Scampioppdrett er blitt populært i Bangaldesh. Her går en mann forbi tidigere rismarker som nå er habitat for rekeyngelen. Foto: Saikat Mojumder
Oppdrett av scampi er blitt en populær levevei sør i Bangaldesh. Men ettersom havet stiger, bidrar næringen også til å gjøre jordsmonnet mer salt.
Det er ikke bare det stigende havnivået som stadig dytter saltvannet innover Bangladesh’ rismarker. Effekten forsterkes av at mange legger om produksjonen, fra den utsatte risen, til saltvannsreker. I Munsjiganji begynte man med oppdrett av thailandske tigerreker, eller scampi, for om lag 20 år siden. I dag er dette Bangladesh rekedistrikt nummer en. Shariful Islam Mithu var en av pionerene.
- Jeg og brødrene mine begynte med reker i 1985, men det tok virkelig av i begynnelsen av 1990-tallet. Da kom det mange nye oppdrettsanlegg rundt her, forteller han.
Rekefarmen har vært innbringende, Mithu kan i dag se utover flere dekar med mudrete rekefelt fra sitt lille toetasjes mørkerosa palass, et sjeldent stort hus i denne landsbyen. Det er hus som dette som har inspirert andre.
- Nå er det mange som starter med rekefarmer her, saltvannet har jo også spredd seg, da jeg begynte hadde vi en rørledning med saltvann som vi la mellom feltene. I dag er det bare å grave en kanal til naboen, for saltvannet er nesten overalt.
Det kan virke som om rekefarmene er en fornuftig omlegging av jordbruket, ettersom havet stiger og saltet spiser seg innover markene. Men helt problemfritt er det ikke. Har rismarkene først tatt til seg salt, er det vanskelig å gå tilbake til annet jordbruk. I tillegg dreper saltet annen vegetasjon rundt rekefarmene, trær dør og faller ut i vannet, noe som igjen fører til mer erosjon og flom. Dessuten krever rekeoppdrettingen langt mindre manuell arbeidskraft en for eksempel risdyrking. På marker som tidligere kunne sysselsette flere dusin risbønder, jobber nå kun en håndfull sesongarbeidere. Munsjiganji og andre områder med mye rekeoppdrett har opplevd en kraftig økning i antall arbeidsledige dagarbeidere. I sesongen, som varer fra januar til juni bruker Mithu fem sesongarbeidere på farmen sin, der i blant Atiar Raman Mollah.
-Det finnes ikke annet arbeid, sier 24-åringen som tidligere var honningsamler i mangroveskogen Sundurbans. Mollah gikk selv til Mithu og spurte etter jobb, i frykt for Sundurbans tigre, sier han selv. Mollah er fornøyd med jobben, når han ikke har jobbe på oppdrettsanlegget drar han rickshaw. Han tror også det ligger en framtid i jobben. Sjefen hans er litt mindre optimistisk, som resten av Munsjiganji ble rekeoppdrettsanleggene hardt rammet av syklonen Ayla tidligere i år. Hele avlinger gikk faktisk tapt.
- Vi mistet alle ynglene, og har måtte kjøpe nye, det koster selvfølgelig litt ekstra, sier Mithu som nå frykter at syklonene vil komme oftere og slik ødelegge den blomstrende rekenæringen i Banggladesh.
- Ja, vi frykter klimaforandringene, Ayla gjorde stor skade på anleggene og husene, vi har bygget opp igjen men frykter en ny syklon neste år. Vi har ikke råd til å gjøre detet hvert år, forklarer han.
- Hva med farmernes egen rolle i å ødelegge rismarkene med stadig mer saltvann.
- Jeg kan ikke alene bestemme meg for å slutte, slutter jeg, fortsetter andre. Om vi fortsetter oppdretten kan vi, og de som jobber for oss, i det minste overleve. Men det forutsetter at flomvernet blir forsterket, sier rekeoppdretteren.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: