Verdensmagasinet X

 Utskriftsvennlig versjon

 Tips en venn

 Abonnere på bladet

Del på Facebook

Nigerianere flest uten tilknytning til regjeringen, føler seg krenket av mangelen på styring i landet. Noen av de som har minst tillit til regjeingen i Abuja er Igbofolket, en hovedsakelig kristen folkegruppe sørøst i landet. I 1967 erklærte igboene en egen stat i sør, Biafra. 15. januar 2010 er det førti år siden Biafraopprøret ble slått ned. Men på bakkeplan ulmer ennå krigsveteranenes sinne.

-Vi har blitt plassert her og har ventet i nesten førti år. Vi ønsker at regjeringen skal hjelpe oss med å betale for våre barns utdannelse og gi oss et skikkelig sted å bo. Vi ser til og med General Ojukwu kjøre forbi her, men han stopper aldri for å spørre om hvordan vi har det, sier Vestos Mba Onu, sekretær for Biafras uføre krigsveteraner, mens han sitter i et provisorisk skur på veiskulderen av den travle motorveien som går gjennom hjertet av Igboland, mellom Enugu og Onitsha.

Kort tid etter krigens slutt ble Vestos Mba Onu og flere titalls andre uføre veteraner plassert i en leir. Tre kvartaler med enkle saler, den sparsommelige innredningen besto av senger og stoler i sykehusstil. Her bor de fremdeles, noen med kone og barn, mens andre måtte sende familiene tilbake til landsbyene sine, fordi de ikke hadde mulighet til å forsørge dem.

Igboenes drøm om selvstyre

Igboene er bare en av mange folkegrupper i de oljerike statene sørøst i Nigeria. Fortsatt finnes det en gjensidig mistillit mellom igboene og andre grupper i området. De fleste andre folkegruppene i Nigeria har ennå ikke har tilgitt dem for å erklære krig mot den nigerianske regjeringen den gangen tilbake på 1960-tallet. For igboene er andre folkegrupper som bor innenfor det området som engang ble kalt Biafra, svikere, fordi mange av dem støttet sentralmyndighetene i den 30 måneder lange konflikten.

Selve krigserklæringen, som ble utformet av General Chukuemeka Ojukwu, en ung mann med Oxford-grad og som senere studerte ved det Britiske militærakademiet ved Sandhurst, var en reaksjon på ødeleggelsene som fant sted i den nordlige, muslimske delen av Nigeria. Der ble tusenvis av menn, kvinner og barn fra Igbofolket massakrert etter rykter om at igboene stod bak planer om statskupp. Krigen endte altså i 1970 fem dager etter at General Ojukwu, da 34 år, forlot det beseirede Biafra i fly med kurs mot Elfenbenskysten. Selv om Nigerias daværende President Gowon erklærte "Ingen seierherre, ingen taper," er det klart at selv 40 år etter krigen, føler de fleste igboere seg som ofre i Nigeria. General Ojukwu er tilbake fra eksil, installert på statspensjon i et stort hus. Men Biafras krigsveteraner lever på almisser, og selv om deres tidligere leder general Ojukwu ser ut til å ha glemt dem, har veteranene ellers støtte i befolkningen.

-Vi kommer til dette stedet i veikanten hver dag, i alt slags vær, for å tigge om penger, forteller Vestos Mba Onu. På under en halv time har fire biler kjørt inn til siden og kastet penger ut av vinduet. Flere andre biler tuter i anerkjennelse.

De dårlige forholdene Vestos Mba Onu og hans kamerater langs motorveien lever under, er symptomatisk for Igbofolkets situasjon i dag. De opplever en økt følelse av forsømmelse fra regjeringen. Til gjengjeld mener myndightene at igboene kan ta vare på seg selv. Og Igbofolket har til en stor grad hjulpet seg selv siden Biafrakrigens slutt. De har slått seg ned over hele Afrika, man kan finne dem langs Akerselvas bredder i Oslo, og så langt unna som Kina hvor de driver "forretninger" - noen ganger lovlige, og andre ganger ikke. Det viktigste er å tjene mye penger så raskt som mulig for så å returnere til Igboland, bygge et stort hus og forsørge familien.

Innenfor de fem statene som utgjør Igboland, er herskapshus med ti eller flere soverom vanlige, vanligvis skjult bak høye murer. Men like fullt er de offentlige veiene fulle av store hull i veibanene. De verste omgitt av fattige streifere som selger alt fra håndklær til blinkende julelys kjøpt i Kina, til bilister som har stoppet opp for å kunne navigere gjennom den hullete veibanen. Disse streiferne lever, som 90 prosent av Nigerias befolkning, på rundt 14 kroner dagen.

Biafra- en konstruksjon

I Port Harcourt, hovedstaden i den oljeproduserende regionen som omfatter mye av det som i 1967 ble kalt Biafra, er Igbofolket spesielt mislikt. De fleste butikkene og mesteparten av boligmarkedet eies og drives av Igbofolket men andre folkegrupper her ser på dem med mistenksomhet.

-Navnet Biafra har ingenting med Igbofolket å gjøre. De stjal navnet fra oss. Elven Biafra springer ut fra en annen del av Nigeria, og den munner ut i Biafrabukten i Atlanterhavet. Den eneste grunnen til at Ojukwu kalte det Biafra er fordi man fant olje i området 10 år tidligere, forklarer Opubo Daminabo, forfatter av boken "A Biafran is not Igbo ”.

Ojukwus Biafra omfattet hele den østlige og sørøstlige delene av Nigeria, omtrent samme område som under britisk styre gikk under navnet Eastern Nigerian Protectorate. Biafra var ikke et homogent område. Det besto av flere folkegrupper, de fleste av dem ble dratt inn i en krig på bakgrunn av hvor de bodde mer enn ut i fra noen ideologisk tilhørighet til Biafra. Forfatteren Daminabo mener Biafra er en konstruksjon, og at grunnen til at vi husker det er den sympatibølgen som ble vakt ved nigerianernes blokade av Biafra.

Da Biafra ikke med en gang lot seg knekke militært innførte Nigerias leder Yakubu Gowon en blokade av området. Blokaden omfattet også nødvendigheter som mat og medisiner. Vestlige journalister fanget opp lidelser og sendte dem ut på direkten for første gang. Selv om igboene og Biafra ble uglesett i resten av Nigeria, vant de slaget om verdens oppmerksomhet gjennom sin sult. Blant annet ble BBC-korrespondent og forfatter Fredrick Forsyth. Han var lojal til Biafras sak fordi han så noen av sine nærmeste venner dø under krigen, noe som BBC selvfølgelig ikke likte. Forsyth fikk sparken men fortsatte å rapportere som frilanser til store aviser verden over resten av krigen. Etter denne episoden mottok han lønn direkte fra General Ojukwu selv, forklarer Opubo Daminabo.

Slutten for Biafra

Men det kameraene ikke så, var at også folk i Biafra var splittet. De forskjellige folkegruppene som ble rammet av Gowons hensynsløse blokade, stod ikke alltid last og bram med Biafra. Igboer som sloss for Biafra, fnyser fortsatt av denne tilsynelatende illojaliteten. Minoritetsfolkene i sørøst ble anklaget for sabotasje og dermed for å ødelegge krigsinnsatsen til Igbofolket.

-Det er ingen tvil om at minoritetene var ansvarlige for å sabotere Biafras krigsinnsats. De ble med oss på ukeslange ekspedisjoner, og så plutselig dukket regjerningsstyrkene opp på steder de ikke hadde forutsetninger for å vite at vi holdt til. Det var tydelig at noen fra innsiden hadde fortalt dem hvor vi skulle, forklarer krigsveteranen Vincent Okafor.

Men Igbostammens nederlag skyldtes først og fremst sterke ytre krefter. Den nigerianske regjeringen hadde støtte fra britene, som forsynte dem med våpen. Den tidligere kolonimakten hadde alltid tatt side med eliten i nord, som fremdeles styrte Nigeria, delvis fordi deres hierarkiske system lignet det klassestyrte Storbritannia. Delvis fordi britene hadde store oljeinteresser i Biafra. Franskmennene var det eneste vestlige landet som kom i nærheten av å anerkjenne Biafra, og som også sendte humanitær hjelp, samt forsynte dem med medisinsk utstyr og leger.

Nigerianernes overlegne militære styrke, som blant annet inkluderte jagerfly, slo brutalt til mot Biafra. På grunn av blokaden måtte igboene klare seg med det de fant av metall, og satte opp en egen miltærindustri. Ved Universitetet i Nsukka arbeidet ingeniører med å produsere klasebomber og annet militært materiall fra ødelagte bildeler.

-Vi hadde et hemmelig produksjonsanlegg for våpen her i Nsukka. Vi var også i stand til å produsere geværer i løpet av det første året av krigen. Det var den første og eneste gangen at våpen ble produsert på det afrikanske kontinentet, med unntak av Sør-Afrika, forteller Emeka Otaburuago, direktør ved Senter for afrikanske studier ved Universitetet i Nsukka.

Men selv med oppfinnsomheten som Igbofolket viste med evnene til å lage egne våpen, kom de til kort mot blokaden. Trass forsøk på å bli selvforsynt med matvarer førte blokaden snart til vidtrekkende hunger. Dette markerte begynnelsen på slutten for biafranernes selvstendighet.

Kanskje var det nettopp Forsyth og hans kollegaer som leverte det som skulle sikre Biafra en plass i historiebøkene. Rapportene fra Biafra førte for første gang til at folk spontant ga penger til hjelpeorganisasjoner som Røde Kors. Franske leger som jobbet blant ofrene i Biafra opprettet i 1971 Leger uten grenser som et resultat av krigen. Men som de fleste postkoloniale krigene i Afrika, når kanonene stilner, forblir den tapende part underernært på politisk makt. Slik tilfellet er for Igbofolket og de andre folkegruppene i Nigerias oljeproduserende regioner enn i dag.