Brasil 2009. Det utspiller seg en krig i storbyenes gater. Krigen mellom narkobaroner og politi, mellom konkurrerende gjenger, mellom langer og bruker. Og i skyggen av det hele: Krigen mellom brukeren og cracken.
De nakne føttene går som trommestikker over asfalten. Carioca (40) har det travelt. Han har solgt overpriset marihuana til et par europeiske backpackere og har tatt fatt på dagens første runde til bocaen.
Carioca er opprinnelig fra Rio de Janeiro. I håp om å glemme kokain-avhengigheten emigrerte han til Salvador som ung mann. Nesten tjue år har gått. Carioca bor fortsatt i Salvador, for tiden på verandaen til et forlatt og forfallent hus i nabolaget Barra. Ved siden av å selge narkotika gjør han ærender for middelklassen og næringsdrivende i området. Ikke én gang har han besøkt mora og søstera i Rio. Pengene han tjener går til å kjøpe crack.
I skyggen av Jesus
Det er ettermiddag i Salvador. Byen er Brasils tredje største med sine over to og en halv million innbyggere, og er landets nest største turistmagnet, etter Rio. Nabolaget som Carioca har slått seg ned i, Barra, er ettertraktet blant øvre middelklasse, turister og gatebeboere. Langs strandpromenaden trimmer de lokale, med iPods og skinnende Nikes. Turistene venter på solnedgangen ved Jesus-statuen og fyrtårnet. Et par kvartaler unna går Carioca med målrettet gange, forbi delikatesseforretningen, nisjebutikkene og de inngjerdede høyhusene med portvakter.
I enden av nabolaget, vis á vis byens mest eksklusive kjøpesenter, ligger favelaen Roça da Sabina. Her svinger Carioca inn i ei lita gate, klemt innimellom røde teglsteinshus. Gata er fylt av mennesker. Barn som leker, voksne som sitter på fortauskanten med en kald øl eller ei hånd dominobrikker. I et avlukke står fem gutter i begynnelsen av tjueårene, i shorts og t-skjorte. Carioca går bort til dem, veksler lydløst penger mot ørsmå papirpakker, putter pakkene kjapt i munnen og biter tennene over papirstilkene. Tilbake i den trange gata går han oppover, forbi ølen og dominoen, og forsvinner opp en smal trapp.
Neste to timers busstur fra Cariocas Salvador ligger avrusningssenteret Arco-Iris de Deus. Senteret er hjertebarnet til en lokal pastor, og består av enkle enetasjes murbygninger, en gårdsplass og en liten grønnsakshage. Det huser for tiden førtisju menn. De fleste sliter med rusavhengighet, men for noen er senteret også et skjulested: Gjeldsofre frykter pengeinnkrevere, narkotikalangere frykter politi og medlemmer av andre gjenger.
Her starter dagen med bønn klokka halv sju. Bønnesirkel eller bibelstudier etter frokost. Deretter praktiske oppgaver; klesvask, vedlikehold av bygninger, hagearbeid og stell av hønene. Annenhver søndag er det besøksdag for mødre, kjærester og barn.
Avrusningssenteret har vært hjemmet til Jomario (31) en måneds tid. Jomario er muskuløs og utadvendt. Han forteller at han kommer fra et fattig nabolag, men takket være foreldrenes sparsomhet gikk han på privatskole i et middelklassenabolag. Det føltes som å leve to liv. Fra favelaen og mørkere i huden enn klassekameratene, ble han mistenkt for å selge narkotika.
Opp, og ned igjen
Men det var hos den øvre middelklassen at han først ble introdusert for stoff. Til tross for at Jomario røyket marihuana fra han var elleve, sniffet kokain fra han var tretten og røyket crack fra han var seksten, fortsatte han å studere med ”cara de santinho” – med ansikt som en liten helgen. Han måtte skifte skole to ganger på grunn av narkotikaproblemer, men han greide å fullføre videregående. Han fikk seg jobb, leilighet og bil. Først da han var tjuetre år gammel mistet han kontrollen. En motorsykkelulykke førte til to døgn i koma og mange ukers rekonvalesens. Etter disse ukene med sterke smertestillende medikamenter, fortsatte han å selvmedisinere med crack.
- Crack er et stoff en blir fort avhengig av, forteller Jomario.
- Jeg begynte å selge ting fra leiligheten min, mistet jobben, begynte å lyve for foreldrene mine, gikk ned mer enn tjue kilo i vekt...
Han greide ikke å skjule avhengigheten for mora. Etter hvert så hun ingen annen utvei enn å sende han til São Paulo for avrusning. Han ble i der i fem år. En del av opplegget på avrusningsklinikken var å selge kulepenner på rutebussene i byen. På den måten ble han også kjent med storbyens underverden.
Først sov Jomario på gata og livnærte seg ved å vaske bilvinduer. Medlemmer av PCC, den største narkotikaligaen i São Paulo, oppdaget etter hvert at Jomario skilte seg ut fra de andre brukerne. Han hadde mer utdanning enn de fleste og kunne lære narkolangerne ting som for eksempel regnskapsføring. Han mottok tillitsvervet som piloto. I tillegg til å røyke førti-femti brukerdoser med crack daglig, organiserte han nå alle crack-brukerne i hans område, og orienterte narkolangerne om bråk og uroligheter.
I løpet av årene i São Paulo sonet Jomario to fengselsdommer. Da han ble arrestert for tredje gang, risikerte han en lengre fengselsstraff. Før dette måtte han imidlertid holde seg i byen i påvente av den juridiske prosessen. Å bli i São Paulo ville bety at han dukket under for godt, sier Jomario. I tillegg til trøbbel med politiet hadde han problemer med folk i miljøet. Han hadde gjort en prostituert jente gravid og fikk derfor skylda da hun stupte ned en trapp og mistet barnet.
- Folka som styrte narkotikatrafikken hadde tro på meg.
Slik forklarer Jomario hvordan han kom seg vekk fra São Paulo i tide. Folk oppe i systemet satte pris på han. En av sjefene skaffet han en flybillett til Salvador samt et ekstra sett identitetspapirer.
I hjembyen var planen avrusning og et nytt liv. Men før han kom så langt tok han et par måneders omvei med crack og gateliv. Da Jomario fikk høre at gudfaren lå for døden, følte han at han hadde kastet bort nok av livet sitt og dro til avrusningssenteret. Bortsett fra en sprekk som endte med knivslagsmål og 32 sting, har han vært her siden.
En blås for alt
Trappa Carioca forsvant oppover ender på en åskam i utkanten av Barra, i et nabolag med store villaer med svømmebasseng. Blant velstelte hager bak høye gjerder dukker det opp en gjengrodd murvegg. Carioca klyver trent opp og hopper ned på den andre siden, og inn i skjelettet av ei gammel blokk. Trappene og etasjene er stort sett intakte. Ennå skimtes veggfliser og gulvbelegg, mellom mursteinspuss, søppel og små løvtrær som har slått rot. Vinduer og dører er sporløst forsvunnet. Ytterveggen mot Barra har rast sammen. Bak Cariocas spede skikkelse, på kanten av ruinen, flyter nabolaget utover. Utallige høyhus, Jesus-statuen og fyrtårnet, turistene og solnedgangen, biltrafikken og bølgeskummet i strandkanten.
Carioca setter seg på huk og legger utstyret på gulvet foran seg; de små papirpakkene, røykpakken, lightere og ei selvlagd pipe bestående av et rør, ei lyspære, teip og aluminiumsfolie. Han åpner den ene pakken med utålmodige bevegelser. Med den halvcentimeter lange lillefingerneglen hakkes den hvite massen hurtig opp. Carioca svetter. T-skjorta med Spania-trykk, arvet av en turist, vrenges av. I det han skal legge cracken i pipa oppdager han at han har glemt nål for å stikke hull i folien. Med ett spretter han opp og begynner å speide over gulvet. Nervøst. Ned på huk igjen. Han klager over egen glemsomhet mens han piller i løvet. Inne på restene av et soverom, blant lightere, colabokser og kondompapir, finner han det han leter etter.
Med den ene hånda holder Carioca lyspæra, med den andre lighteren. Flammen varmer cracken. Det knitrer. Han trekker dypt ned i lungene ett par ganger. Øynene blir svarte. Han balanserer pipa mellom tærne mens han tenner seg en røyk.
I høvdingstilling, med pipa i den ene hånda og røyken i den andre, forteller Carioca om hverdagen sin i Barra. Fra elleve om formiddagen gjør han sine faste ærend. Deretter leter han etter forefallende arbeid. Mat får han gratis av naboene og restauranteierne så storparten av pengene han tjener går til langerne. I fem-sekstiden begynner han å røyke. Når pengene tar slutt går han ned mot strandpromenaden og turistene. Den beste tiden er sommermånedene før og under karnevalet. Da fylles Barra opp av dopsugne utlendinger. Hele kvelden og hele natta går med på å skaffe penger og å røyke; alene, sammen dama eller sammen andre brukere.
- Du røyker for å sovne og våkner for å røyke, sier han.
- Når du er sulten og endelig klarer å skaffe penger til mat, så forsvinner sultfølelsen, og du kjøper crack i stedet.
Carioca forteller at nesten alle som bor på gata røyker crack, de yngste er bare 11 – 12 år. Mange kommer fra favelaen, og har mistet både hjem og familie på grunn av avhengigheten.
Følelsen av oppstemthet er kortvarig. Lighterflammen angriper den andre crack-biten, og ikke lenge etter den siste. Han beveger seg rundt i rommet. Rastløst. Bak ham har sola gått ned i horisonten. Carioca klør seg i hodet, leter i bakken, kanskje kan noen andre ha mistet en crack-bit her tidligere? Han har røyket opp formiddagens lønn, men må allerede ha mer.
Langsom død
– Jeg følte med vettskremt hver gang jeg hadde røyket. Så ble jeg deprimert.
Jomario sitter i bønnehuset på senteret og ser tilbake på tida da han brukte crack. Han har fortsatt mareritt og flash-backs fra tida i São Paulo. Skrekken for å sprekke vil ikke slippe. Bare et par dager tidligere dukket en kompis opp, tiggende ved porten til avrusningssenteret kun iført en minimal rød dameshorts. Han hadde sprukket mens han var på perm og byttet klærne mot crack. Narkodealerne ga ham dopet og dameshortsen, og jaget ham vekk.
- Å røyke crack er en langsom død, både åndelig og fysisk. Du slutter å ta vare på deg selv. Cracken demper sulten og behovet for søvn. Du har bare en ting i tankene: Å skaffe pedra. Å vaske seg, pusse tennene, spise, sove, alt dette blir uvesentlig. Blir du syk, er det ikke så nøye å komme seg til lege, bare du kan skaffe deg neste dose. Kvinner tilbyr ubeskyttet sex i bytte mot crack fordi russuget er sterkere enn frykten for HIV.
Den største helserisikoen crack-bruk medfører er likevel volden. Jomario har vært vitne både til at folk har drept og er blitt drept på grunn av crack.
– En kompis av meg døde fordi han skyldte fire reais, forteller han.
– Ofte er narkodealerne og brukerne barndomsvenner, vokst opp i samme gate, men i crack-verden teller penger mer enn gammelt vennskap.
Cracken påvirker ikke bare de som bruker det. Mødre, ektefeller og barn blir vitne til at huset sakte tømmes for ting. De mest avhengige opparbeider seg dopgjeld. Greier de ikke å betale, kan det koste både dem selv og familiemedlemmer livet.
Dop og vold
Ved et kjøkkenbord i hjertet av millionbyen sitter Wagner Santos Silva (18). Han har babyhud og milde øyne. Over de hengslete skuldrene henger ei rød t-skjorte og ei halslenke. Wagner pensjonerte seg fra narkotikabransjen da han var femten. Da hadde han jobbet i tre år.
I det glassløse vinduet foran Wagner brer favelaen Cosme de Farias seg utover. Her er han født og oppvokst. Som tolvåring flyttet han hjemmefra. For å betale husleia, måtte han finne seg en jobb. Eldre kamerater fortalte ham at det var mulig å tjene ei hel månedslønn på bare fire dager, hvis han begynte å selge crack. Wagner gikk derfor inn i langeryrket.
Wagner forteller at barn som vokser opp i favelaen i Brasil i dag har to valg; den gode og den dårlige siden. Fra man er ti år vet man hvilken side man kommer til å velge, hvilken gruppe man ønsker å tilhøre. Velger du den dårlige siden, så er det ”narkotikaloven” som bestemmer skjebnen din. Mindreårige er ettertraktede som fotsoldater i narkotikakrigen fordi de er beskyttet av Barneloven. Straff og soning blir mildere. Arbeidsløsheten, som er spesielt høy blant favela-ungdom, gjør det lett å rekruttere. De fleste som blir vervet er derfor mellom 13 og 18 år.
- Jeg gikk alltid bevæpnet. Når man vokser opp midt i alt dette blir våpen en del av hverdagen, og den dagen du trekker av for første gang går det nesten av seg selv.
Skytevåpenet fikk Wagner utlevert av sjefen. Det ble brukt i de jevnlige oppgjørene mellom de ulike grupperingene. Sjefene er ambisiøse og kjemper kontinuerlig om å erobre nye utsalgssteder. Større marked, flere kjøpere, mer penger. Sjefene bestemmer, og ungguttene likviderer. Wagner sier at han har skutt mange, men aldri drept noen.
- I øyeblikket er du blind – du føler at du er verdensmester. Når du lever dette livet så virker det som om du er kontrollert av djevelen, du kjenner ingen frykt, ingen anger, ingenting.
Under skytedramaene ser man ikke lenger hvem som er hvem, og det hender at man dreper sine egne. Ved flere anledninger har partnere blitt drept få meter unna Wagner. Det holdes gatefest for å feire en rivals død hvor gjerningsmannen blir hedret.
- Selgerne vet at det er et helvetes dop; et dop som ødelegger ekteskap, familier, alt.
Wagner forklarer at også selgerne bruker narkotika, hovedsakelig marihuana og kokain, men de holder seg langt unna crack. Selgere som selv har blitt crack-avhengige, har konsumert salgsvarene, blitt gjeldsslaver og betalt med livet. Wagner er ikke i tvil. Crack-avhengigheten er den verste. Da han solgte crack kom brukerne bærende med kjøkkenmaskinger og TV-er. Selgeren utnyttet desperasjonen til det ytterste. I stedet for butikkprisen på 200-300 reais for en TV, fikk de gjerne crack til en gateverdi av 15-20 reais i bytte. De oppfordret også brukerne til å oppsøke turiststrøk som Barra og Pelourinho for å robbe eller rane.
I sin treårige karriere som crack-langer ble han fengslet to ganger, som 14- og 15-åring. Politiet ønsket navnet på overhodet hans. Hadde han røpet det, så hadde familien vært i fare. Wagner sonet sju måneder i ungdomsfengsel.
- Det meste vi har her utenfor finnes der inne også; dop, dopgjeld og dødsstraff. Narkotikakrigen fortsetter der inne.
I grenseland
Wagner har ikke tall på hvor mange kjente som har dødd i narkotikakrigen, men han har tall på de som har greid å komme seg levende ut. Fire. Like før Wagner fylte seksten år leverte han inn våpenet sitt og sluttet. Han flyttet hjem til mora, som i tre år hadde levd i frykt for at sønnen ikke skulle overleve natta. I dag selger han pirat-cd-er, etter at han nok engang måtte hoppe av skolen for å bidra økonomisk hjemme.
I ettertid synes han ikke det er verdt pengene. Han forklarer at når man er i narkotikabransjen så må man holde seg skjult. Mange lever innestengte liv, i frykt for represalier fra politiet og andre fiender. De yngste er lavest på rangstigen. De risikerer mest og tjener minst.
I nabolaget hans er det fortsatt narkotikaloven som regjerer. Det er mer enn 30 utsalgssteder, og flertallet av husstandene rommer en eller flere brukere. Volden har økt dramatisk. Etter åtte-nitiden om kvelden er det farlig å være ute. Mange steder må beboerne be om permisjon av selgerne for å passere på kveldstid. Korrupt politi spiller en viktig rolle:
- Penger snakker høyest, har du penger så kan du fortsette forretningen.
Carioca går nedover til Barras strandpromenade. Han slutter seg til skytteltrafikken av nabolagets gateboere; barn, ungdommer, gravide jenter, eldre menn og kvinner. De beveger seg fram og tilbake mellom turistspots og bocaen, frem til soloppgang og leggetid.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: