Narkotikaimperiene styres som effektive bedrifter, med filialer selv på innsiden av fengselsmurene. Politiet ruster opp med topptrente spesialenheter og sikter på de store fiskene. Hvem vinner krigen i nabolagene?
-Narkohandelen i Salvador var delt mellom to konkurrerende narkotikakarteller, ledet av de største narkobaronene, Perna og Piti, forklarer Fidelis (47), sjefsetterforsker ved narkotikaavsnittet i Salvador. Han sitter i sommerlig dress bak vifta på kontoret sitt.
Begge kartellenes virksomhet kan spores til delstatsfengselet Penitenciária Lemos Brito. Éberson Souza Santos, ”Piti”, ledet ”Comissão de Paz”, men ble drept i en politiaksjon 6. august 2007. Pitis bror og kriminelle sammensvorne, Neidson Souza dos Santos, ble fengslet i januar 2009 for drap av politimenn, bankran, narkotikatrafikk, og besittelse av narkotika, politivåpen og stjålne kjøretøy.
Pitis motstander, Genilson Lino da Silva, ”Perna”, lever i beste velgående. Narkobaronen soner en gammel ransdom, men driver imperiet sitt effektivt fra innsiden. Under politiaksjonen ”Big Bang” i Lemos Brito-fengslet ble Perna pågrepet på cella si med 280.000 reais i kontanter under madrassen. I tillegg fant de ladde skytevåpen og en mengde luksusvarer. Andre innsatte ble pågrepet med ladde AK47-rifler, og store kvanta marihuana og crack. Perna ble overført til et høysikkerhetsfengsel i delstaten Paraná. Etterforskeren Fidelis tviler på at Perna er særlig ivrig på å rømme.
-I fengselet er han så trygg som han kan bli. Han får mat og det han skulle trenge levert på cella, samtidig som han beholder inntektene og makten på utsiden. Det er som en feriekoloni.
Han forklarer at narkobaronene har en rekke underordnede som styrer tildelte områder. Disse leder igjen små og store nettverk av gateselgere. I utgangspunktet bestod narkohandelen hovedsakelig av menn, men i de siste årene har kvinneandelen økt dramatisk. Over halvparten av kvinnene i fengselet i Salvador soner for narkorelaterte forbrytelser. Mange kvinner som er involvert i narkohandelen fungerer som kartellenes førstedamer; som kjærester til overhodene med viktige oppdrag å utføre.
Etter Pitis død og Pernas fengselsoverføring har begge kartellene opplevd splittelse. Dette har ført til en pulverisering av markedet med to alvorlige konsekvenser. For det første sliter politiet med å få oversikt over det økende antallet grupperinger som kjemper om herredømme over utsalgsstedene. For det andre har krigen om markedet gjort at volden har eskalert.
Samarbeid over hele landet
Kartellene driver organisert kriminalitet på høyt nivå. De er involvert i narkotikatrafikk, våpenhandel og økonomisk kriminalitet. Kartellene samarbeider både nasjonalt og internasjonalt. Spesielt samarbeider narkobaronene i Salvador med kriminelle organisasjoner i Rio de Janeiro og São Paulo, byer der narkokrigen har vedvart mye lengre.
Kartellene fungerer som effektive firma; avdelingslederne fortsetter arbeidet i nabolagene mens direktøren er borte. Perna og de andre fengslede baronene har undersåtter både innenfor og utenfor murene. De som jobber i fengselet kalles laranjas, appelsiner, og styrer blant annet narkotikahandelen blant de innsatte. De mottar frynsegoder som alkohol, mat, parfyme og mobiltelefoner – alt hva fengselshverdagen mangler. I de brasilianske fengslene har myndighetene for lengst mistet kontrollen. På innsiden av murene er det de innsatte som styrer; fra cellene åpnes om morgenen til de stenges om kvelden holder fengselsbetjentene seg unna. Narkokartellene bruker opptøyer og gisseltaking som pressmidler mot myndighetene.
På en besøksdag i desember 2008 tok de innsatte i Lemos Brito-fengslet to fengselsfunksjonærer og 292 pårørende som gisler. Opprøret ble ledet av tolv innsatte som nylig hadde blitt overført til høysikkerhetsavdelingen. Dette var igjen en reaksjon på flukten av en av Pernas etterkommere. Avdelingen ble bygd for et par år siden, nettopp for å sette en stopper for kartellenes sterke rolle i fengslene. Her er de innsatte under konstant kameraovervåking og har sterkt begrensede kommunikasjonsmuligheter; eneceller, mobilforbud og forbud mot fysisk kontakt med advokater. Blant de tolv var en eks-politimann som er dømt til 60 år for drap og massakrer. Etter 28 timer returnerte de tolv innsatte til sine opprinnelige avdelinger og gislene ble løslatt.
Crack hovedproblemet
Tilbake på narkotikaavsnittet ramser Fidelis opp hovedkomponentene i det brasilianske narkotikamarkedet: crack, kokain, og marihuana. Syntetiske stoffer som ecstacy finnes også, smuglet inn fra Europa, men politibeslagene er minimale. I motsetning til crack-brukerne er de som bruker ecstacy hovedsakelig ungdom i øvre middelklasse. Det er få tips fra befolkingen om denne typen narkotika, og det er vanskelig å få innpass i miljøene. Politiets terskel for å aksjonere blant de mer pengesterke virker atskillig høyere enn i favelaen.
Men Fidelis er ikke i tvil: Crack er den største utfordringen narkoavsnittet står ovenfor. Crack har medført store endringer i det brasilianske samfunnet i løpet av det siste tiåret. Han forklarer at crack skiller seg fra andre typer narkotika på flere viktige punkter, blant annet den lave prisen og den sterke avhengighetsgraden.
Han kjenner ikke til detaljer om omfanget av narkotikarelaterte problemer i resten av Sør-Amerika, men mener det som har skjedd i Brasil minner om utviklingen i Venezuela og Colombia noe tidligere, og også i USA enda et par tiår før.
Tipstelefonen er et av hovedtiltakene i kampen mot narkotikatrafikken. Tipsene kommer både fra i nabolagene som føler seg truet av narkohandelen og fra rivaliserende narkokartell. Arbeidet med å sjekke holdbarheten i tipsene er omfattende. Rundt tjue tips sjekkes daglig. Målet er å skille brukere og småselgere fra de større fiskene, samt å skille steder for bruk fra steder for distribuering. Et problem er at loven ikke skiller mellom smålangeren og sjefen for narkohandelen i nabolaget, hele dette spekteret av selgere kalles ”traficante” og dømmes nokså likt.
Kartleggingen av mulige utsalgssteder skjer ”under cover”. Politifolk drar ut i sivil og gir seg ut for å være brukere.
- Spanerlivet innebærer et farlig dobbeltliv, forklarer Fidelis.
- Om noen finner ut hvem du er, er både du og familien din i fare. Mange politifolk bor selv i fattige nabolag dominert av narkokongene, og lever med en konstant frykt for å bli identifisert som politimann.
For de fleste som jobber undercover er dette en kort karriere. De starter gjerne unge og klarer å holde identiteten sin skjult i to-tre oppdrag før risikoen blir for stor, og de går over til annen type politiarbeid.
Når spanerne får bekreftet at det dreier seg om et utsalgssted, er neste steg arrestasjon av selgerne. Ved å presse dem skaffes forhåpentligvis informasjon nok til å kartlegge hierarkiet videre oppover. Fidelis forteller at denne prosessen krever tålmodighet. Fra et tips til en viktig arrestasjon tar det ofte et halvt år. Å få tak i en leder kan ta mer enn et år. For å få dømt noen holder det ikke at noen peker dem ut som sjefer i narkohandelen; en må ha juridisk fellende bevis. Derfor blir timingen svært viktig når en endelig går til aksjon.
Med tillatelse til å skyte
Under en storaksjon inntar en gruppe topptrenede politifolk nabolaget der den utpekte narkosjefen driver handelen sin. De entrer området, maskerte og tungt bevæpnede, i pansrede spesialkjøretøy. Narkokongene oppholder seg sjeldent noe sted uten soldater, og de fleste aksjonene medfører væpnede sammenstøt med falne på begge sider. I tillegg kommer tapet av uskyldige liv, tilfeldige forbipasserende som treffes av ”balas perdidas”, kuler på avveie.
I et intervju i lokalavisa kom César Nunes med en offentlig oppfordring til politiet om ikke å være redd for å skyte. Nunes er sjef ved etaten for offentlig sikkerhet, Segurança Pública, men har mange år bak seg i ledelsen for militærpolitiet. Han mener at et progressivt militærpoliti er essensielt:
- Hvis en politibetjent er redd, så kan han be med meg og vi skal arbeide sammen i gatene. Men jeg tror ingen er redde. Det vi har sett er at politiet kjører hardt på.
De offisielle tallene viser at politiet i Salvador drepte 105 personer i 65 konfrontasjoner i løpet av 2008, en klar økning fra årene før. Forskere og journalister mener at tallet trolig er mye høyere, fordi politiet ofte har mulighet til å dumpe liket slik at drapsmann og motiv forblir ukjent. I samme tidsrom ble 34 politimenn drept, og kun et mindretall av dem ble drept i tjeneste. Dette vitner om en ubalanse i maktforholdet mellom politistyrkene og menneskene de angriper, og underbygger favela-beboeres teori om at det brasilianske politiet skyter først og spør etterpå. Det er vanskelig å anslå antall uskyldige som er drept under politiaksjoner, da politiet, ofte på tynt grunnlag, hevder at ofrene var involvert i narkotikatrafikk. Har offeret kriminelt rulleblad fra tidigere, uansett hva det måtte gjelde, anses han for skyldig. Har han ikke det, hjelper dette lite; særlig mørkhudete unggutter fra favelaen er skyldige til det motsatte er bevist. Det er lite de etterlatte kan gjøre for å renvaske de drepte.
Sjefsetterforsker Fidelis mener likevel at politiet i Bahia er blant de minst korrupte i Brasil. Men han innrømmer at hardt arbeid og dårlige lønninger kan gjøre det fristende for enkelte å trå over streken.
Tallene fra rettsmedisinske institutt i Salvador viser at antall drap har økt fra 1223 i 2006 og til nesten det dobbelte to år senere; 2237 i 2008. Det vil si over seks drap per døgn. Statistikker fra første del av 2009 viste en ytterligere økning til sju lik i døgnet. Nunes estimerer at over 80 % av drapene skyldes narkotikakrigen. Majoriteten av ofrene unge, mørkhudete menn fra fattige nabolag, med liten skolegang og ingen jobb. Både i media, i ”Ordet fritt”-spalter og på folkemunne snakkes det om en narkokrig, hvor volden sammenlignes med andre borgerkriger, som i Gaza.
Den brasilianske sosiologen Gey Espinheira har uttalt at politiets framgangsmåte styrker narkotikakartellenes posisjon i de fattige nabolagene. Politiet glimrer med sitt fravær fram til de stormer inn i store aksjoner, og ydmyker, truer, bruker vold, fengsler og dreper. Dette gjør det lettere for narkosjefene å fungere som selvautorisert politi, samt å rekruttere nye soldater. Gjennom sanksjonering av småkriminalitet som tyveri og gatebråk sikrer de seg kontroll i forretningsimperiet samt popularitet blant mange av beboerne.
-Det er bare narkobaronene som tjener på narkotikatrafikken, mener sjefsetterforsker Fidelis.
- Ungguttene som står i bocaene og selger, drømmer om stilige joggesko, biler, makt og damer, men tjener knapt til drømmejoggeskoene. De færreste klatrer så langt opp på stigen at de kan legge seg opp penger, svært mange faller av på det nederste trinnet; fengsles, får alvorlige skuddskader, dør.
Fidelis innrømmer at verken politiet eller politikerne har lyktes i kampen mot narkotikahandelen.
-Men jeg tror vi er på vei til å lære oss effektive metoder for å bekjempe problemet. Vi må hele tiden revurdere strategiene våre. Jeg tror at i tillegg til satsing på politiarbeid og økt sikkerhet, må det satses på utdanning og helse.
Fidelis er usikker på om president Lula har bidratt positivt, han tror mest på at endring vil komme fra det brasilianske folket. Etterforskeren har ikke tenkt å gi opp:
- Jobben har blitt et kall. Politifolk pleier å si det slik; i begynnelsen er politiarbeidet bare en jobb, en inntekt, etter hvert blir arbeidet som brennevin, du blir avhengig av det. Selvsagt er det øyeblikk hvor du blir lei, skuffet over manglende resultater, men så hever du deg over det og fortsetter kampen.
I det fattige nabolaget Cosme de Farias er ikke unggutten Wagner like optimistisk:
- Om politikerne ikke skifter kurs kjapt, tror jeg det er narkokommandoen som kommer til å styre alt i Brasil.
Han setter ikke sin lit til Lula:
- For meg er alle politikere like, de er der bare for å tjene penger. Hadde de brydd seg om dette problemet, hadde de gjort noe for lengst. Allerede nå dør det daglig hundrevis på grunn av cracken.
Tips en venn