Jeg kommer ikke til å trykke Jyllandspostens Muhammedkarikaturer. Er det fordi jeg er feig?
Karikaturtegninger har på ny skapt debatt, etter at den danske tegner Kurt Westergaard ble angrepet med øks i sitt eget hjem. Westergaard er tegneren bak en av Muhammedkarikaturene som stod på trykk i Jyllandsposten i 2006, og som skapte sterke reaksjoner mange steder. Og like sikkert som attentatforsøket ville skape overskrifter, har det brakt opp igjen en debatt om hvorvidt norske redaktører bør trykke den omtalte karikaturen. En del av oss kommer ikke til å gjøre det. Mange, inkludert redaktørkollega i fagpressen Helge Øgrim i Journalisten, mener det er fordi enkelte redaktører er feige (Lenke til både den kommentaren og til faksimile av de omtalte tegningene her)
Jeg ser meg ikke som spesielt feig, men jeg har tenkt over hvorvidt jeg selv ville trykket karikaturene. Og kommet til at det ville jeg ikke. Før dere roper korsfest, forsøk og hør meg ut. I slutten av januar 2006 var jeg i Gaza for å dekke palestineres valg av ny nasjonalforsamling. Mens vi fulgte valget, der Hamas fikk flertallet i forsamlingen, fulgte vi også dekningen av publiseringen av de danske karikaturene og de reaksjonen det hadde skapt på fjernsynskanalen Al-Jazeera. I første omgang dreide det seg om en boikott av danske meierivarer. Jeg hadde reist ut av Gaza da reaksjonene forandret seg.
Etter at den kristne avisen Dagen publiserte tegningene, ble norske flagg brent i Gaza, og alle nordmenn i området ble oppfordret til og evakuere til Jerusalem. Men det var ikke islamister som brente norske flagg i Gaza, det var personer med tilknytning til den tapende part i det palestinske valget, det sekulære Fatah-partiet. På nært hold tolket vi det som et forsøk på å skape uro i Gaza, og slik sørge for at vestlige land, deriblant Norge ikke anerkjente valget som hadde gitt Hamas flertall i parlamentet. Det var altså en politisk agenda bak den første flaggbrenningen som i høyeste grad handlet politikk, ikke religion. På samme måte lot det sekulære regimet i Syria, som vanligvis har god kontroll på islamistiske grupper der i landet, slippe løs det muslimske brorskap i en demonstrasjon som endte med angrep på den danske og norske ambassade. Også her lå politiske og sekulære motiver bak.
Hendelsene i Midtøsten fikk deretter en slags smitteeffekt, blant annet i Nord-Afrika, Sentral-Asia og på det subindiske kontinentet. Jeg sier ikke at det kun lå politiske motiver bak dette, jeg forsøker bare å vise at reaksjonene ikke kan reduseres til en utelukkende religiøs reaksjon. Religion er politikk i mange land, og det utnyttes for å oppnå politisk makt. Det vi ser her oppe fra berget er altså bare en liten del av en mye større virkelighet. Og om vi liker det eller ikke, det er en virkelighet vi må forholde oss til.
Jeg synes Jyllandspostens tegninger er platte, ikke særlig morsomme og stigmatiserende. Men jeg ser det som en selvfølge å forsvare ytringer selv om jeg ikke liker dem. Akkurat nå synes det ut som om tegningene forsvarer seg selv utmerket uten at jeg behøver å hjelpe. De fleste store norske avisene har vist faksimile av tegningene, det har også TV-kanalene. Derfor reagerer jeg på kravet om at vi alle skal være med på koret. Jeg har trykkefrihet, men ikke trykkeplikt. Som magasinredaktør er mitt privilegium å belyse flere sider av en sak, å fortelle historiene bak historiene. For øyeblikket mener jeg ytringsfriheten hadde hatt godt av en bredere debatt, ikke bare om disse tegningene, men om hvilken kontekst de ble trykket i første gang. Og nå på nytt. Om hvilke maktforhold som råder innad i de landene hvor vi har sett de sterkeste reaksjonene, og i hvilket forhold Skandinavia står til disse. Uten denne konteksten blir mye av debatten rundt tegningene mobbing i skolegården. Og det vil jeg ikke være med på.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: