Kronikk: Ofrene må bli hørt
Over 40 000 tilfeller av tortur, forsvinninger og utenomrettslige henrettelser begått av statlige aktører og deres allierte siden den væpnede konflikten oppsto på 60-tallet, har blitt dokumentert av prosjektet «Aldri mer forbrytelser mot menneskeheten». De skyldige for de fleste forbrytelsene har inntil nå sluppet rettsforfølgelse. I dagens Columbia står kampen om sannheten øverst på dagsorden.
Lite åpenhet
Mellom november 2003 og august 2006 har colombianerne sett hæravdeling etter hæravdeling levere inn våpen foran TV-kameraene. Dette ga håp om at det krigsherjede landet kanskje kunne finne fred. Mindre åpenhet har det vært om hva de paramilitære egentlig avtalte med regjeringa. Demobiliseringsprosessen kritiseres for mangelen på innsyn, og for at de paramilitære strukturene ikke har blitt virkelig oppløst.
Den 4. november i år trengte væpnede og maskerte menn seg inn i leiligheten til Yolanda Becerra. Hun er lederen for la Organización Femenina Popular (OFP), en kvinneorganisasjon som organiserer suppekjøkken og arbeider med menneskerettigheter i fattige bydeler i Barrancabermeja (Santander). Mennene slo Becerra, dyttet henne mot veggen, truet henne med en pistol og sa: «Nå er det slutt, du har 48 timer på å forsvinne, hvis ikke kommer vi til å ta livet av familien din, og du slipper ikke unna!» OFP hadde mottatt en trussel i juli 2007, undertegnet de såkalte Svarte ørnene (Aquilas Negras), som regnes for å være en paramilitær struktur med røtter i de tidligere AUC. I oktober sendte Becerra et brev til den colombianske visepresidenten Francisco Santos, som er ansvarlig for menneskerettighetsspørsmål, hvor hun advarte mot disse truslene. Hun fikk aldri svar. Yolanda Becerra påpeker overfor tidsskriftet ColomPBIa at demobiliseringen som startet i 2005 i Magdalena Medio-regionen ikke er en reell fredsprosess:
- Vi som opplevde at de paramilitære tok kontroll over Barranca og regionen, vet at de var støttet av statlige institusjoner. Dette dreier seg ikke om demobiliseringen av en aktør i opposisjon til staten. De paramilitæres overgrep fortsetter, ikke minst ute i bydelene, hvor drap og likvidering stadig foregår.
Spesialdomstol
Paramilitære ledere, anklaget for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten, blir stilt for en spesiell domstol, innenfor rammene av den såkalte Loven for Rettferdighet og Fred (Ley de Justicia y Paz). De som har gjort seg skyldig i massakrer, forsvinninger og drap er tilbudt fengselsdommer på 5-8 år, mot at de forteller hele sannheten om det de har vært med på, og hvem som har finansiert, trent opp og beskyttet dem. Ofte fortellerde tiltalte lite annet enn det man vet fra før. Det blir kritisert at rettsoppgjørene henger ut døde personer og gir lite informasjon om de involverte i forbrytelsene som ennå er i live.
Parallelt med rettsprosessene innenfor Loven om rettferdighet og fred, har overgrep begått av paramilitære og statlige aktører blitt belyst på alternative høringer og folkemøter.
- Den 5 juni 2006 drepte hæren sønnen min, fortalte Amparo Parda overfor Ombudsmannen Vòlmar Pérez og hundrevis av ofte for volden som hadde kommet reisende fra store deler av Colombia. - Det er tøft for en mor å si dette, men jeg har ikke vært i stand til å anmelde det tidligere. Etter drapet fikk jeg en telefon. De sa at hvis jeg anmeldte det, skulle de drepe mine andre to barn, min familie og meg selv. Ofrene er ofte redde for å anmelde overgrepene, av frykt for represalier og fordi de vet at straffefriheten i Colombia historisk har vært veldig høy. – Jeg håper at denne saken blir etterforsket, for jeg ser at min sønns drapsmenn fortsetter å gå rolig rundt i landsbyen min, la hun til.
Parda reiste fra Cajamarca (Tolima) for å gi sitt vitnesbyrd på Den offentlige høringen som ble avholdt i Bogotá i juli 2007 og samlet over to tusen mennesker. Den nasjonale bevegelsen for ofrene for statlige forbrytelser (heretter Ofrenes bevegelse) sto bak høringen sammen med andre organisasjoner. Hensikten var å utveksle erfaringer om overgrep begått av gerilja, statlige aktører og paramilitære grupper, og utarbeide strategier i kampen for sannhet, rettferdighet og oppreisning. Deltakerne konkluderte med at mange ofre fortsetter å bli truet på livet, mange områder fortsetter å være under paramilitær kontroll og lokale myndigheter gjør ikke nok med de systematiske bruddene på menneskerettighetene. Ofrenes bevegelse samler rundt 200 organisasjoner for familiemedlemmer av forsvunnede, bonde- og urfolksorganisasjoner, fagforeninger og menneskerettsorganisasjoner.
Uredd forkjemper
En av dem som har frontet Ofrenes bevegelse er Iván Cepeda Castro, som var på besøk i Norge i 2003 på invitasjon fra LAG. Han er sønnen til senatoren Manuel Cepeda, en av flere tusen medlemmer av venstrepartiet la Unión Patriótica som ble drept på 80- og 90-tallet. Etter drapet på faren har Iván Cepeda gjort det som står i hans makt for å finne sannheten om farens død, men også gjort andre ofres kamp til sin egen kamp. Dette arbeidet tvang ham i eksil i Frankrike i en periode. I november i fjor ble bilen til Cepeda stoppet i en av Bogotás gater av to væpnede menn som siktet på sjåføren med et maskingevær og lette etter passasjerer i baksetet. Siden har han mottatt flere trusler, men han forsetter iherdig sitt arbeid med å trekke fornektede historier fram fra glemselen.
Fagforeningslederen Rodolfo Vecino fra Unión Sindical Obrera (USO) har også har fått kjenne på kroppen at den politiske volden fortsetter. Lørdag den 25. november 2006 kom Martha Marrugo, hans kone, kjørende da bilen plutselig ble beskutt av fire personer på motorsykler. De rakk å skyte ni ganger mot bilen før livvakten tvang dem på flukt. Vecino har fått drapstrusler gjentatte ganger, og barna har blitt forsøkt kidnappet på vei fra skolen. Selv etter at familien flyktet til Bogotá, fortsetter Vecino å få drapstrusler. Den siste mottok han den 19. september 2007:
- På fredag mottok jeg en e-post undertegna av De svarte ørnene. De vet hvor jeg bor og hvor jeg beveger meg, og de kjenner mine rutiner. Som ethvert menneske føler jeg frykt. Truslene og attentatforsøkene viser at det ikke bare er jeg som er det militære målet, men også familien min.
Ingen demobilisering
Vecino og USO mener at det ikke egentlig har funnet sted noen demobilisering av de paramilitære, men en omorganisering med utgangspunkt i en ny strategi. Menneskerettighetsadvokaten Alirio Uribe, som selv har vært mål for attentatplaner og har mottatt trusler for sitt arbeid i Advokatkollektivet José Alvear Restrepo, var skeptisk til demobiliseringen av de paramilitære allerede under sitt besøk i Norge i 2005. Han kjenner godt til prosessen som advokat for ofrene for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Advokatkollektivet deltar også i Ofrenes bevegelse. Når jeg spør ham hva slags rolle det internasjonale samfunnet kan spille i denne konteksten, svarer han:
- Vi har alltid sagt at det internasjonale samfunnet ikke burde støtte demobiliseringsprosessen til de paramilitære. I dag er rundt 70 paramilitære grupper aktive i 23 fylker. De paramilitære var, er, og kommer til å være, støttet av politiet, hæren, politikere og parlamentarikere.
Skjulte forbindelser
Mange av forbindelsene mellom paramilitære og politikere har blitt avdekket det siste året og utgjør endel av den såkalte «parapolítica-skandalen». En rekke parlamentsmedlemmer, militære og høyerestående statlige funksjonærer er blitt etterforsket og fengslet for sine forbindelser med paramilitære. En av de mest oppsiktsvekkende sakene gjelder Jorge Noguera, den tidligere sjefen for etterretningsorganet Departamento Administrativo de Seguridad (DAS), og det at han utleverte informasjon om fagorganiserte til paramilitære. Personene informasjonen gjaldt ble i etterkant drept. Tidsskriftet Semana meldte 16. november 2007 at Noguera ble funnet skyldig i å samarbeide med AUC.
Alirio Uribe mener at det internasjonale samfunnet har tilstrekkelige bevis til å forstå at demobiliseringen er en falsk prosess. Det internasjonale samfunnet burde gjenta kravet overfor den colombianske staten om å oppløse de paramilitære gruppene. Bistand bør ikke gis med mindre kravene som er nedfelt i Loven om rettferdighet og fred oppfylles. Dette gjelder bl. a. hensynet til sannhet, rettferdighet og oppreisning hensynet til de som er tatt av dage og tilbakelevering av jordeiendommer som internt fordrevne er frarøvet. Mange europeiske land har gitt økonomisk støtte til demobiliseringsprosessen gjennom OAS. Demobiliserte har fått ulike sosiale tilbud, mens ofrene hverken får støtte til å klare seg i hverdagen, hjelp til å overvære rettssprosessene, eller sikkerhetsgarantier for å unngå å bli truet eller drept når de kritiserer demobiliseringsprosessen. - Bistanden bør rettes mot ofrene, ikke mot overgriperne, sier Alirio Uribe.
Tips en venn