Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• FAKTA: Norsk bistand til Sudan

  �œ I 2008 ga Norge til sammen 684 millioner kroner til Sudan. Sudan er dermed det landet som mottar nest mest bistand fra Norge. Tanzania mottok i samme år 729 millioner.

  �œ Litt over halvparten av pengene, 383 millioner, ble kanalisert gjennom multidonorfond og FN-organisasjonene.

  �œ Rundt en tredel av pengene, 217 millioner, ble kanalisert gjennom norske organisasjoner, som Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp.

  �œ Fire millioner norske kroner, mindre enn én prosent av bistanden, gikk til å bygge opp offentlig sektor i mottakerlandet. Samme beløp ble også kanalisert gjennom organisasjoner til konfliktrammede områder i Darfur.

  Kilde: Norads landsider (www.norad.no)

Etter å ha besøkt både Khartoum og Juba i januar, tror utviklingsminister Erik Solheim at det går mot en splittelse av kjempelandet Sudan. I 2005 var Norge en av «garantistene» for fredsavtalen mellom Khartoum og SPLM. Noe av hensikten med en overgangsperiode på seks år var å gjøre samling og enhet attraktivt for sørsudanerne, før en eventuell folkeavstemming om status i forhold til Khartoum.

– Både i nord og sør snakker de om en løsrivelse som mest sannsynlig. Dette vil i så fall bli en lang øvelse i statsbygging. Sør-Sudan har et spinkelt grunnlag for en stat, og denne vil i så fall bli en stat som er helt omsluttet av andre land. Videre er det en stat med få utdannende. Topplederne i SPLM og Goss holder nivå i en hvilken som helst internasjonal sammenheng. Men de har ikke et stort antall kadre å bygge en stat på, sier Solheim.

Fødselshjelper

Norge har lenge hatt et stort engasjement i Sør-Sudan. Organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp har vært i området i flere tiår, et engasjement som etter hvert også gjenspeilet seg hos politisk ledelse i Utenriksdepartementet. I Juba huskes tidligere bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen som en av fredsavtalens fødselshjelpere.

– Norge spilte en viktig rolle i utarbeidelsen av fredsavtalen (CPA) i 2004 og 2005. Både gjennom engasjementet til Hilde Frafjord Johnsen og andre i Utenriksdepartementet. Vi har siden følt en sterk forpliktelse til å følge opp, sier Solheim, som samtidig beklager at Sør-Sudan i en avgjørende periode har havnet noe i skyggen av konflikten i Darfur.

– Darfur har fått mye oppmerksomhet. Men nord-sør forholdet er fortsatt viktigst. Darfur har ikke det samme potensialet til å destabilisere hele Sudan. Norge har som ett av få land bygget opp generalkonsulat i Juba. Bare stormaktene og naboland har det samme, forklarer Solheim.

Han mener donorlandene for øvrig har fulgt opp sine løfter til Sør-Sudan, men ikke alt har godt etter planen

– Målet med fredsavtalen og den påfølgende seks års interimsperioden var å gjøre enhet attraktivt for alle folkegrupper før en folkeavstemning i sør. Nå er det ingen tvil om det er sterk vilje til løsrivelse i sør. Et annet viktig punkt, som også Hilde jobbet for, var at støtten til Sudan skulle være multilateral, med Verdensbanken og FN. Det var riktig tenkt, men det har opplagt ikke fungert slik vi hadde håpet: Verdensbanken har ikke fått det felles giverfondet til å fungere; mye unødig krangel mellom donorer; kanskje sendte man ikke de riktige folka til Juba. Men den største distraksjonen har vært Darfur. Giverne har stått ved sine løfter til Sudan, men pengene har i stor grad gått til Darfur, der man har den absurde situasjonen at folk lever i store leire år etter år. Kanskje har leirene i Darfur bedre helsetilbud og utdanning enn mange andre steder i Sudan, men det er ikke andre tilbud i slike leire som gir livet mening. Å holde folk i leire har selvfølgelig kostet mye penger, som heller kunne vært brukt på å bygge opp en statsadministrasjon i sør og andre steder.

Forberedt på alt

Det er ikke bare i Darfur man opplever konflikt. Både 2008 og 2009 ble blodige år for Sør-Sudan, med opptrapping i grenseområdene mot nord, stadige angrep fra Herrens Motandshær (LRA) i sør og konflikter over ressurser i den sentrale staten Jonglei.

Juba svirrer av rykter om våpenleveranser. Like etter at Solheim hadde forlatt landet, stoppet kenyanske myndigheter en last stridsvogner i havnebyen Mombasa. Vognene skal ha vært på vei til SPLA. Samtidig forteller rapporter at den sudanske armé ruster opp lenger nord. Betydelige mengder våpen er allerede på avveie etter mange års borgerkrig.

Er opprustningen noe Norge tar opp med partene i Sudan?

– Opprustning er ikke et område vi har tatt så mye tak i. Fram mot folkeavstemningen om Sør-Sudans fremtid, må vi regne med at partene planlegger for alle eventualiteter. Det er en uklar situasjon, og partene kan ikke forventes og ikke planlegge for alle eventualiteter. Det er mye tunge våpen i omløp. Vi var nå i Abyei, hvor man har en historisk konflikt på siden av nord-sør spørsmålet. Forskjellen nå er at folkegruppene har automatvåpen. Dette er en farlig eskalering av voldsbruk. Når Sør-Sudans status er klarlagt, må vi håpe det er mulig å få til en rask demilitarisering.

Er Norge forberedt på alle eventualiteter?

– Ja, vi vil jo gjøre alt vi kan i håp om at dette kan gå bra. Men det vil være naivt å ta det for gitt. Det kan bryte ut en ny krig, men det er heldigvis mer sannsynlig at det vil gå bra. Ingen vi har snakket med, har noe å tjene på en krig, ingen av partene er sikre på seier i en ny konflikt, de vil bare påføre seg selv store tap og ytterligere store lidelser for befolkningen. De har også vist en evne til å finne løsninger i siste liten, sier Solheim

Olje, grenser og statsborgerskap

Om det i Sør-Sudan blir flertall for løsrivelse, må flere problemer løses raskt, påpeker Solheim.

– De tre viktigste utfordringene ved løsrivelse er fordeling av oljeinntekter, grensedragning og statsborgerskap. Jo raskere man får løst disse spørsmålene, jo mindre er sjansen for konflikt. Det siste gjelder både for de mange sørsudanere som bor i nord, og for de fra nord som måtte bo i sør. Videre må man diskutere fordeling av Sudans gjeld, sier Solheim.

Norge har sett seg ut ett felt hvor den norske forvaltningen kan bidra med kompetanse.

– De har to inntekstkilder i sør; bistand og olje. Desto viktigere er det at oljeinntektene forvaltes på en best mulig måte. Statsbygging vil ta lang tid, og de vil være avhengig av bistand i en lang tid. Samtidig må man tenke på at Sør-Sudan kun kan få god vekst om også nabolandene opplever en rask utvikling. Det er ikke mulig å skape en velfungerende stat i Sør-Sudan alene. Alt som skal inn til et eventuelt Sør–Sudan, må derfor gjennom andre land. De fleste nabolandene har større befolkning og er mer utviklet. Et selvstendig Sør-Sudan er og vil være ekstremt avhengig av andre.

SPLM er en tidligere geriljabevegelse, har du inntrykk av at de er på vei til å bli et statsbærende parti?

– Det skjer en omstilling i SPLM, men det er en vanskelig øvelse. En god gerilja blir ikke nødvendigvis en god politiker, på samme måte som en god politiker ikke alltid vil bli noen god geriljakriger. Om valgene i april blir vellykket, vil dette gi SPLM et sterkere fundament. Samtidig er det lett å forstå SPLMs posisjon; At de gjerne skulle hatt folkeavstemning først, deretter valg. De føler at valgene til en viss grad er pådyttet utenfra.

Når man reiser rundt i Sør-Sudan hører man en del historier om penger som ikke kommer fram, utvikling som ikke skjer. Noen skylder på Khartoum. Hvilken kontroll har donorer på at pengene ikke forsvinner andre steder på veien?

– Det er et betydelig korrupsjonsproblem. Vi er veldig tydelige på at dette må kontrolleres. Man må aktivisere befolkningen for å sikre at pengene kommer fram. Det må uttrykkes hvor mye penger som skal til hva, slik at de kan kontrollere at pengene kommer fram. I et samfunn hvor ingen har noe, tar de offentlig ansatte det de trenger.

Regionale spenninger

Et selvstendig Sør-Sudan vil også ha andre problemer enn de interne. En ny stat vil få felles grense med noen av de mest urolige områdene i verden. I Kongo-Kinshasa strever fortsatt Monuc og regjeringshæren med å få kontroll på det avsidesliggende nordøstre hjørnet av landet. I Den sentralafrikanske republikk er situasjonen spent. I begge disse områdene, og i Sør-Sudan, herjer det ugandiske LRA. Men vel så viktig for Sør-Sudans tilfelle er forholdet til de mye sterkere nabostatene Uganda, Kenya og Etiopia, som også kontrollerer forsyningslinjene inn til Juba. Spørsmålet er om en ny stat kan overleve i et tøft nabolag.

– Sør-Sudan bør ta utgangspunkt i en setning på fire ord; Godt forhold til naboene. Derfor er det også viktig at en eventuell løsrivelse aksepteres av nord. De er omringet av mye sterkere stater. Sør-Sudan kan være et sted hvor naboene kan spille på etniske motsetninger. Historisk har de jo også gjort dette, sier Solheim.

Se utenriksdepartementets egen video om Norges forhold til Sudan her