Verdensmagasinet X

 Utskriftsvennlig versjon

 Tips en venn

 Abonnere på bladet

Del på Facebook

• FAKTA: Nigerias oljekonflikter

  *Nigeria har i flere år rangert som den største oljeprodusent i Afrika, sør for Sahara, bare forbigått av Angola i 2008, grunnet uroligheter i Niger-deltaet.

  * Flere militsgrupper har de siste femten årene gjort Niger-deltaet utrygt for oljeselskapene. De fleste gruppene har hatt sine utspring i krav om at befolkningen i deltaet, som har opplevd store miljømessige forandringer på grunn av oljeutvinningen, må få en større del av oljerikdommen. Noen av gruppene har utviklet seg til rene kriminelle bander. Aksjoner, mot oljeinstallasjoner, og kidnappinger av oljearbeidere har de siste to årene ført til produksjonsstans gjentatte ganger i deler av deltaet.

  * Etter at en avtale ble gjort i sommer mellom den største geriljagruppen MEND og myndighetene, har de fleste gruppene sagt de vil legge end våpnene. I begynnelsen av oktober har 10.000 mann latt seg avvæpne, i bytte mot strafferettslig immunitet. Det er fortsatt for tidlig å si om våpenhvilen mellom MEND og myndighetene vil holde, og om de siste gruppene som er aktive i deltaet vil la seg avvæpne.

Nattehimmelen står i flammer i Niger-deltaet. Men ikke lenger på grunn av våpen. Lyset fra enorme flammer kan ses over 20 mil unna i naboregionene. Brannene er et resultat av overflødig gass som brennes ved oljeproduksjonsområdene i Niger-deltaet.

Paradoksalt nok synes flammen på en slik avstand fordi mye av Nigeria er mørkelagt, uten strømforsyning mesteparten av tiden. Hadde den overflødige gassen blitt utvunnet, som nærmere 99 % av gassen blir i Europa og Nord-Amerika, ville den gi tilstrekkelig strøm til 140 millioner personer, noe som utgjør tre ganger innbyggertallet i Nigeria, i følge Halfdan Millang, som jobber som prosjektleder for det norske tjenesteleverandøren Hamworthy. Millang forsøker for tiden å dra i land en kontrakt som skal ta vare på gassen før den brenner ut:

-Enkel teknologi som brukes verden over til gassutvinning benyttes ikke her, av den enkle grunn at sikkerhetssituasjonen i Niger-deltaet er så prekær at det nesten er umulig å finne lokale eller internasjonale partnere som vil delta i gassutvinningsprosjektet vi ønsker å utvikle i regionen.

Våpnene stilner i deltaet

I juli tilbød regjeringen i Nigeria, under ledelse av Umara Yar`Adua, de militante gruppene som opererer i Niger-deltaet en mulighet til å legge ned våpnene i bytte mot amnesti. MEND, bevegelsen for frigjøring av Niger-deltaet, regionens mest beryktede opprørsgruppe, var den første til å godta våpenhvilen. I et intervju i hovedstaden i Niger-deltaet, Port Harcourt, forklarer MENDs talsmann, ”Tom” hvorfor gruppen var forberedt på å godta amnestivilkårene:

-For det første viste president Yar`Adua stor besluttsomhet ved å løslate lederen vår Henry Okah uten noen siktelse. Vi visste at han var uskyldig og at anklagene var fabrikkerte, men vi ønsket at verden skulle vite at Henry Okah faktisk var uskyldig på alle tiltalepunktene, og han kjempet for en rettferdig sak, som er å frigjøre folket i Niger-deltaet.

”Tom” forklarer videre at han mener Yar`Adua er en god person, i motsetning til tidligere presidenter i Nigeria, og derfor virker det mer sannsynlig at han vil vurdere en ny fordeling av ressursene til fordel for innbyggerne i Niger-deltaet. I dag går 13 prosent av overskuddet generert fra Nigerias oljerikdom til Niger-deltaet, og resten går til den føderale myndighetene, hvor aktivister fra Niger-deltaet føler seg underrepresentert.

Mens det virker som den politiske viljen ovenfor opprørslederne har bedret seg betraktelig, gjenstår det å se hva som blir resultatet for vanlige innbyggere i Niger-deltaet. I motsetning til andre postkonfliktsituasjoner i Afrika, for eksempel Sierra Leone og Angola, finnes det svært få frivillige organisasjoner representert i regionen. Her finner man ingen FN-biler kjørende rundt. Faktisk er ikke hvite mennesker noen steder å se, unntatt i konvoier med firehjulstrekkere og lastebiler som eskorteres av politiet og militært personell fra et oljeanlegg til et annet. På dette stadiet er det eneste betydelige resultatet av våpenhvilen en sterk økning i oljeproduksjonen. Dette betyr igjen mer gassbrenning.

-Fisken vi fanger her må spises innen et par dager ellers råtner den, forteller Julius Eze mens han padler kanoen sin gjennom mangrovesumpene.

Varmen er intens, ikke på grunn av middagssolen, men fordi han padler mot et gassbrennings-tårn operert av Total og Agip i Ogba-regionen i River State. Lokalbefolkningen består overveiende av fiskere og bønder, men deres levebrød har blitt kraftig innskrenket på grunn av gassbrenningen. Innbyggernes gjennomgående synspunkt er at de ikke har blitt kompensert tilstrekkelig.

-Disse selskapene har ikke gitt oss alternative måter å kunne tjene til livets opphold på. Vi kan ikke dyrke så mye her som andre steder hvor det ikke er gassbrenning, fordi bakken er for varm, forklarer den lokale jordbrukeren Digitemie Eriga.

Men ettersom våpen blir byttet mot immunitet for rettsforfølgelse, hvorfor følger ikke relevante miljøvernsorganisasjoner FN inn i regionen for å gjennomføre miljømessige konsekvensanalyser for å bane vei for et renere og grønnere Niger-delta? Eller bistand fra hjelpeorganisasjoner for å hjelpe til med å sette opp primærhelsetjenester som er ikke-eksisterende i regionen?

-Saken er at de fleste frivillige organisasjonene ikke ønsker å arbeide i Niger-deltaet, sier Dai Davies, direktør i den britiske hjelpeorganisasjonen Niger Delta Development Initiative. På politisk nivå er dette et vanskelig arbeid fordi lokale myndigheter forventer å få bestikkelser for å la frivillige organisasjoner operere i regionen. Og hvis nå en hjelpeorganisasjonen noensinne klarer å komme seg inn i Niger-deltaet for å hjelpe innbyggerne til å skape et bærekraftig livsgrunnlag, må de forholde seg til virkeligheten her. Ikke alle opprørsgruppene har tilsluttet seg MEND sin våpenhvile. For hjelpeorganisasjonene betyr det at én eller flere av deres ansatte kan ende opp med å bli kidnappet, slik oljeansatte har blitt.

På spørsmål om MEND noen gang har eller noen gang ville ha kidnappet en hjelpeorganisasjonsmedarbeider, svarer ”Tom” bestemt nei. Men det virker som Niger-deltaet har fått et rykte som et sted man ikke kan dra til blant utlendinger, uansett om de er involvert i oljeindustrien eller ikke.

Deltaet for farlig for Norad

Heller ikke direktøren for Norads Olje-for-utviklingprogram i Nigeria, Thomas Eid har besøkt Niger-deltaet. Eid er ansvarlig for å kanalisere flere millioner norske kroner i Nigeria, inkludert til utviklingsprosjekter i Niger-delatet. Eid var enten ikke i stand til eller uvillig til å forklare hvordan eller hvor midlene avsatt til prosjekter i Niger-deltaet ble brukt. I stedet foretrekker han å snakke om nettverksmulighetene som er skapt ved å sette opp verksteder i Nigerias funklende hovedstad Abuja:

-Jeg har kun vært i denne stillingen i et år, og i løpet av denne tiden har det ikke vært mulig for meg å besøke Niger-deltaet siden vi frarådes å gjøre dette av Utenriksdepartementet. I stedet har vi samlet grupper som kanskje ellers ikke ville ha kjent til hverandre. Nettverksbygging er avgjørende på et sted som Nigeria der samarbeid med lokale partnere egentlig er den eneste måten å oppnå sine mål på, sier Eid.

Så mens millioner av kroner har blitt brukt på å etablere pålitelige lokale partnere og utvikle et programvareverktøy som gjør det mulig for nigerianere å kvantifisere den daglige oljeproduksjonen, en kvantitet som ikke er stadfestet, har Norge gjort lite, om noe i det hele tatt, for å lindre lidelsene til vanlige innbyggere i Niger-deltaet.

Også norske olje- og oljeserviceselskaper unngår Nigeria på grunn av sikkerhetssituasjonen og utfordringene som følger med det å gjøre forretninger i et land rangert som et av verdens mest korrupte land, i følge Transparency International.

Men flere av våre største selskaper er tilstede, med StatoilHydro i spissen. StatoilHydro avslo flere forespørsler om å bli intervjuet om sine samfunnsansvarlige prosjekter i Niger-deltaet. Mari Dotterud, StatoilHydros talskvinne for Internasjonal undersøkelse og produksjon innrømmer at det er for farlig for hennes nigerianske kollega, Sophia Mbakwe, å reise til Niger-deltaet. StatoilHydro har i samarbeid med British Petroleum drevet prosjektet The Akassa Development Community Project siden 1998, men har altså de siste årene ikke kunnet besøke deltaet. Kanskje burde de ha tatt seg bryet, prosjektet har nemlig møtte økende kritikk lokalt. Professor Kikpoye ved Institutt for administrative og politiske studier ved Universitetet i Port Harcourt forklarer.

-The Akassa Development Community Project har gjort mer skade enn godt. Opprinnelig virket det som en interessant idé som kanskje kunne ha fungert, siden lokalsamfunnene for en gang skyld ble spurt om hva de ønsket, i stedet for å ha prosjekter tredd nedover dem som tidligere. Men etter at BP og Statoil involverte seg i prosjektet, hang mange oljeselskaper seg på denne prosjektformen for å satse på en rekke andre lokalsamfunn i Akassa-regionen, begynner professoren som forteller at det har utviklet seg en slags popularitetskonkurranse mellom selskapene, på bekostning av samarbeid for å bedre de sosiale forholdene.

-Nå er disse samfunnene satt opp mot med hverandre, noe som betyr at helsestasjonene ikke lenger samarbeider. Sist gang jeg var der, for under ett år siden, som konsulent for en nigeriansk hjelpeorganisasjon, hadde de fleste helsestasjonene ikke engang aspirin, og langt mindre tilgang til nødvendig medisinsk utstyr, sier professoren

Men der StatoilHydro i det minste har forsøkt har Aker Solutions og Det Norske Veritas latt være. Begge disse selskapene er i ferd med å avslutte sine oljerelaterte virksomheter i Nigeria. Selskapene har tidligere halt i land millionkontrakter i deltaet, og betalt skatt til Abuja. Det hjelper lite i en region hvor lokalsamfunnene har blitt avhengig av tjenestelevering fra oljeselskapers samfunnsansvarsprosjekter, da myndighetene ikke bryr seg. Paradokset er altså at så lenge det er utrygt i deltaet vil ikke de miljø- og samfunnsproblemene som ligger til grunn for konflikten løses. Dermed er også våpenhvilen svært skjør og det haster med å få på plass resultater som kan bedre hverdagen for lokalbefolkningen i deltaet. Det har Halfdan Millang og Hamworthy innsett der de nå forsøker å dra i land sin kontrakt i Nigeria. Millang mener det å ta samfunnsansvar er nøkkelen til suksess i Niger-deltaet.

-Jeg innser at jeg kan være en naiv nordmann, men uten lokal støtte ved å vise samfunnsansvar, vil vi aldri fått sjansen til å bruke den enkle teknologien som ikke bare forbedrer miljømessige forhold for lokalbefolkningen, men som også vil redusere mengden CO2-utslipp i atmosfæren, sier han

Kanskje kan Hamworthy lykkes der andre har feilet, men det virker usannsynlig at bare én mann kan slukke en brann som har overtatt et helt samfunn og omgivelsene. I hvert fall uten støtte og veiledning fra brannslukkere på et politisk og internasjonalt nivå.

Rosye Collier jobber for IRINs Afrikakontor i Sør-Afrika men har skrevet denne reportasjen esklusivt for Verdensmagasinet X. Akintunde Akinleye er en prisbelønnet fotograf for Reuters i Nigeria. Bildene til denne reportasjen er tatt på en reportasjetur i 2006. Svært få journalister og fotografer har de siste årene besøkt det urolige deltaet.