Rett nord for N’Djamena ligger «De dødes slette», siste hvilested for et tusenvis av ofre for Habrés diktatur. Clement Abaïfouta ble satt til å begrave sine døde medfanger her. Som formann i foreningen for regimets ofre, arbeider han nå med å få reist et minnesmerke på stedet, men myndighetene ser heller at det bygges hus der.
Tsjad forsøker å ta et oppgjør med en tidligere diktator og hans skrekkvelde, men uten at det rokker ved dagen autoritære regime.
– Første gang jeg begravde et lik, var under det treet der borte, sier Clement Abaïfouta og peker på et ensomt tre som stikker opp av sanden i Hamral Goz, rett nord for hovedstaden N´Djamena, og minnes Hissène Habrés terrorregime fra 1982 til 1990.
– Så ble det flere. Mange flere. Det kunne være åtte, ti stykker om dagen, forteller han, tydelig preget av minnene her på den usynlige kirkegården. Det tidligere utmarksområdet kalles i dag «de dødes slette» og er ett av mange steder der tusenvis av reelle og innbilte motstandere av Hissène Habrés terrorregime på 1980-tallet ble begravd etter at de hadde «forsvunnet».
Clement Abaïfouta var selv fange i fire år, og måtte begrave medfanger som hadde bukket under for de fryktelige forholdene i hovedstadens mange hemmelige fengsler. I dag er han formann i foreningen som er dannet av ofrene for Habrés diktatur.
Terrorregime
Tsjad ble kolonisert av Frankrike i 1920, og er i dag et av de fattigste og mest korrupte land i Afrika. Siden landet ble i 1960, har det vært herjet av borgerkrig, statskupp og stadige forsøk på statskupp. I 1978 erobret opprørere hovedstaden og tok makten. Tidligere regjeringssjef Hissène Habré ble president i 1982 og styrte deretter landet på diktatorisk vis gjennom et maktsystem basert på korrupsjon og vold. Under Tjads «svarte september» i 1984 ble det utført rene massakrer på flere folkegrupper sør i landet. Bare presidentens egne stammefrender ble spart i de åtte årene som skrekkveldet varte.
– Politistaten var som en altseende radar. Det var agenter overalt, og det skulle svært lite til for å bli arrestert, sier Abaïfouta.
Ifølge en nasjonal undersøkelseskommisjon ble rundt 40 000 mennesker drept under hans regime, fram til Habré selv ble styrtet i 1990. Rundt oss står flere nybygde hus. Myndighetene har velsignet byggevirksomheten, som har skutt fart de siste årene. Clement Abaïfouta er sår og oppgitt:
– Stedet er et vitnesbyrd av nasjonal betydning. Vi kan ikke akseptere at folk bygger hus på gravene, oppå bevisene, sier han.
Nåværende president Idriss Déby var en av militæroffiserene som var med på kuppet i desember 1990, da de inntok hovedstaden og avsatte president Habré. Idriss Déby har vært president siden, samt leder for regjeringspartiet Mouvement Patriotique de Salut (MPS). Men Dèbys regime har ikke tatt det oppgjøret med Habrè mange har ventet på.
– Dagens regime har arvet Habrés institusjoner mer eller mindre intakt. Idriss Déby vet at fra den dagen han ikke er president lenger, vil også han måtte stå til ansvar, sier Clement Abaïfouta.
En skygge over Tsjad
– Tsjadere trenger å se de skyldige svare for hva de har gjort. Først da kan vi begynne å glemme, sier Abaïfouta.
Forsøkene på å få stilt Tsjads tidligere diktator Hissein Habré for retten i Senegal, er de siste ti årene stadig blitt trenert. I hjemlandet har en menneskerettighetsgruppe også anlagt sak mot flere av despotens håndlangere. Men ofrenes vei til rettferdighet synes lang.
Siden 1998 har en internasjonal komité bestående av blant andre Human Rights Watch, Amnesty International, samt franske, tsjadiske og senegalesiske menneskerettighetsaktører, arbeidet for straffeforfølgelse av Habré. I 2000 gikk ofre for regimet til sak mot den tidligere diktatoren i Senegal, der han har sittet i eksil siden han ble styrtet av Déby. Det senegalesiske rettsvesenet erklærte, på tross av de internasjonale straffeforfølgelseskonvensjoner landet har forpliktet seg til, at saken lå utenfor dets kompetanseområde.
I 2002 gikk så belgiske statsborgere av tsjadisk opprinnelse til sak mot Habré i Belgia, basert på landets universelle jurisdiksjon. Dette førte til at Habré i 2005 ble tiltalt for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, og det ble utlyst en internasjonal arrestordre. Senegal skjøv så ansvaret over på Den afrikanske union (AU), som i sin tur ga landet mandat til å dømme Habré «på vegne av Afrika». Men Senegal har gjort fint lite. Etter at ofre på ny gikk til sak i 2008, begjærte Belgia året etter Den internasjonale straffedomstolen om å pålegge landet enten å dømme Habré eller utlevere ham til Haag. Senegals president Wade har siden lovet å dømme eksildiktatoren om det internasjonale samfunnet tar regningen, men landet har ennå ikke evnet å presentere et budsjett.
Beskytter hverandre
– Dette er ikke et spørsmål om penger. De vil ikke dømme ham. Det er et syndikat av statsoverhoder som beskytter seg selv. De vet at en dom vil skape presedens og slå tilbake på dem selv, sier advokat Jaqueline Moudeïna på sitt spartanske kontoret sitt i utkanten av N´Djamena. Hun har i ti år gitt fri rettshjelp til ofre for Habrés regime og står i spissen for en menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for straffeforfølgelse av Habré. De har også anlagt saker i Tsjad mot flere av Habrés håndlangere, men denne prosessen har stoppet opp fordi dommeren ikke har fått de nødvendige ressurser til disposisjon fra myndighetene.
– Staten bruker store ord og avholder konferanser. Men de fagre løftene er kun ment for et internasjonalt publikum, sier hun.
Moudeïna viser til at en stor del av dagens kadre har en fortid i Habrés maktapparat og slett ikke ønsker nytt lys på fortiden.
– De befinner seg overalt i systemet: i politiet, i forvaltningen, i ministerstoler. De er hevet over loven, og det er denne immuniteten mot straff som er hovedårsaken til de gjentatte menneskerettighetsbruddene i Tsjad.
Selv ble Moudeïna for noen år tilbake utsatt for et attentatforsøk som kostet henne et drøyt år på sykehus. Dommeren som klarte å innhente innrømmelse fra politi om at det var gitt ordre o å drepe advokaten, ble selv utsatt for så stort press at de ikke ble dømt.
Moudeïna er likevel mest bekymret for ofrene og de etterlatte hun daglig har kontakt med. Sammen med Clement Abaïfouta jobber hun for å få reist et minnesmerke på «de dødes slette».
– Enkene trenger en grav, et sted å gå til, avslutter hun.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: