Det norske brønnborerteamet i Tsjad borer dypere enn før, men hvor lenge blir de?
FNs misjon til Tsjad og Den Sentral-Afrikanske Republikk (Minurcat) trappes ned. Her hjemme har det meste dreid seg om det norske feltsykehuset. Men kanskje er det de norske brønnborerne som sitter på nøkkelen til et forlenget norsk engasjement.
«Stjerneskipet» kaller lokalbefolkningen den norske teltlandsbyen utenfor Abéché. Et blikk inn i kontainerne under teltduken forklarer hvorfor: Et komplett feltsykehus med fullt norsk hygiene-regime er transplantert inn i det som logistisk sett er et av verdens mest krevende områder. Til sammenligning sliter det lokale sykehuset med tilgang på basale ting som vann og strøm.
-Vi vil at folk hjemme skal vite at vi er her, sier leirsjefen beskjedent i form av en velkomsthilsen. Få norske journalister har kommet hit, og de som har vært her har vissnok valgt å fokusere på farlige krypdyr heller enn Norges bidrag til en stor og viktig FN-operasjon.
Man kan delvis forstå denne medietørken. Det har knapt blitt avfyrt et skudd under Minurcats operasjoner i landet, og det norske feltsykehuset har i skrivende stund kun utført kirurgi på 18 personer i FN-tjeneste. At den ledige kapasiteten har kommet nærmere 2000 personer blant lokalbefolkningen til gode, har dessverre vanskelig for å bli en stor nyhetssak.
Først de siste ukene har leirsjefen blitt bønnhørt, om enn på helt feil premisser. Det har i hovedsak blitt fremstilt som om Norge egenhendig setter FN-operasjonen i Tsjad i fare, til tross for at det er tsjadiske myndigheter som nå ønsker å trappe kraftig ned på det militære FN-nærværet. Så når en bred norsk opinion nå krever at feltsykehuset må bli, er spørsmålet om det politiske kartet stemmer helt med terrenget.
Etterlater seg et vakum
Det er ingen tvil om at FN-styrkene på flere nivåer vil etterlate seg et vakuum.
-Det norske sykehuset har vært veldig verdifullt for lokalbefolkningen, sier prefekten i Abéché.
-FN-nærværet har dessuten satt i gang en viktig økonomisk dynamikk. Når Minurcat trekker seg ut, vil det være som å ta moren fra et diende barn.
FN og de mange internasjonale frivillige organisasjonene som har sin base i byen, har vært bra for handelsmenn og kunsthåndtverkere, men heller ugunstig for det brede lag av lokalbefolkningen. Utenfor rådhuset samler det seg daglig folk som vil fremlegge sine problemer for ordføreren.
-For oss som ikke er skolerte har ikke Minurcat hatt den minste betydning. Det er utdannede folk fra sør som kommer hit og tar jobbene, sier en av dem vi møter her Konsekvensen for den arabisktalende lokalbefolkningen har primært vært en tidobling av husleien.
Men dette er mindre bivirkninger av FNs operasjon i Tsjad. Selve mandatet har vært å sikre det humanitære rommet i grensetraktene mot Darfur, der blant annet 250.000 flyktninger fra Sudan er fordelt på 12 større flyktningleire. Mens operasjonen hadde begrenset suksess i begynnelsen, har sikkerheten tatt seg opp siden nyttår.
-Et mer synlig FN-nærvær har hatt stor betydning de siste månedene,” bekrefter Iver Frigård som for øyeblikket leder FNs politistyrke i landet (Unpol). I tillegg til FN-styrkenes eskortering av humanitære aktører, har Unpol stått for opptreningen av en lokal sikkerhetsenehet som går under navnet Detachement Intégré de Sécurité (DIS).
Oppgaven til styrken, som nå består av nærmere 850 kvinner og menn, har vært å stå for lov og orden i flyktningleirene, samt i områder med stor konsentrasjon av internt fordrevne. Den senere tiden har antall overfall og forsøk på bilkapringer gått betydelig ned, og det samme gjelder andre voldsepisoder.
Frigård er likevel pessimistisk når det gjelder styrkens fremtid:
–Tar blodoverføringen fra FN slutt, så dør DIS, sier han bestemt. Sikkerhetsstyrken har lenge blitt kritisert for å være udisplinert, og de uklare fremtidsutsiktene med hensyn til lønn og andre FN-privilegier virker neppe motiverende. Også fra sivilt hold kommer det klare meldinger om at FNs påbegynte arbeid er alt annet enn ferdigstilt.
–For det arbeidet vi gjør er det altfor tidlig å trekke seg ut, sier Joakim Ruge. som blant annet jobber med å styrke de lokale myndighetsstrukturene i de nærmest statsløse grenseområdene.
-Ett år til vil kunne utgjøre en stor forskjell, mener han
Mangler vann
FN står likevel overfor mer alvorlige problemer på kort sikt. Regionen Kobe som ligger nord-øst for Abéché, har gitt rom til rundt 60.000 flyktninger fordelt på tre leire. I følge tall fra prefektens kontor er det 56.000 fastboende i området. Denne doblingen av innbyggertallet har satt den karrige og ressursvake provinsen under stort press.
-Det største problemet her er vann, sier Abbaker Atom Abbaker, formann for flytningleiren Iridimi som med sine 18.000 innbyggere fremstår som en veletablert landsby.
–I 2004 hadde vi 15 liter vann om dagen per person. I 2008 var vi nede i 8 liter, mens vi i dag har under tre liter hver.
Mange i leiren kan bekrefte at vannsituasjonen nå er prekær.
–Noen dager er det ikke vann å få i det hele tatt, sier en lærer ved en av leirens grunnskoler. I følge en lokal humanitær aktør som i fem år har jobbet med vannforsyning til flyktningleirene i området, er nivået i brønnene nå det laveste han noengang har sett på denne tiden av året. Konsekvensen er at kvinner og barn må gå flere kilometer for å kjøpe vann fra lokalbefolkningen, hvilket har ført til trakassering og hyppige seksuelle overgrep. Hvis regntiden skulle svikte også i år, vil konflikten mellom flyktninger og fastboende fort kunne bli svært alvorlig.
Også den norske brønnborerenheten som inntil nylig var stasjonert i området, har merket spenningsnivået.
–Det har vært tilfeller der lokalbefolkningen har vært redd for at vi skal ta vannet deres. Men det har stort sett løst seg ved at prefekten har sendt noen for å forklare situasjonen, sier Ståle Halkjelsvik, rekognoseringsoffiser i WDU (Well Drilling Unit).
For med spesialutstyr som når langt dypere enn lokalbefolkningens brønner, har enheten kommet over helt nye vannreserver.
–De har funnet vann der ingen tidligere har lyktes, bekrefter prefekten i Iribia.
–Vi skulle ønske de kunne bli og fortsette arbeidet.”
Endret fokus
Men der stopper forløpig eventyret. Som en del av Minurcat er de norske brønnborernes primære oppgave å skaffe vann til operasjonens egne installasjoner, hvilket i utgangspunktet utelukker flyktningleirene. Unhcr som driver leirene i sammarbeid med lokale myndigheter, har likevel kommet med en forespørsel om å bore brønner i området rundt Iriba. –Nå som situasjonen er veldig prekær og nordmennene har et bedre bore- og kartleggingsutstyr, har vi spurt dem om støtte for Iridimi og Toloum, som er leirene som sliter med størst vannmangel, sier Christian Guilliot, Unhcrs landansvarlige for vann og helse . Han er en av mange som ser viktigheten av at det norske teamet for fortsette arbeidet utover avtaleperioden. Teamet selv ser klart potensialet i kompetansen de har opparbeidet:
–Jeg tror vi har funnet nøkklen til dette området,” bekrefter en av hydrogeologene i den norske enheten.
–Vi har søkemetodene, vi har kunnskapen om geologien og vi vet hva som skal til for å komme til vannet.
Og kanskje er det disse stemmene fra Tsjad som bør få sette premissene for den hjemlige debatten om det norske styrkebidraget i landet. I steden for å fokusere på å beholde et feltsykehus som med en sterkt redusert FN-tropp ville endt opp med å produsere en for stor beredskap til en svært høy pris, burde fokuset kanksje heller være på brønnborererenheten som per i dag fremstår som et mer akutt nødvendig og kostnadseffektivt FN-bidrag fra norsk side som også vil ha stor betydning på lang sikt.
Om sivil rekruttering til feltsykehuset er en uoverkommerlig oppgave for forsvaret, er det samme neppe tilfelle med brønnborerne. Med et slikt grep ville også regjeringen kunne redde noe av Soria Moria-løftet om satsning på FN i Afrika med et svært konkret bidrag som dessuten er rimelig i drift.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: