Verdensmagasinet X

 Utskriftsvennlig versjon

 Tips en venn

 Abonnere på bladet

Del på Facebook

• FAKTA: Sudans skjebneår

  * 9.januar 2005 underskrev SPLM og myndighetene en fredsavtale. Avtalen innebar at partene skulle danne en samlingsregjering i Khartoum, med det for øye å gjøre sudansk enhet attraktivt for befolkningen i sør. Deretter skulle denne få stemme over om man ønsket fortsatt enhet, eller en selvstendig stat i sør.

  * Tidsfrist for en slik folkeavstemming ble satt til seks år etter undertegnelsen av fredsavtalen. I mellomtiden skulle det avholdes valg i hele Sudan, inkludert i Sør.

  * Valgene på til sammen 12 forskjellige embeter er sterkt forsinket og holdes i april i år.

  * Et omstridt område i Abeyei i Sør-Kordofan, som også er oljerikt, skal avholde en egen folkeavstemming om de ønsker å være en del av sør eller ikke. Det er usikkert om dette blir gjennomført.

  * Fredsavtalen inneholder også bestemmelser om fordeling av oljeinntekter, om folketelling, om demilitarisering og opprettelse av fellesstryker bestående av SPLA og Sudan Armed Forces (SAF)

Lilith har malaria. Det er i seg selv ikke helt uvanlig i Yei, en provinsby helt sør i Sudan, ikke langt fra den kongolesiske og ugandiske grensen. Problemet er at Lilith også er høygravid og står i fare for å miste barnet om hun ikke får tilsyn og medisin. Det har brakt henne til områdets eneste sykehus; En gruppe saler i en etasje spredt rundt flere gårdsplasser – hvilket er det offentlige helsetilbudet til en halv million mennesker. Lilith har fått medisin, hun får pleie. Men det finnes ingen lege på vakt. I fødeavdelingen er et par jordmødre på plass, noen vanskelige fødsler er på vent, også de må forestås uten lege.

Oversykepleier Mary Eliza har jobbet her siden 1985, da sykehuset hadde 350 ansatte. I løpet av det tidlige nittitallet dro de fleste av dem i eksil. Da sykehuset gjenåpnet med hjelp av Norsk Folkehjelp i det frigjorte Yei på nititallet, var det med en betydelig mindre stab. Men ikke så liten som nå. Eliza er en av noen få som holder ut.

– Det er kun sykepleiere igjen her, legene har reist, noen til Kenya, Uganda eller de jobber hos de internasjonale organisasjonene. Etter fem måneder uten lønn, må de fleste lete etter annet arbeid. Også pleierne våre har andre jobber, sier Mary Eliza.

På traumeavdelingen, hvor de overlevende etter en trafikkulykke akkurat har kommet inn, er det heller ingen leger å se. En mann med hodeskader legges forsiktig i en seng og vaskes av en sykepleier.

–Vi klarer fortsatt å fylle tre skift i døgnet med sykepleiere. Men det er begrenset hva vi kan gjøre, sier Eliza.

Ute på gårdsplassen ligger en container fortsatt nedgravd i den røde jorden, med en grunn grøft ned til et mørkt indre. Den er et av flere tilfluktsrom fra den gang Yei var i krig med myndighetene i Khartoum; «Ground zero» for «nye Sudan» da opprørerne i Sudanese Peoples Libertaion Army (SPLA) startet den avgjørende offensiven mot regjeringsstyrkene, Sudan Armed Forces (SAF) i 1997. Containeren var tilfluktsted for ansatte og pasienter ved sykehuset. Men da lasten til en Antonov, bombeflyene som regjeringen i Khartoum sendte mot sør, traff inngangsgrøften det året, ble tilfluktstedet til en massegrav.

Stoler ikke på Khartoum

Ikke langt fra sykehuset treffer vi på radiolog Madhor Kuot. Han husker krigen godt. To av dem faktisk. Han gikk i barneskolen da en gruppe offiserer startet den første krigen mellom nord og sør en tid før Sudans selvstendighet i 1956. Kuot har siden den gang sett mye krig, og han stoler ikke på nordsudanerne. Fortsatt mener han Khartoum står bak de fleste problemene i Yei. De manglende lønningene på sykehuset, mener han, skyldes at oljeinntektene forvaltes av nord i Sudan. Og som mange andre i Sør-Sudan, tror han løsrivelse er det eneste som kan løse problemet.

– De gir oss ikke de inntektene vi skal ha fra oljen, dermed må vi klare oss som best vi kan, til vi selv tar kontrollen.

Det kan skje allerede neste år, om alt går etter planen. Da opprørbevegelsen SPLM og regjeringen i nord, anført av islamistene i National Congress Party (NCP), undertegnet en fredsavtale i 2005 ble det opprettet en nasjonal samlingsregjering bestående av NCP og SPLM i Khartoum. Nå skulle arbeidet med å gjenoppbygge Sør-Sudan, i et forsøk på å bli en integrert del av Sudan, begynne. Jobben skulle ta seks år, så skulle sørsudanere få stemme over sin egen selvstendighet. Tidsfristen er altså januar 2011. Før den tid skal det avholdes valg i hele Sudan til en rekke politiske embeter. Dette valget er utsatt flere ganger, men skal nå etter planene avholdes i april. Som mange andre sørsudanere, er ikke Kuot særlig opptatt av valget. I stedet ser han fram til folkeavstemmingen om et knapt år. Men han innrømmer at sørsudanerne har en vei å gå til et fungerende statsapparat.

– Vi er som foreldreløse barn. Vi mistet vår «far» da John Garang døde i 2005, sier han.

Dr. John Garang, lederen for SPLM, omkom i en helikopterulykke bare uker etter at han ble Sudans visepresident i 2005. Kuot savner den karismatiske lederen

– Det vil ordne seg etter folkeavstemningen, det er jeg sikker på.

Visjonen om det nye Sudan

De fem årene som har gått siden fredsavtalen, har så langt skapt en ny hovedstad. I Juba har Government of Southern Sudan (GoSS) sitt sete. GoSS er en slags skyggestat av sentralmyndighetene i Khartoum og enhetsregjeringen der. Som på sykehuset i Yei, går man en trang fødsel i vente. Men her mangler det ikke på fødselshjelpere. I den ufødte nasjonens hovedstad ligger kontorene til FN-organisasjonene og hjelpeorganisasjonene tett. Nede ved Nilen har teltbyer for svettende internasjonalt personell fortrengt grønnsakshager og fiskere.

I brakkebyen langs «Ministry road» i Juba, har det blant annet kommet presidentkontor, der Sør-Sudans president og Sudans visepresident Salva Kiir regjerer. Ellers ligger departementene som øyer mellom støvete parkeringsplasser. Det ryktes at en betydelig del av budsjettet, både myndighetenes og FN-systemets, har gått til Jubas flåte av nye hvite landrovere, landcruisere og noen hummere, den enorme, lite energieffektive bilen amerikanerne gjorde populære med invasjonen av Irak. Inne i departementene sitter en geriljabevegelse som etter hvert skal bli et statsbærende parti. Suzanne Jambo er internasjonal sekretær i Sudanese Peoples Libertaion Movement (SPLM) og ifølge seg selv en trofast elev av avdøde Garang.

– SPLM forandrer seg gradvis til et politisk parti. Dette skjer både internt i SPLM, men det foregår også en prosess i samfunnet som helhet. SPLM dominerer institusjonene her i Juba. Dermed får vi ofte skyld i alt som er galt i GoSS, selv om GoSS er noe annet enn partiet, forklarer hun – før hun delvis ombestemmer seg;

– Samtidig er det vi som skrev under på fredsavtalen, den er vårt ansvar. Det er også vårt ansvar at den blir gjennomført.

Jambo har selv vokst opp i Kenya i likhet med mange av SPLMs kadre. I 1997 ble hun engasjert i den politiske kretsen rundt John Garang. Fortsatt er hun tro mot hans idealer. Garang ønsket ikke en egen stat i sør, han ønsket ett nytt Sudan hvor marginaliserte områder, som sør, Darfur og enkelte områder i Øst-Sudan fikk noe å si i Khartoum.

– Visjonen var et Sudan hvor de marginaliserte hadde noe å si. Han ville ha på plass ett nytt system, en ny orden, basert på demokrati og menneskerettigheter. Fredsavtalen var et verktøy for å få til dette, sier hun.

Som Garangs protegé er Jambo opptatt av at hans visjoner lever videre, også om Sør-Sudan skulle løsrive seg fra Khartoum.

– Hvis du spør folk i nord, vil du oppdage at de lengter etter forandring, SPLM har også en del støtte der. Men NCP har ikke gjort enhet attraktivt for Sør-Sudan gjennom måten de har forsøkt å islamisere landet. Mange ser på dem som slaktere. Mangelen på flerpartisystem i Khartoum har slitt ut folk. En del folk i nord er redd for at Sør-Sudans løsrivelse betyr at det som finnes av opposisjon i nord forsvinner. De vil ikke at vi skal overgi dem til NCP, sier Jambo.

Sikkerheten først

Men foreløpig må SPLM bry seg om mer konkrete arbeidsoppgaver enn Garangs visjon om ett nytt Sudan.

–Våre to største prioriteringer fram mot valget og folkeavstemmingen, er sikkerhet og infrastruktur forklarer Jambo.

Fem år etter at fredsavtalen mellom myndighetene i Khartoum og SPLM ble undertegnet, er situasjonen i områdene som regnes som Sør–Sudan, ustabilt. Århundrer med underutvikling og påfølgende borgerkrig, har etterlatt seg svært lite av den infrastrukturen som skal til for å holde området samlet. Den gamle geriljahæren SPLA sluker fortsatt rundt en fjerdedel av budsjettet. Sørsudaneserne er heller ikke et forent folk. Allerede under borgerkrigen ble SPLA dratt i stykker av motstridende fraksjoner. Kiirs visepresident Riek Machar ledet i mange år den såkalte SPLM-Nasir-fraksjonen. Machar som er nuer, stod imot det dinkadominerte SPLM.

Selv om Machar i dag er inne i varmen igjen, er han mistrodd av mange i Juba. Det er også mistro mellom kvegnomader av forskjellig tilhørighet i den sentrale staten Jonglei. Tradisjonelle migrasjonsruter fører kveg og mennesker på kant med hverandre, spesielt i tørre år. Murle, nuer og dinka har i generasjoner forsynt seg av hverandres kveg. Unge menn trenger kveget til brudepris. Men der man tidligere sloss om ressursene med klubber og spyd, har krigen forsynt området med automatvåpen. SPLM har beskyldt Khartoum for å bygge opp under disse tradisjonelle konfliktene ved å forsyne partene med våpen. Men ifølge en rapport fra International Crisis Group fra desember 2009, finnes det få konkrete bevis for dette. I stedet peker flere kilder mot SPLAs egne programmer for avvæpning av sivilbefolkningen, man har avvæpnet en gruppe og latt en annen beholde våpnene, dermed forstyrrer man terrorbalansen. Det er også rapportert om at våpen i avvæpningsprosessen har kommet på avveie.

Uansett hvem og hva som ligger bak, Sør-Sudan var i 2009 et langt mer voldelig sted enn det mer omtalte Darfur. FN har anslått at 2500 døde i krigshandlinger i Sør-Sudan i fjor og at 350.000 ble drevet på flukt. Disse tallene inkluderer også mennesker drevet på flukt som følge av herjingene til den ugandiske Herrens Motstandshær (LRA) helt sør i regionen.

– Du vet, i Sudan har ingen bedt om unnskyldning, vi har ingen sannhets- og forsoningskommisjon. Vi fortsetter å peke fingre mot hverandre, motsetningene er dype og det er mye smerte blant folk. Som et resultat fortsetter Khartoum å blande seg inn i sør, og i sør fortsetter vi å peke med gevær på hverandre, sukker hun og begynner å snakke om at hun ønsker SPLM var litt mer som sitt politiske forbilde, sørafrikanske African National Congress (ANC).

– SPLM er så opptatt med det store bildet at vi ikke ser hva som skjer med oss selv. ANC hadde det ikke slik, de hadde ikke de interne konfliktene vi har, sukker hun.

Å bygge en stat

Om freden synes vanskelig å holde på, er GoSS sine utfordringer hva gjelder infrastruktur like store.

Juba har knapt 20 kilometer asfaltert vei, en strekning som utvides med noen hundre meter hver dag. Også en håndfull andre byer har fått hovedgate.

Men bare et par kvartaler unna de nye myndighetenes maktsentrum, begynner grusveiene. Er man heldig, kan man holde en toppfart på førti kilometer ut av byen. Dette gjelder også Jubas forsyningslinjer, to røde streker i landskapet, sørover mot Kenya og Uganda, hvor nesten alt som spises, bygges av og på andre måter konsumeres kommer fra. På markedet Koniye-Koniye er de fleste selgerne ugandere. Det samme er grønnsakene, fisken og flaskevannet. Krangler om toll og transport fører til tider til mangel på varer. Så lenge Sør-Sudan ikke har fått sin egen produksjon i gang, importeres så godt som alt til Juba.

For å kartlegge hva Sør-Sudan faktisk har og for å finne ut hva som trengs, er det opprettet et statistikkbyrå med det hvislende akronymet SSCCSE (Southern Sudan Centre for Census, Statistisc and Evaluation). Deres første oppgave var å telle befolkningen.

– Vi ble opprettet som en del av avtalen mellom Khartoum og SPLM. Vår oppgave var først og fremst å gjennomføre en folketelling, så vi kan gjennomføre valg, sier leder Isaiah Chol Aruai.

Men folketellingen har ikke gått helt som forventet. Chol viser fram skjema som ble tatt i bruk av de 14.000 tellerne som gjennomførte folketellingen i sør. Han mener tallene de kom tilbake med er gode, men tror ikke på dataene som kollegaene i nord samlet inn, spesielt ikke fra Darfur.

– Vi har gjort våre kollegaer i Khartoum oppmerksom på at vi ikke tror på tallene. Dette er viktig, fordi befolkningstall henger sammen med makt, påpeker Chol.

Protesten fra statistikerne har så langt ikke avsporet valgforberedelsene. Chol forteller at tall fra velgerregistreringen ser ut til å bekrefte tall fra folketellingen. Av de nesten 40 millionene, som ifølge den bor i Sudan, er 8,2 millioner registrert som sørsudanere. Fire millioner av disse har stemmerett ved valgene i april – og viktigere for de fleste av dem – ved folkeavstemmingen om Sør-Sudans framtid neste år.

Men det behøves mer enn et folketall for å bygge en stat.

– Vi forsøker å finne ut hva som er de økonomiske indikatorene for Sør-Sudan, hva som er nasjonalproduktet. Vi ser på handel, toll og markedspriser. Videre gjennomfører vi en levekårsundersøkelse, ser på helse og utdanning, på kriminalitet og kjønnsfordeling. Dette er viktig når myndighetene skal planlegge. Folk er ikke klar over hvilken viktig rolle statistikk spiller, men man kan ikke planlegge uten.

Demokrati i anmarsj

Hos den uavhengige mediestiftelsen Gurtong har man lenge forberedt valget. I et land med få veier, med lav eller ingen utdannelse, så er radioen tatt i bruk i valgopplæringen. Lokosong Amos David Lesuk er ansvarlig for en radioserie om valgene.

–Vi ser fram til å dekke valget, det blir en prøvelse for oss, det har vi jo ikke gjort før. Vi håper jo på frie og uavhengige valg. Mange har mer blandede følelser for folkeavstemmingen. Hvis valgene går bra, vil folk vite hva de skal stemme. Men for tiden er man jo ikke enig om hva folkeavstemmingen betyr, så det er spent.

Lesuk er likevel optimist. Om det blir sørsudansk løsrivelse, og det internasjonale samfunnet skulle bryte opp og dra, tror han sørsudanerne vil klare seg. Selv om en løsrivelse skulle bety at det internasjonale samfunnet i Juba brøt opp og dro.

– Utviklingen har gått fort de siste fem årene. For to år siden var ikke engang de fysiske strukturene på plass, i de neste tre til fem år tror jeg vi kommer langt. Selv om alle utlendingene dro i morgen, tror jeg at vi hadde klart oss. Det ville gått litt saktere, men vi lærer raskt og ville tatt det igjen. Om utlendingene bare blir og blir, ender de jo bare opp som et nytt kolonistyre, sier han.

Også medielandskapet har forandret seg i høyt tempo. Men også media merker at det ikke er lenge siden siste krig, og at myndighetene i Juba for kort tid siden var en geriljabevegelse. Lovene som regulerer mediene i nord praktiseres strengt og det er ikke snakk om reell pressefrihet. Lesuk er derfor opptatt av at man så raskt som mulig får vedtatt en lov som sikrer pressefrihet i Sør-Sudan.

– Da jeg kom tilbake i 2007 var det svært få mediehus. Nå har vi ganske mange aviser, radiostasjoner og nettsider. Så media fungerer, men vi mangler en medielov som skal regulere det hele. Vi vet derfor ikke hvor grensene går, vet ikke hva vi har å forholde oss til. Derfor sensurer vi oss selv, har «husregler» for hva vi kan si og skrive. Viktige ting forblir urapportert på grunn av dette, tror den unge radiojournalisten. I månedene fram mot valget, er han svært opptatt av at det kommer på plass nye medielover som kan slå fast hva som er lov og ikke.

– Vi trykker nå på for å få loven gjennom før valget. Mediehus kan bli saksøkt, vi har hatt et par arrestasjoner. Myndighetene er tilbakeholdne i forhold til hva de forteller oss.

 Hjemvendt elite

Lesuk har som mange av sine kollegaer utdannelsen fra Uganda. Mellom 1983 og i dag har det vært få muligheter til å ta utdannelse i Sør-Sudan som i tilegg til å ha hatt en krig har vært systematisk nedprioritert av myndighetene i Khartoum. Både hos Gurtong, hos den statlige radiostasjonen og hos den uavhengige avisa Juba Times finner vi derfor journalister uteksaminert fra høyskoler og universiteter i Kenya, Uganda og Etiopia. De er en engelsktalende elite og innrømmer at det innimellom er vanskelig å forstå både den lokale «Juba–arabisk» et slags pidginspråk som brukes i som lingua franca i denne delen av Sudan, og Khartoum–myndighetenes mer klassiske arabisk. Juma John Stephen jobber med nettsidene til Gurtong, i tillegg jobber han for den statlige radiokanalen i Sudan.

– Det er ikke noe problem for å få folk til å snakke, de skjønner vår rolle. Men noen ganger er det vanskelig å forstå hva de sier, på grunn av Juba–arabisken, forteller han.

Stephen var bare åtte da familien hans flyktet til Uganda i 1993, han tror de hjemvendte flyktningene har mye å tilføre Sør–Sudan.

– De som kom fra Uganda, de har en mer liberal kultur enn de som har vært her hele tiden. Man har et annet syn på sosiale forhold, på alkohol, vedrørende det å gå på diskotek. De som ikke har vært i Uganda har en arabisk mentalitet. Vi merker også påvirkningen fra flyktningene fra Kongo. Men det betyr at det nå er åpnere i forhold til religion, det er mange flere kirker enn tidligere. Under krigen kunne man bli drept på grunn av sin religion.

Langt igjen til Nye Sudan

Nede ved Nilen har Suzanne Jambo snart drukket opp sin importerte brus. Selv om SPLM, og skyggestaten som bevegelsen har ansvar for i Juba har problemer, tror Suzanne Jambo at sørsudanerne er klare for å styre. Når velgerne etter all sannsynlighet avviser doktor Garangs drøm om et enhetlig nytt Sudan i januar til neste år, vil GoSS og Khartoum ha nitti dager på seg til å bli enige om løsrivelsen,

Når Sør-Sudan blir en egen nasjon, da vil SPLM være klare til å lede, tror Jambo.

– Siden i fjor har vi diskutert en plan for hva som skjer etter folkeavstemmingen. Tidsperioden i fredsavtalen er i ferd med å løpe ut. Basert på de erfaringene vi allerede har gjort diskuterer vi hva som vil skje i tilfelle folket stemmer for løsrivelse. Det ville selvfølgelig vært enklere om Sudan fortsatte som ett land. Men går vi for løsrivelse, er det snakk om å legge et helt nytt fundament. Det blir veldig mye vanskeligere enn alternativet. Men det er ikke umulig, vi har en økonomi, vi har oljeressurser, og vi har som sagt lært en del de siste fem årene, sier Jambo.

Nå myser SPLMs sekretær over til den motsatte siden av elven, det er langt over til det tette buskaset, det er en lang vei til ett nytt Sudan. Mellom Jambo og det nye landet ligger en stri og krokodilleinfisert elv.

– Vi har karakterisert denne perioden, mellom fredsavtalen og folkeavstemmingen, som vår krysning av elven. Det er en rekke problemer vi raskt bør ta fatt i om vi river oss løs fra nord, som nepotisme, korrupsjon og stammefeider. Men først må vi krysse elven, sier hun.