For noen handler klimamøtet i København om mer enn prosentregning. I Bangladesh handler det om å overleve
I alt det grønne sitter Kironbala Mondol (50) og fisker. En liten fisk, av den typen som friteres hel, som en snacks til middag, havner i den medbrakte plastposen.
- Da syklonen Aila kom ble disse jordene oversvømt av saltvann. Vi mistet avlingen og fisken forsvant.
Mondol og hennes slektninger bor i Shyamnagar i det sørvestre hjørnet av Bangladesh. Sesongen avgjør om befolkningen her er bønder eller fiskere. Som Mondol er de fleste kvinnene fiskere. Mondol fisker i det som er frontlinjen mellom ferskvannsdeltaet Bangladesh, og den salte Bengalbukta. Ved høyvann i Bengalbukta stiger vannet rundt flomvernet som omgir Mondols ferskvannsdam, selv om vi er åtte mil fra kysten. Det som skiller Mondul, ferskvannsfisken og rismarkene fra det litt mer salte tidevannet er altså to meter høye diker, bestående hovedsakelig av lokal leire. Mondol vet at innbyggerne her lever på lånt tid.
- Ting forandrer seg. De gamle trærne forsvinner, nye kommer. Saltvannet nærmer seg, sier den eldre damen og kaster snøret ut på ny
En jordvoll fra katastrofe
Ved siden av en gruppe små øystater er Bangladesh det mest utsatt området i verden når polisen smelter og havet stiger. Spørsmålet er ikke lenger om, men hvor mye. Og i Bangladesh, hvor mesteparten av befolkningen bor mellom havnivå, og to meter over havnivå, kan noen desimeter bety stor forskjell for millioner av mennesker.
- Om verden sluttet å slippe ut klimagasser i morgen den dag, må vi likevel tilpasse oss i Bangladesh. Her er allerede endringen kommet, sier Abu M. Kamal Uddin ved miljøverndepartementets klimacelle i Dhaka. Kamal Uddin leder en håndfull medarbeidere som forsøker å få oversikt over hva som må gjøres for å demme opp for flommen av problemer som vil komme, ettersom klimaendringene manifesterer seg alt sterkere i verdens største elvedelta.
- Du vet, i 150 år har den industrialiserte verden sluppet ut disse klimagassene mens de har utviklet sin egen økonomi. Vi mener ikke at der skal si unnskyld, dere kunne jo ikke vite at dere ødela verden med den økonomiske veksten deres. Men nå må noen faktisk ta konsekvensene. Dere burde få vite hva som skjer her, så vil dere kanskje forstå alvoret, sier Uddin.
I fjor var miljøbyråkraten på Norgesbesøk.
-For nordmenn er det kanskje ikke så farlig, dere vil jo gjerne ha det litt varmere, sier han med et skjevt smil. Selv med en påhengt liten latter, er det mye alvor i Uddins spøk. Han peker mot haugene av papirer og rapporter som befolker kontorpulten. Den vektigste er rapporten fra FNs klimapanel fra 2007, den som ble hedret med en Nobelpris i Oslo. Om havet stiger med 45 centimeter anslår FNs klimapanel at 11 prosent av landet vil forsvinne under vann. Dette vil tvinge i overkant av 5 millioner mennesker på flukt. Men om havet stiger med en meter, som de alvorligste anslagene går ut på, betyr det at mellom 15- 18 prosent av Bangaldesh forsvinner. Det kan sende 30 millioner innbygger på leting etter tørt land. Legg til en hyppigere forekomst av sykloner og tropisk storm, og en raskere snøsmelting i Himalaya, utspringet for Bangladesh’ mektige floder så har man oppskriften på en katastrofe. Det er Uddin og hans medarbeideres jobb å planlegge for dommedag.
- Klimaendringer betyr ikke noe om folk ikke rammes av dem. Men her i Bangaldesh rammes alle. De endringen vi ser rundt oss truer alt, jordbruket vårt, selve jorda vi står på. Vi er i ferd med å kartlegge og planlegge mottiltak. Men vi trenger hjelp. Dette er et globalt problem, sier han.
En jordvoll fra katastrofe
Det sørvestre hjørnet av Bangladesh er også blant verdens mest flomutsatte og syklonutsatte områder. Men uansett hvor rutinemessig regnet ser ut til å piske verdens største mangroveskog, og våtområdene som strekker seg over store deler av deltaet bak, er det ingen rutine over de siste årenes uvær i Bangladesh. Bare de siste tre årene har noen av de verste syklonene i manns minne styrt rett på den utsatte befolkningen. Syklonen Sidr i november 2007, syklonen Nargis som i mai 2008 så vidt svingte unna og traff nabolandet Burma i stedet.
Og i mai i år syklonen Aila. Regntiden hadde begynt da enorme vannmasser pisket mot verdens største mangroveskog, Sundurbans i grenseområdene mellom Bangladesh og India. For andre gang på mindre enn 18 måneder slo veggen av vann innover den sårbare kysten, kastet om på vegetasjon og fiskebåter, fikk verdens største stamme av bengalske tigre til å stikke halen mellom beina. Druknet mennesker og husdyr som ikke kom seg unna. Røde Kors anslår at opp mot fire millioner mennesker på en eller annen måte ble rammet av uværet. Verst rammet var befolkningen i distriktene Sathkira og Khulna sør i Bangladesh hvor flomvernet brast. Vann og søle tok over landsbyer og rismarker, jaget geiter og skolebarn mot de får strukturene som stakk opp i det flate landskapet. Gabura, en gruppe landsbyer som klamrer seg rundt mangrovene sørvest i Bangladesh forsvant i elven.
Litt mer enn tre måneder senere, klamrer rundt 9000 mennesker seg til restene av flomvernet som engang ga skydd til landsbyene. Fortsatt vil regnet fortsette en måned til, inntil da opplever innbyggerne flom to ganger døgnet, når tidevannet kommer inn.Bak det ødelagte flomvernet klamrer ytterligere 35.000 mennesker seg fast på det som måtte stikke opp av voller og murhus. Blant dem er Sheik Shabu Tali som har søkt tilflukt i annen etasje på en skole.
- Familien har bodd her i fire generasjoner. Da jeg var barn hente det at det flommet over, men ikke så kraftig, og det gikk an å bygge opp igjen. Nå er tidevannet noe helt annet, det blir høyere og høyere, sier Sheik Shabu Thali som mener å være rundt 50 år gammel -Den gang var også vannet søtt, nå er det mye saltere, påpeker han
I klasserommet i andre etasje ved grunnskolen i Khulisa Bunia hvor Thali bor har ti familier søkt tilflukt. Siden 26. mai i år har de klumpet seg sammen med det de klarte å redde ut av husene sine. Klasserommets opprinnelige møblement, pulter og benker, brukes som senger og sittegrupper. I hjørnene står store beholdere med innsamlet regnvann. Matvarer som flyktningene har fått tildelt av myndighetene er stablet langs veggene i vanntette beholdere.
-Vi kom hit da flomvernet brast, sier Sheik Rafiqul Islam (44). Sammen med kona Nasima (32) og barna tilbringer han dagene i klasserommet, på taket av skolen eller i båt. Selv ved lavvann dekker vannet bakken rundt det som er igjen av husene. I tillegg er rismarker, grønnsakshager og beite for husdyr tapt. Familiene i Khulisa Bunia er avhengige av nødhjelp.
- Vi fikk 15 kilo ris av myndighetene, deretter har vi fått av organisasjoner. Vi har også fått ett plastdekke som vi samler regnvann i, sier Nasima Islam.
Tre måneder etter at syklonen Aila har myndigheter og hjelpeorganisasjoner klart å nå rundt 25.000 familier i dette distriktet med mat, husholdningsartikler og medisiner. Men inntil videre må altså innbyggerne finne seg i å bo i overfylte klasserom eller provisoriske skur for eksempel på skolenes tak. Ambia Khatun kan fra sitt skup på taket av en av skolebygningen peke nøyaktig ut hvor hennes hus lå.
-Vi har ly for regnet i dette skuret på taket, men vi venter på atd e skal gjenoppbygge flomvernet, så kan vi flytte ned på bakken og bygge opp huset igjen sier hun.
Også inne i klasserommete r alle enige om at husene skal gjenoppbygges så snart myndigheten får orden på dikene. Men har de ikke hørt om klimaendringene?
-Jo, sier Rafiqul Islam
-Vi har hørt av vannet stiger og at det kommer mer salt i vannet. Men vi vil forsøke å bygge på plattformer, over tidevannet, så kan det gå bra. Hva annet skal vi gjøre, vi har ikke vært andre steder, vi kjenner ingen noe annet sted. Alle vi kjenner og alt vi kjenner er her, så her må vi fortsette å bo, fastslår han.
Spøkelsesøyene
Men stigende havnivå og uforutsigbart vær er foreløpig ikke det som jager flest på flukt i Bangladesh. Det som bidrar mest til den økende flåten av gateselgere og rickshawkjørere i storbyer som Dhaka er elve-erosjonen langs de mektige flodene i nord.
På jordas tak, i Himalaya smelter snøen hvert år, gir fra seg blågrønt isvann som etter hvert mørkner, får den dype fargen av elvevann, kaster seg videre nedover blant menneskene i Tibet, i Nepal og i India, før det ankommer Bangladesh som en gråbrun flod av vann, sand og avfall. Hvert år smelter også mer av Himalayas evige snø, isbreene.
FNs klimapanel anslo i 2007 at breene i Himalaya kunne forsvinne innen 2035. I sommer kom det flere rapporter om at dette muligens skjer enda raskere. For land som Kina, Pakistan og India er dette svært dårlig nytt. For Bangladesh, som mottar vannet fra tre av de syv mektigste elvene som renner ned fra Himalaya betyr bresmeltingen både flom og etter hvert tørke for mesteparten av befolkningen. Verst er det i et område nord i landet hvor flere av de store vannveiene møtes, i en del av elven som lokalt er kjent som Jamuna. Hvert år flommer vannet over en gruppe øyer i distriktet Gaibanda og etterlater seg gjødsel og fuktighet nok til en ny avling ris.
Flommen er en del av jordbrukssamfunnets livssyklus og ønskes velkommen. Men ikke når den kommer for ofte. Da brekker vannet store deler av øyene ut i deltaet og etterlater en dramatisk sårkant. På en av sårkantene står 55 år gamle Rahim Uddin.
- Det var 60 familier på denne øya, nå er vi 15 igjen, forteller han mens han viser oss vei gjennom sivet til det som engang var landsbyen Kharjani. En plattform av hardtrampet gjørme med hull til husenes hjørnestolper er det som er igjen av den delen av landsbyen som ligger nærmest vannet.
-Vi hadde rismarker her ute men de er spist av elven for lengst. For en måned siden dro nesten alle herfra, nå venter vi på at elva skal ta resten øya, det kan skje i år eller neste år.
I mellomtiden har Rahim og hans kone Jamila forsterket plattformen deres eget hus står på. Familien har allerede flyttet flere ganger og forsøker å utsette det de vet kommer.
- Vi drar til en annen øy, inne på fastlandet er det dyrt, vi har ikke noe å dra dit for, sier Rahim Uddin.
Spøkelsesøya han og familien klorer seg fast til er en av de som administreres fra den litt større øya Kunderpara. På øyas høyeste punkt, knappe halvannen meter over elvevannet, har 26-år gamle Sabina Yeasmin kontor. Hennes jobb er å forberede befolkningen på nye katastrofer.
- Når vannet kommer flykter folk til flomsentrene, der sørger vi for at de har mat, medisin og at barn som er blitt skremt har noe å leke med. Det er de eldre barna som ofte har dette siste ansvaret, sier Yeasmin ved Kunderparas frivillighetssentral.
- Før var flommene årlige, men nå i år har vi sett dem tre-fire ganger bare her i distriktet i løpet av regntiden. Det gjør arbeidet vårt vanskelig og utfordrende, sier hun.
På Kunderpara bor også Yeasmins jevnaldrende Anjuara Begum. Anjuara har nettopp vært på kurs for å lære mer om hva som skjer i elvedeltaet, hun har hørt om snøen som smelter i Himalaya, og om klimaforandringene.
-Da jeg var liten kom vannet en gang i sesongen, nå kommer det oftere å gjør det vanskelig å dyrke noe her, men vi fortsetter å bo her fordi vi ikke har noe annet sted å dra.
Trebarnsmoren nøler ikke med å fortelle hva som bør gjøres.
- I andre land er det fabrikker som slipper ut røyk. Man må stenge fabrikkene. Og i Dhaka har folk to og tre biler, de må la den stå, sier hun
Ikke alle har blitt på øyene. I Balasi Ghat inne på fastlandet har 700 familier, i overkant av 3000 mennesker bosatt seg, som sine landsmenn i sørøst, på flomvernet. Rundt 100.000 mennesker mister husene sine hvert år som følge av elveerosjon. De aller fleste forblir i nærmiljøet, men ettersom disse samfunnene sliter med stadig større problemer, reiser flere også sørover. Anslag på hvor mange som har forlatt Gaibanda og andre elvedistrikter i nord, og søkt mot de store byene i sør, varierer fra noen hundretusen til millioner.
I hovedstaden Dhaka har miljøverndepartementets ansatte god utsikt til klimaflyktningene. Du kan se dem fra vinduet til Kamal Uddin, hos Miljøverndepartementets Klimacelle. Fra vinduet kan det også se ut som deler av departementets hage har druknet. Den raskt voksende byen Dhakas kloakksystem klarer ikke lenger å ta unna regnvannet.
- Du ser utslaget av dette ekstremværet selv her i Dhaka, avløpene er bygget for å ta unna 10 millimeter regn i timen. Men regnet kommer nå ofte seinere på året, og i større mengder enn før. I 2007 kom det engang 350 millimeter i løpet av seks timer. Det ble flom både her i Dhaka og andre steder.
Uddin ser ned på klimaflyktningene igjen. Bangladesh er blant de landene som har krevd at det internasjonale samfunnet gir klimaflyktninger status som flyktninger fra politisk forfølgelse og krig. Det er et tidsspørsmål før landet selv ikke vil være i stand til å ta vare på sine egne flyktninger. Og Uddin vet, som Bangaldesh forhandlere til klimatoppmøtet i København også kommer til å påpeke. Er det noe rike land er veldig bekymret for er det flyktende menneskemasser. Kanskje det kan få de frysende nordmennene til å tenke.
– Du kan ikke stoppe menn som drukner, de kommer uansett, sier han.
Elva gir - og tar
Helt nord i Bangladesh, noen timers båtreise fra Gaibanda ligger halvøya Sidaichar og landsbyen Hajdhara. Herfra kan befolkningen på en klar dag se åsene og fjellene som reiser seg i den nærliggende indiske delstatene Meghalnya og Assam. Som øyene i Kunderpara er Sidaichar veiløs, avhengig av båt. Båter små nok til å gå inn mot land ved lavt vann, men store nok til å motstå et plutselig værskifte og flom. I Hajdjara har det nettopp oppstått nytt land etter siste flom, to øyer er bundet sammen av en ny mudderbank hvor befolkningen akkurat nå planter sin første ris. For elva gir og elva tar. For to uker siden tok elva også ni år gamle Suman Sikdhar.
- De var ute i en båt, og det kom regn. Min yngste sønn Sujan falt uti og broren forsøkte å få han opp. Da falt også han uti. De forsøkte å holde seg til båten men strømmen var for sterk, både Suman og Sujan ble revet vekk.
Sujan ble senere funnet i live og sitter nå ved siden av moren som ikke helt klarer å samle sammen trådene i historien om hvordan niåringen forsvant. Hun tror det gikk omkring to døgn før Sumans livløse kropp ble funnet i gjørmen på en naboøy. Nå er den lille kroppen gravlagt en meter fra hvor hun sitter, utenfor husveggen.
- Jeg kan jo ikke skylde på noen, og heller ikke elva, dette er min skjebne, sier Nasima.
Det er mye folk i huset til den sørgende moren, en plutselig storm har overrasket ett tjuetalls mennesker som jobber med å bygge en ny plattform utenfor. Plattformen skal gi grunn til ett nytt hus. Familien Sikdhar har flyttet ett tredvetalls ganger allerede på noen få år. Men her, ved den eldste sønnenes grav akter de å bli lenge. Før elva igjen spiser grunnen under føttene deres. Nasimas mann Sirajul vil ikke bort fra øyriket.
- Vi bor jo her og ikke et annet sted. Og gutten er gravlagt her. Men jeg lar ikke den yngste sønnen min være alene i nærheten av elva lenger, sier han.
Les også "Trenger livbøye" og "Scampi til besvær"
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: