President Idriss Deby har hendene fulle med å splitte opprørsbevegelsene som herjer øst i landet. Samtidig synker stadig Tsjad på FNs levekårsindeks, på tross av at landet nå har begynt å eksportere olje
-
Fakta: Tsjad
Hovedstad: N'Djamena
Areal: 128 000 km2
Befolkning:10,4 millioner
Forventet levealder:50 år
BNP per innbygger: 632 USD
Økonomisk Vekst: 1,3 prosent
HDI-plassering:175
Viktigste eksportartikler: Olje, kveg, bomull, tekstil
Fra kolonifrigjøringen i 1960 til 1990 var Tsjad styrt av autoritære militære ledere. Borgerkrig preget store deler av denne perioden. Folket jublet da dagens president, Idriss Deby, tok makten fra president Hissene Habré ved et militærkupp i desember 1990 og sendte Habré i eksil til Senegal. Folket fortsatte å juble, om enn litt lavere, da Deby vant det første relativt frie presidentvalget i Tsjad noensinne i 1996. Deby fikk da gjennom en ny grunnlov som stadfestet at presidenter kun kunne velges to ganger. Deby ble gjenvalgt for sin andre periode i 2001.
Da valget i mai 2006 nærmet seg, fikk president Deby parlamentet til å forandre grunnloven slik at han kunne stille som kandidat for tredje gang. Etter at Deby ble gjenvalgt for tredje gang i mai 2006 i et valg alle store opposisjonspartier boikottet, har Tsjad vært preget av sterkt politisk uro. En rekke drapsforsøk mot Deby i forbindelse med presidentvalget ble avverget. Unntakstilstand er nærmest blitt en normaltilstand for folk i Tsjad etter at Deby her erklært unntakstilstand både i november 2006, i mai 2007, i oktober 2007 og på ny i februar – mars 2008. Under unntakstilstandene er offentlige møter forbudt, pressen er sensurert, folk kan fengsles uten grunn, husransakelser gjennomføres og veisperringer settes opp samt at det innføres portforbud.
Splitt- og hersk i N’Djamena
Opposisjonen i Tsjad har i mange år forsøkt å styrte president Deby. De to siste store forsøkene skjedde i februar 2008 og i mai 2009. De ulike politiske og militære opprørsbevegelsene i Tsjad forsøkte mot slutten av 2008 å samle seg i en felles front. Åtte av de viktigste opposisjonsgrupperingene gikk sammen i Union des Forces de la Resistance (UFR). Etter omfattende interne diskusjoner ble posisjonene i UFR fordelt. Timian Erdimi, nevø av president Deby og hans tidligere stabssjef, ble utpekt som leder i januar 2009 og felles militærtrening for UFR startet i Darfur. En kraftig offensiv fra UFR i begynnelsen av mai 2009 ble stoppet av presidents Debys styrker ved byen AmDam , ca 700 km fra hovedstaden N’Djamena. På president Debys offisielle web-sider ble det offentliggjort fotografier av hundrevis av UFR- fanger og dusinvis av konfiskerte våpen, samt sønderskutte Toyota HiLux.
Etter dette militære nederlaget er UFR kraftig svekket og flere av deres tilhengere har latt seg kjøpe av Deby og fått ulike maktposisjoner i landets administrasjon. Dette er en strategi Deby ofte har brukt for å temme sine argeste motstandere. Deby brukte samme taktikk da forrige forsøk på statskupp ble slått ned i februar 2008. En av opprørslederne fra den gang ble tilbudt, og takket ja til, posisjonen som Tsjads forsvarsminister. Sittende statsminister, Youssouf Saleh Abbas, var tidligere sentral i opprørsbevegelsen MJDT.
Mahamat Nour Abdelkarim, lederen av opposisjonsgruppen United Front for Change (UFC, som ble en del av UFR i 2008), ble utnevnt til forsvarsminister i mars 2007, men han fikk sparken igjen i desember samme år. En annen taktikk president Deby bruker er å torturere sine motstandere til døde. Dette skjedde med en av de andre opprørslederne fra februar 2008 kuppforsøket. Ibni Oumar Mahamat Saleh, tidligere rektor ved Universitetet i N’Djamena, ble tatt av Debys styrker etter kuppforsøket og forsvant.
Etter hvert mislykkede forsøk svekkes og splittes opposisjonen. Dermed får president Deby ro til å skape nye forbindelser både med enkeltpersoner i opposisjonen og med andre land. Frankrike har fortsatt en avtale med Tsjad om å støtte sittende president mot interne eller eksterne opprør. Sarkozy har sagt at frankrike vil reforhandle forsvarsavtalene fra 1960-tallet, men det har ikke skjedd enda. Sudan og Tsjad ser ut til å være mer på bølgelengde etter mange år med gjensidige beskyldninger om støtte til hverandres militariserte opposisjonsgrupper..
God økonomi for noen få
Tsjad er et av verdens fattigste land. Landet skårer ekstremt lavt på indikatorer som levealder, alfabetisering og legetilgang. Totalt sett har Tsjad gått fra en dårlig 165. plass på FNs Human Development Index i år 2000, før landet begynte å eksportere olje, til en elendig 175. plass i 2009. Landet rangerer lavest på indekser over politiske rettigheter og sivile friheter fra Freedom House. Samtidig har landet en av verdens raskest voksende økonomier, etter at landet begynte å eksportere olje via den mer enn 1000 km lange oljeledningen gjennom Kamerun til havet i 2003. Tsjad produserte så å si ikke olje i 2002. I 2006 produserte landet 150.000 fat olje om dagen. Landets oljeinntekter økte fra 340 millioner $ i 2005 til over 1,3 milliarder $ i 2007.
Den økte rikdommen og den minimale utviklingen for befolkingen resulterer i økte forskjeller mellom en liten elite og resten av folket. Den politiske eliten er blitt enda mindre avhengig av folkelig støtte enn tidligere fordi den har internasjonale oljepenger i ryggen. I Tsjad er det ExxonMobil, Chevron og Petronas som er de største utvinnerne.
Staten i Tsjad har lenge neglisjert sine egne innbyggere basale behov. Neglisjeringen og forskjellene har bare økt med økte oljeinntekter. Dette på tross av at Verdensbanken krevde at 70 prosent av oljeinntektene skulle gå til helse og utdanningsformål da de bevilget det største enkeltlånet noensinne til et afrikansk land for at Tsjad skulle kunne finansiere oljeledningen fra Tsjad til kysten. Da parlamentet i Tsjad endret loven om bruk av oljeinntektene i desember 2005 slik at den inngåtte avtalen med Verdensbanken ble brutt stoppet banken alle utbetalinger til Tsjad. I juli 2006 ble forholdet mellom Verdensbanken og Tsjad igjen normalisert og den gamle avtalen gjenopptatt.
Ketil Fred Hansen (ketil-fred.hansen@lui.hio.no) er førsteamanuensis, Utviklingsstudiet, Høgskolen i Oslo. Hansen er spesielt interessert i historie og politikk i det fransktalende Afrika og har doktorgrad i historie med en avhandling om politiske maktforhold i Kamerun på 1990-tallet. Utdypende stoff om problemstillinger i denne landanalysen skrevet av Hansen kan leses i Årboka 2009 ”Frankrikes to ansikter i Afrika” og i Internasjonal Politikk nr 2/ 2009 ”Fra Francafrique til Eurafrique?” Landprofilen er hentet for Fellesrådet for Afrikas årbok 2009, oppdatert av forfatteren november 2009
Tips en venn