Verdensmagasinet X

 Utskriftsvennlig versjon

 Tips en venn

 Abonnere på bladet

Del på Facebook

Klassekampen spør i vintermørket om bistanden fungerer, eller om vi har gode nok metoder for å måle virkningene. Så langt har debatten dreid seg om det som kan måles i kroner og øre, eller økonomisk vekst om man vil. Men bistand er, som utviklingsminister Erik Solheim selv sier til avisa 2. desember, selvfølgelig politisk. Så hvor blir det av den politiske bistandskritikken? På tross av at ministeren ser politikk i bistanden, deler han i et intervju i Dagbladet kritikerne i to kategorier – de som vil ha mer, og de som vil ha mindre (30. november). Det er selvfølgelig ikke riktig. Kritikere av norsk bistand er først og fremst uenig om kvalitet, metode og resultater, ikke tallfesting.

Men de ser også ut til å være enige om at bistand er noe vi skal fortsette med. Som Rorg-samarbeidets Arnfinn Nygaard påpeker i sitt innlegg i debatten 4. desember: Det virker som hele det politiske spekteret har abdisert overfor en slags godhetsretorikk, der vi er snille givere, og mottakerne er, vel, mottakere. Dette bildet på land utenfor vår umiddelbare nærhet er mer tildekkende enn opplysende. Videre hindrer det oss i faktisk å få øye på de maktstrukturene som låser land, blant annet i Afrika, i fattigdom, samtidig som de befester vår posisjon på toppen av bløtkaka. Er det derfor det er så lett å avfeie debatten, slik at den kun dreier seg om tall?

Da professor Terje Tvedt for noen år siden skrev Maktutredningen kom han opp med «godhetsregimet» – et slags avhengighetsforhold mellom bistandsmiljøer, forskere, sosialdemokratiske politikere og andre med karriereambisjoner i internasjonale korridorer.

Tvedt har fått mye kjeft for den analysen, noe som bare ser ut til å ha bekreftet den. Det er ikke lett å kritisere norsk utviklingspolitikk, delvis fordi den spiller på ideen om at det som er godt må være riktig. Delvis fordi den har hatt og har stor oppslutning i befolkningen, så vel som blant partiene på Stortinget (i dag også inklusive det tidligere så bistandskritiske Fremskrittspartiet), samtidig som den knapt diskuteres i det offentlige rom. Dette kan muligens være tilfelle fordi det ses på som karrieremessig selvmord å stille spørsmål ved hånden som før en (nå skal jeg passe meg litt, redaktører trenger også brød på bordet).

I første bind av Norsk Utviklingshjelps historie fra 2003 refererer historieprofessor Jarle Simensen sin kollega Helge Pharo, som har vist at Norges først bistandsprosjekt, Indiahjelpen, i 1952 delvis kom til for å parkere en utenrikspolitisk opposisjon i Arbeiderpartiet. Primus motor bak dette var partisekretær Haakon Lie (som for øvrig hadde et engasjement i Norad i 1969–70, etter at han var gått av som partisekretær). Internasjonal solidaritet var selvfølgelig viktig for arbeiderbevegelsen fra før, allerede på 1930-tallet engasjerte den seg både i forhold til Spania og Finland. I 1951, mens Norge selv fortsatt var en mottaker av hjelp gjennom Marshall-planen, utløste en hungersnød i India et skred av aktivitet blant Arbeiderpartiets stortingspolitikere og sentralstyre. Da Indiahjelpen ble opprettet året etter, slo man altså to fluer i en smekk: Man fikk utløp for arbeiderbevegelsens solidaritetsønske, samtidig som man bygget utenrikspolitisk enighet innad i partiet. Men det skjedde også noe annet. Det ble tidlig viktig å forankre utviklingshjelpen i hele Stortinget. Mens Arbeiderpartiet snakket om solidaritet, tok Høyre til ordet for utviklingshjelp som en oppdemningsmekanisme mot kommunisme. Slik ble også utviklingshjelp en del av den utenrikspolitiske enigheten, som mer eller mindre har regjert fram til våre dager.

Det er denne klassiske veldedighetsperioden nordmenn tenker på når de hører om bistand. På 1950- og 1960-tallet var det også viktig for UD å forankre bistanden i folket. Dette kunne gjøres gjennom allerede eksisterende veldedighetsnettverk, som misjonen. Innsamling, bingo og julemesse var en måte å engasjere folk på. Pengene gikk til enkle målbare resultater, som bygging av en skole eller et fiskeriprosjekt. Selv i dag er det lettere å engasjere nordmenn til for eksempel ett fadderprosjekt enn til å være med å bygge opp institusjoner i et annet land. En smilende tredjeklassing gjør seg jo mye bedre på kjøleskapsdøra enn et bilde av Utdanningsdepartementet i Maputo, Mosambiks hovedstad. Den rene veldedigheten har overlevd, selv om nytteverdien av denne er omstridt.

I sitt intervju med Klassekampen 2. desember sier Erik Solheim at «bistand er komplisert, men det er ingen tvil om at den virker». Altså kan det virke som vår fremste politiker på feltet mener bistanden er hevet over enhver tvil og at feltet ellers er så komplisert at det ikke kan forklares til befolkningen. Samme holdning kom til orde i en debatt om TV-aksjonen nylig. Argumentet gikk som følger: TV-aksjon handler om å samle inn penger, da må man engasjere folkedypet. Derfor er et enkelt og tydelig budskap ønskelig. Altså er ikke innsamlingsaksjoner noen arena for folkeopplysning om land utenfor Europa og USA.

Problemet er selvfølgelig at dekningen av denne typen veldedighet, og dekningen av norsk bistand generelt, ser ut til å ha fastnet i et gammeldags og statisk syn på verden. Det er fordummende, og neppe særlig hjelpsomt ovenfor de som portretteres. Oss og dem, gi og få. Kombinert med at dekning av afrikanske, asiatiske eller latinamerikanske forhold ikke akkurat er bred i norske medier, blir dette bistandsblikket dominerende i nordmenns bevissthet. Og igjen, siden dette er det synet nordmenn sitter igjen med på verden, mener noen at det er for komplisert å gi dem et mer nyansert bilde. Argumentet biter seg selv i halen. Dermed blir debatt rundt bistand, men også debatt rundt Norges forhold til landene det gjelder, et elitefenomen.

Men utviklingshjelpen har ikke alltid dreid seg om veldedighet. Og det finnes gode eksempler hvor et mer nyansert bilde av verden har fått gjennomslag, også i utviklingspolitikken. I kjølvannet av ungdomsopprøret på 1960- og 70-tallet fikk man et vell av solidaritetsbevegelser i Norge. Blant de mest tydelige, og av dem som hadde størst oppslutning i befolkningen, var antiapartheidbevegelsen.

Etter hvert fulgte også bistandspengene denne agendaen, både som støtte til de såkalte frontlinjestatene og, gjennom norske organisasjoner og kirkegrupper, til de sørafrikanske og namibiske frigjøringsbevegelsene. Disse siste ble ikke framstilt som viljeløse mottakere av vår hjelp. Å måle resultater av utviklingshjelp i økonomisk vekst er i denne sammenhengen selvfølgelig absurd. På en annen side er det gjort svært lite forskning på om denne typen bistand hadde noe annet enn moralsk betydning. Eller som verre er, om den kan ha vært med på å underbygge autoritære tendenser i Robert Mugabes Zanu-PF eller Sam Nujomas Swapo. Men det som man antageligvis kan driste seg til å påstå, er at nordmenn etter antiapartheidkampen satt igjen med et mer nyansert bilde på en region i Afrika.

I nyere tid har blant annet gjeldsslette og WTO-forhandlinger engasjert langt utenfor Norad-byråkratenes rekker. Gjeldsslettekampanjen har vært viktig som en pådriver for konkret politikk (dessverre ser ikke det samme ut til å være tilfelle med WTO-kritikken). Som utviklingsministeren selv påpeker, norsk utviklingshjelp er svært politisk, og den virker over et større spekter nå enn tidligere. Men hvorfor reproduseres da bildet av oss som givere, dem som mottagere? Når den stadig større kaka – bistandsbudsjettet – fordeles, snakker ministeren fortsatt om de fattige som får, akkompagnert av bilder av afrikanske barn, vekselvis afrikanske kvinner. Gjeldsslette gjør seg selvfølgelig heller ikke like godt på kjøleskapsdøra, men det skulle ikke være vanskelig å forklare sammenhengen med smilende tredjeklassinger.

Samtidig er det jo ikke helt sant at det er de afrikanske kvinnene og barna som får stadig større kakestykker. Påplussingen av budsjettet de siste årene har først og fremst kommet som økte bevillinger til Palestina og Afghanistan, samt til norske asylmottak. Man kan tilgi Solheim for ikke å snakke om dette, disse porteføljene ligger henholdsvis under utenriksminister Jonas Gahr Støre og justisminister Knut Storberget. Som på 1950-tallet er utviklingspolitikken en integrert del av vår sikkerhetspolitikk.

Norsk bistandspolitikk er altså mye mer en det som kan evalueres i tall. Samtidig framstilles den ofte som en ren veldedighetsoperasjon. Dette virker mer tildekkende enn opplysende, og reserverer debatten om den virkelige politikken og pengebruken til en liten elite av forskere, byråkrater og politikere. At det etter hvert har kommet mer kritiske forskere, også med et annet ståsted enn det tradisjonelle sosialdemokratiske, er bra. Men det betyr ikke at man kan avfeie all kritikk som anslag fra høyre. Venstresiden har, med sin historiske vektlegging av solidaritet, et spesielt ansvar for å presse på for en politikk overfor andre land som tar dem på alvor, som likeverdige partnere snarere enn som passive mottakere. En samarbeidspolitikk snarere enn utviklingspolitikk.

Og her har også journalister, akademikere og andre et ansvar for å gi et mer nyansert bilde av verden og norsk utviklingspolitikk. Arbeidet med stortingsmeldingene 13 og 15, henholdsvis «Klima, konflikt og kapital» og «Interesser, ansvar og muligheter», oppsummerer mye av det Norge mener med sin utenrikspolitikk, som jo utviklingspolitikken er en del av. Begge stortingsmeldingene har fått liten omtale i norske medier, på tross av at dette er det mest omfattende politiske manifest som har kommet fra Utenriksdepartementet de siste tiårene. Selv om ministeren synes dette er komplisert, er ikke det noen unnskyldning for oss andre til å la være å forsøke å forstå.

Det er forferdelig vanskelig å kritisere gode intensjoner. Kanskje nettopp derfor er det viktig at vi gjør det. Og da må vi også kunne diskutere om ikke hele «utviklingshjelpen» bør skifte navn og fokus. Eller avskaffes. Om ikke annet enn for at nordmenn skal kunne få et mer nyansert bilde av verden.