Afrikas største land har gått fra den ene politiske krisa til den andre i opptakten til årets historiske valg. I bakgrunnen lurer noen av kontinentets blodigste konflikter
-
FAKTA: Sudan
Hovedstad: Khartoum
Areal:2,5 millioner km2
Befolkning: 40 millioner (folketelling 2008)
Forventet levealder: Menn 56 år, Kvinner 60 år
BNP: 1130 Amerikanske dollar
Språk: Arabisk, engelsk
Religion: Islam, kristendom, naturreligioner
Viktigste eksportartikler: Olje, bomull, sesamolje, storfe
I disse dager avholder Sudan sine første valg siden 2000. Men valgene har vært omstridt, og det er langt fra sikkert at de vil godtas av landets egen befolkning. Mindre enn to uker før valget trakk den største utfordreren til President Omar al-Bashir seg fra kampen om det høyeste vervet. Noe som satte spørsmålstegn både ved dette valget, og folkeavstemmingen om selvstyre i Sør til neste år, i det hele tatt ville finne sted.
Yasir Said Aman fra Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM) ble i januar i år overraskende utnevn t som utfordrer til presidentembetet. SPLM, i samlingsregjering med det styrende National Congress Party (NCP) er også det største opposisjonspartiet i Sudan. Aman, en muslim fra nord, var ventet å trekke mange stemmer både i nord og i SPLMs tradisjonelle nedslagsområde i sør. Da Aman trakk sitt kandidatur 31. mars utløste det en alvorlig krise i forkant av valget.
Krig og fred
Myndighetene i Khartoum har lagt stor prestisje i å avholde årets valg, det første nasjonale valg på 24 år, og det første presidentvalget siden 2000. Etter at islamisten Omar Al-Bashir tok makten i 1989, gikk landet inn i en politisk dvale som skulle vare i ti år. I 1996 åpnet regimet for opposisjonspolitikk, men det var ikke før i 1999 at det igjen ble lovlig å registrere politiske partier, utover det styrende NCP. Valget året etter, hvor Al-Bashir ble gjenvalgt med overkant av 86 prosent av stemmene ble trukket i tvil av den interne opposisjonen.
Noe av den politiske dissensen ble publisert som den såkalte «svarteboken» – Al kitab al Aswad, som ble det politiske manifestet for en av Darfurs oppørsgrupper «Justice and Equality Movement». Svarteboken er en sviende kritikk av det nepotiske regimet rundt Al-Bashir og målbærer blant annet et krav om større autonomi for de forskjellige regionene i Sudan. Slik ligner opprørerne i Darfurs program det eldre manifestet til SPLM (1983) i sør.
Verken Svarteboken eller SPLMs manifest krever fullt selvstyre for Sudans marginaliserte regioner. Derimot identifiserer begge dokumentene det som synes å være Sudans hovedproblem, at en liten elite fra nord styrer en stor og politisk maktesløs majoritet. I tillegg har regimets stadig harde islamistiske linje, og innføringen av sharialov, fremmedgjort mange sudanere. Etter mange års krig i sør, har SPLMs politiske program svingt i retning av et ønske om fullt selvstyre. Et ønske som etter planen kan oppfylles allerede til neste år.
Medbestemmelse eller autonomi
Khartoum og SPLM ble enige om en fredsavtale i 2005. Etter en 22 år lang borgerkrig, som kan ha kostet to millioner mennesker livet og sendt flere hundretusen på flukt, ble partene enige om en overgangsperiode på seks år, der først nasjonale valg skulle finne sted, deretter en folkeavstemming om selvstyre i sør. De fem årene som har gått siden avtalen, kjent som Comprehensive Peace Agreement (CPA), ble underskrevet, har Sudan blitt styrt av en overgangsregjering bestående av både NCP og SPLM.
I tillegg har de ti sørlige provinsene blitt styrt av en egen selvstyremyndighet under ledelse av Sørs president og Sudans visepresident Salva Kiir. I perioden som har gått har flere politiske kommentatorer påpekt at denne selvstyremyndigheten er mer opptatt av å forberede selvstendighet i sør, enn å være med å styre hele landet. SPLM har også ved flere anledninger truet med, og en gang forlatt, samlingsregjeringen. I tillegg til samlingsregjeringen finnes det i Khartoum en løst sammensatt opposisjon, bestående av både politiske og religiøse partier og grupper.
I 2008 gjennomførte man så en folketelling, med det for øye å kunne gjennomføre valg og avstemning i sør. Statistikere i sør ville derimot ikke godkjenne resultatet som ble klart i 2009. Blant annet hevder man at tallene for Darfur er blåst opp. Det er også blitt påpekt at store deler av Darfurs befolkning fortsatt lever i leire, både internt og i nabolandet Tsjad, og at det derfor vil være umulig å gjennomføre frie valg i de tre vestlige provinsene.
Bekymring for situasjonen i Darfur, og mulighetene for å gjennomføre et valg her, ble også oppgitt som grunn da SPLMs presidentkandidat Yasir Aman trakk seg fra presidentkampen to uker før valget. NCP på sin side har den siste måneden før valget drevet skytteldiplomati med de forsjellige opprørsgruppene i Darfur, i et forsøk på å få valget gjennomført.
Valg og vold
Tross det politiske spillet i Khartoum har forberedelsene til valget ute i Sudans enorme regioner gått sin gang. I tillegg til fortsatte uroligheter i Darfur, har det vært meldt om en del vold i de sørlige delene av landet. 2009 ble det blodigste året siden underskrivningen av CPA, flere mennesker måtte bøte med livet her enn i Darfur i løpet av fjoråret. Det har også vært rapporter om en viss opprustning blant enkelte grupper i sentrale stater som Jonglei, Lakes og Unity i forkant av skjebneåret sør nå er inne i.
Allikevel lyktes det 16 millioner mennesker å registrere seg til valget i april. I tillegg ble det registrert 250.000 sudanske og internasjonale observatører. Med valg på president, nasjonalforsamling og lokalforsamling i sør overstått er neste steg på veien folkeavstemming i Sør-Sudan. Ifølge CPA skal dette gjennomføres innen 11. januar 2011.
Olje og landbruk
Trass i at Sudan har en noe høyere gjennomsnittlig levealder og høyere bruttonasjonalprodukt enn mange av sine naboer, lever fortsatt millioner av sudanere i fattigdom. Årevis med krig og underutvikling har gjort store deler av landet vanskelig å komme fram i, i store områder i sør, nord og øst mangler man også grunnlegende tjenester som skolegang og helsevesen. I Darfur derimot tilbys mange av disse tjenestene den delen av befolkningen som oppholder seg i leire, under overoppsyn av det internasjonale samfunnet.
Fred i sør og økende oljeinntekter har de siste årene gitt en nødvendig vitamininnsprøytning i landets økonomi. Men enn så lenge er det kun små lommer av landet som har nytt god av dette. Oljeinntektene har satt Khartoum på kartet som en av Afrikas boomtowns, hvor nye kontorblokker og hotell spretter opp over en ellers ganske sliten ørkenby. Også Sørs aspirerende hovedstad Juba har opplevd et oppsving, delvis drevet fram av en voksende økonomi rundt et ikke ubetydelig hjelpearbeiderkorps som har inntatt byen etter fredsavtalen for dem år siden.
At det ligger penger i gjenoppbyggingen av sør har også Sudans naboer forstått. Blant investorene i Juba finner man blant annet etiopiere, ugandere og kenyanere. Men både Juba og Khartoum har også fått føle hvor sårbart det er å basere seg på en råvare, finanskrisen høsten 2008 halverte i løpet av kort tid også oljeprisen, noe som har rammet både Nord- og Sør-Sudan. Også korrupsjon er en betydelig utfordring, både i oljeindustrien og i statsapparatet. Transparancy International (TI) rangerer landet som nummer 172 av 179 land på listen over de mest korrupte.
Sudan har de siste årene også trukket til seg andre investeringer utenfor oljeindustrien. Deriblant har det forekommet en del oppkjøp av land til agroindustri.
Tips en venn