres i det thailandske undervisningssystemet og ha en verdig fremtid foran seg her, sier han.

I tillegg til de omkring hundre elevene på thailandsk side av grensen, anslår Bowler at arbeidet deres strekker ut til flere tusen barn innad i Shan-staten.

- Vi trener blant annet opp buddhistiske munker. De blir lært opp i undervisningsteknikk, språk og økonomi. De som vi har trent opp foreløpig underviser til sammen omkring 2000 barn i Shan-staten.

Bedre enn der de kom fra

Midt mellom alle barna inne i bambuslokalet på appelsinplantasjen står novisemunk Fred Blandford omringet av barna. Blandford, som underviser i buddhistisk lære for ett annet av Blood Foundation sine prosjekt, følger også tett med på Shan-flyktningene sin situasjon i Fang-området.

- Det er en årsak til at så mange mennesker kommer til Thailand fra Shan-staten. De har ingen rettigheter her, de jobber ti-tolv timer hver dag, og mange av dem tjener ikke mer enn mellom én og tre amerikanske dollar om dagen. Iblant blir de også frastjålet pengene sine av lokale og korrupte politifolk. Men de holder ut, rett og slett fordi de må. Det er tross alt bedre enn der de kom fra, sier Blandford.

Omtrent tre timers kjøretur sørover for Fang, i Nord-Thailands «hovedstad» Chiang Mai, holder organisasjonen Shan Human Rights Foundation (SHRF) til. En av mennene som driver organisasjonen er selv Shan og han bestemte seg for å være med på å starte opp organisasjonen for å dokumentere brudd på menneskerettigheter i hjemlandet sitt. Han har bred kunnskap om hva som foregår innenfor Shan-statens grenser og reiser iblant tilbake for å dokumentere hendelser. Av sikkerhetsmessige årsaker vil han ikke ha navnet sitt på trykk hos VerdensmagasinetX.

-Arbeidet jeg holder på med kan fort ende opp med problemer for meg hvis jeg skal reise tilbake til Shan-staten. Og det har jeg tenkt til. Derfor vil jeg helst ikke at navnet mitt publiseres i forbindelse med dette arbeidet, sier han.

Han forteller at da han vokste opp og gjorde seg ferdig på skolen reiste han mye i hele Burma som transportarbeider. På veien så han ting som gjorde uutslettelige inntrykk.

-Jeg har sett folk bli torturert og drept. Det skjedde da jeg vokste opp. Nå har jeg blitt 60 år og de ti siste årene har jeg fulgt med på situasjonen fra Thailand og har også besøkt Shan-staten i blant etter jeg flyttet hit. Overgrepene skjer fortsatt og vi i SHRF mener det er viktig å følge med. Derfor samarbeider vi tett med folk som fortsatt bor i Shan-staten og de rapporterer videre til oss som publiserer rapportene på nettsidene våre.

60-åringen kan også bekrefte at voldtekter og tortur finner sted like ofte nå som i 2002 da rapporten License to Rape ble forfattet av kvinneaktivister fra Shan . Blant annet forteller han at de siste månedene i 2010 har de rapportert om store mengder ubetalt tvangsarbeid, gjengvoldtekter og sporadisk, umotivert dreping.

-I mars ble en 21 år gammel kvinne gjengvoldtatt av fire soldater fra militærjuntaen. Soldatene beskyldte henne og hennes mann for å være Shan-soldater. De bandt mannen hennes fast og truet ham med våpen. Offiseren voldtok 21-åringen før han beordret tre andre soldater til å voldta henne én etter én. Da de var ferdige slapp de mannen løs og truet med å drepe dem om de fortalte noen om episoden. Andre episoder i det siste består også av umotivert vold, dreping av husdyr og andre brutale historier, forteller han.