Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

En deling av Sudan vil i første omgang bety at Sudan Peoples Liberation Movement (SPLM) forlater Khartoum, noe som vil gi islamistene en sterkere hånd. Det er dårlig nytt, ikke minst for grupperinger som representerer Darfur i Khartoum. Det er flere enn de som bor i sør som ønsker seg et nytt Sudan. Opprøret i sør har vært fulgt av opprør ikke bare i Darfur, men også i øst, i Nuba-fjellene og blant grupper i nord. Slik sett hadde avdøde John Garang, som ledet Sudan Peoples Liberation Army (SLPA) i 22 år, rett. Problemet er ikke skillet mellom nord og sør, eller mellom kristne og muslimer.

Problemet i Sudan ligger mellom en liten politisk elite i Khartoum og alle andre. Den sudanskfødte professoren Jok Madut Jok har påpekt at det er nær et mirakel at Sudan faktisk har hengt sammen til nå. Men en løsrivelse kan føre til at oppørret blusser opp andre steder i Sudan igjen. På en annen side, en fredelig løsrivelse kan gjøre det lettere for blant annet Darfurs opprørsbevegelser å fortsette og forhandle med Khartoum.

Sudans naboer har fulgt de marginaliserte opprørsgruppene tett. Allerede Anyanya-bevegelsen mottok støtte fra naboene i Kongo, Tsjad, den Sentralafrikanske republikken og Etiopia. Siden har Uganda og Etiopia stått på Sør-Sudans side i konflikten. På samme måte er Tsjad sterkt involvert i det som skjer i Darfur. Khartoum på sin side har alltid hatt støtte fra Egypt. Egypt med egen kolonihistorie i Sudan, har en interesse av at de avtaler Khartoum har gjort om bruk av Nilen opprettholdes. En ny selvstendig stat i sør, kan true Egypts interesser i denne livslinjen.

Versting på rømmen

For Kenya, Kongo-Kinshasa og Uganda kan et selvstendig svakt Sør-Sudan både være en fordel og en ulempe. En fordel fordi et svakt Sør-Sudan kan bety markeder og rom for egen maktutøvelse. En ulempe fordi alle disse landene har problemer med den interne sikkerheten i områdene som grenser mot Sudan. Kinshasa har, sammen med FN-styrken Monuc, svært begrenset kontroll på områdene nordøst i landet. I Uganda hovedstad Kampala, er man fortsatt bekymret over Herrens Motstandshær (LRA) som flere ganger har krysset grensen til Sør-Sudan de siste årene.

Det siste året har sørsudanerne, kongoleserne og uganderne to ganger samarbeidet i et forsøk på å få has på LRA inne i Kongo-Kinshasa. LRAs leder, Joseph Kony, kalles Afrikas mest ettersøkte mann, ønsket av den Internasjonale Straffedomstolen (ICC) for grusomheter som barnekidnappinger og massakrer. Dessverre har verken «Operasjon Torden» eller «Operasjon Jernneve» vært særlig suksessrike. Joseph Kony og hans menn har tatt en fryktelig hevn på befolkningen i Nord-Kongo og Sør-Sudan, hvor de skal ha sendt nye tusen på flukt. Siden skal de ha trukket seg tilbake til Den sentralafrikanske republikk. Ingen vet med sikkerhet hvor kontinentets mest ettersøkte mann befinner seg nå, men flere kilder i Juba mener han har fått hjelp av sine gamle allierte i Khartoum og søkt tilflukt i Darfur hvor han også skal ha fått tilgang på nye våpen. Det er i så fall dårlig nytt for både Darfur og sørsudanerne, som frykter at Kony og hans menn kan brukes som en proxyhær om Nord-Sudan bestemmer seg for å blande seg inn i sør igjen.

Kenya har også sine egne problemer, da presidentvalget i desember 2007 endte i opptøyer, ble de vestlige områdene hardest rammet. Frykten er nå at en destabilisering av regionen kan føre til mer trøbbel ved valget i 2012.

Det landet som kanskje er best kjent for å ha blandet seg i den 22 år lange borgerkrigen mellom sør og nord, er Etiopia. Etiopia støttet opprinnelig Garangs SPLM/A og lot bevegelsen drive militærtrening i sudanske flyktningleire i Vest-Etiopia. SPLA lot seg også bruke mot etiopiske opprørsbevegelser som hadde støtte fra Khartoum. Men også i Addis Abeba snur de politiske vindene nå og da. Da Mengisu Haile Mariam ble avsatt i 1991 og dagens president Meles Zenawi tok over, kjølnet forholdet mellom SPLA og etiopierne. I dag blander Etiopia seg først og fremst inn i Sør-Sudan som en betydelig investor i butikk–, hotell– og restaurantbransjen. Men Etiopia, hvor også president Meles Zenawi er på valg i år, har ambisjoner på den regionale maktscenen, og er en nabo som sørsudanerne bør holde seg inne med om de skal overleve.

Bin Laden og Hamas

Men den tøffeste og farligste naboen for en ny stat i Sør-Sudan, vil være deres tidligere herrer i Khartoum. Det er ikke bare den flyktende Joseph Kony som lever med en internasjonal arrestordre. ICC har også utstedt arrestordre på Sudans president Omar Al-Bashir, for forbrytelser i Darfur. Pariastatusen til regimet i Khartoum fører paradoksalt nok til nye venner. Blant annet har Sudan og Iran de siste årene samarbeidet om våpenproduksjon.

Støtt ut i kulden har Khartoum blitt enda mer avhengig av godvilje fra Den arabiske liga. Allerede under den første Gulfkrigen, erklærte Khartoum sin støtte til Saddam Hussein. Senere stilte de et sted å bo til rådighet for den flyktende Osama bin Laden og hans familie. I dag beskyldes Sudan for blant annet å kanalisere våpen til palestinske Hamas, og for å gi støtte til islamister i Etiopia og Somalia. Det som i hvert fall er sikkert, er at om krefter i Nord-Sudan ønsker å gjøre livet vanskelig for en ny avlegger i sør, er de ikke avhengig av å mobilisere den offisielle sudanske hæren.

Også gode naboer

Men selv om en ny sørsudansk stat ligger an til å fødes inn i et tøft nabolag, behøver det ikke bety at de ikke vil klare beholde freden. De viktigste pådriverne for fredsavtalen mellom nord og sør i 2005 var The Intergovernmental Agency for Development, dannet i 1989 og med flere naboland representert. Selve fredsavtalen ble underskrevet i Nairobi etter flere års forhandlinger i blant annet Kenya og Nigeria.

På nittitallet opplevde regionen blant annet oppløsningen av Somalia, massakrene i Burundi og Rwanda og borgerkrigen i Kongo-Kinshasa. Ingen steder i verden er stabilitet i et land så avhengig av stabilitet i nabolandet. Om et nytt selvstendig Sør-Sudan klarer å holde ro i eget hus, kan det bli en stabiliserende faktor i nabolaget, i første omgang i Nord-Uganda og nordøstre Kongo. Stabilisering av sør kan også komme Darfur i vest til gode, og således også ha en positiv effekt i Tsjad. Slik er 2010 ikke bare et skjebnens år for åtte millioner sørsudanere, men også for millioner av mennesker i nabolandene.