Verdensmagasinet X

 Utskriftsvennlig versjon

 Tips en venn

 Abonnere på bladet

Del på Facebook

Landsbyen Daereke ble sakte men sikkert delt i to. År for år grov elva seg dypere ned i landskapet; for tre år siden var landsbyen delt i to av en 8 meter dyp kløft, 15 meter på sitt bredeste, og umulig å krysse i regntida.

– Før var alt dette jordbruksland, men for 30 år siden begynte elva å grave seg ned og ekspanderte årlig, forteller Gebreamlak Atsbahe. – Vi har mistet flere kyr ned i avgrunnen, og vi har mistet tilgang til kirka, forteller han.

Tigray, den nordligste regionen i Etiopia er preget av århundrer med hard utnyttelse av jord og land. Det meste av vegetasjonen er hugd ned for brensel eller gresset ned av generasjoner med sauer og geiter. Regnet slår kraftig ned på et øde gammelt, slitent landskap. Vegetasjonen er borte, så ingenting holder vannet igjen når det raser nedover elveløpene. Med kraftig vannføring graver elvene seg dypere og dypere gjennom landskapet i Tigray.

Selv om befolkningen i Etiopia har bekjempet lokale miljøproblemer i årtier, har et nytt og større problem kommet snikende: klimaendringer. FNs forskningsrapporter slår klart fast at Afrika er det kontinentet som er mest sårbart for klimaendringer. Vann og jordbruksavlinger er viktigste stikkord; tilgangen på vann blir mindre, regntida svikter eller blir mindre forutsigbar slik at jordbruket rammes, temperaturene øker, tørken blir mer omfattende og jordbruksavlingene vil synke i mange land som følge av dette.

Selv om det blir mindre vann, kan det likevel gjøre skade. Ved landsbyen Daereke skal tre personer ha mistet livet i flom de siste årene, ifølge Tewelde Berhe som leder rehabiliteringsprosjekter for organisasjonen Relief Society of Tigray i landsbyen.

Uforutsigbart regn

Naturproblemene i Daereke og resten av Tigray startet med en fattig befolkning som utnyttet nærmiljøet mer enn det som sunt var. Husdyr har beitet ned det meste av vegetasjonen, trærne har gått med til ved. Når regnet kommer, er det lite som holder det tilbake fra å grave kraftige arr i landskapet.

Men problemet har de siste årene blitt verre. Før var regntida forutsigbar, den kom to ganger i året og varte lenge med regn hver dag, det samme som FN har spådd i sine framtidsvisjoner. De siste årene har Tigray mistet den korte regntida, og den lange regntida har blitt betraktelig kortere. De to siste årene har det bare regnet 1,5 måneder, mot normalt 3 måneder.

Samtidig regner det ofte kraftigere, regn som skulle falt over en uke faller i løpet av en dag. I 2006 omkom over 250 mennesker i Etiopia på grunn av kraftig flom flere steder i landet, i fjor måtte over 10.000 mennesker flykte fra kraftig flom vest i landet.

– En avgrunn som denne vil ekspandere med en halvmeter på hver side og 30 cm i dybden for hver regntid, forteller Tewelde Berhe.

– Landsbyinnbyggerne mister store mengder landbruksland til elva. Samtidig ser vi at vannstanden synker og fuktigheten i jorda blir mindre ettersom vannet siver ut i elva som nå ligger mange meter under åkerlandskapet.

Det er dette han nå jobber for å løse, sammen med innbyggerne i landsbyen. De har konstruert 31 demninger over 4,5 kilometer, og sakte men sikkert fylles avgrunnen med avleiringer og vegetasjon. En ny kirke er også på plass, så begge sider av landsbyen har en sosial møteplass.

Når regnet ikke kommer

Det er likevel mangel på regn som er det store problemet i Tigray. For andre år på rad har regntida sviktet, og avlingene minimert. I flere deler av Tigray er avlingene så små eller dårlige at kornet knapt egner seg som høy for husdyra.

– Vi har sådd ulike kornslag på åkrene, men alt har sviktet. Det er stor mangel på for til husdyra, og vi har mistet mange dyr, særlig okser. Vi må gå til fire timer for å få vann til de husdyra som er igjen, forteller Kitos Sibhatu, landsbyleder i Kihen.

Ifølge Sibhatu har regnmønsteret endret seg; det varer kortere og er mer uforutsigbart. Dessuten regner det ikke hver dag i regntida, slik det pleide før, men kan falle mye på en dag og ingenting de neste 5-10 dagene. Resultatet er en elendig avling og lite for til husdyra.

– For ti år siden hadde folk rundt 10 kyr per familie, men nå er man nede i 3, sier Sibhatu.

– Av de 5600 som bor i dette området er det 4000 som har for lite mat i dag, og må få hjelp til å klare seg. Myndighetene har et hjelpeprogram hvor familien får mat mot å delta i arbeid. De familiene som klarer seg best er de med mange barn. Barna hogger brostein, som vi selger ved veikanten.

Myndighetene har laget et imponerende program for å sikre mat til de sultrammende i Etiopia: Productive Safety Net Programme. Bare de uføre og eldre får mat gratis, resten må arbeide, men arbeidet som utføres er infrastrukturprosjekter som gagner landsbyen.

Likevel er det barnearbeid som gjør at mange av familiene klarer seg gjennom tørkeperioden. Der veien til Kihen møter hovedveien ligger en imponerende haug av brostein. To brødre – Hailu Haftay og Goitom Haftay – sitter og passer på steinene de har hogd. Prisen er en kroner per stein, og de klarer å produsere rundt 30 om dagen hver, nok til å holde familien fra den verste sulten.

På kanten av en krise

FNs matvareprogram WFP, bekrefter alvoret i situasjonen i Etiopia, men er forsiktige med å bruke ordet krise:

– Hvis du med krise spør om landet har opplevd et sjokk som påvirker folks evne til å overleve, så er svaret ja, vi har opplevd et slikt sjokk, sier Sonali Wickrema ved kontoret i Addis Abeba.

– Hvis du spør om vi er i stand til å håndtere dette sjokket, så er svaret at vi balanserer på kanten. Grunnen til at vi er på kanten er i hovedsak den svært lunkne responsen fra internasjonale donorer. Myndighetene varslet alt i januar 2009 at landet ville trenge mat til 5 millioner mennesker, men selv om noen donorer var sjenerøse, var samlet mathjelp likevel ikke nok, sier Wickrema.

Etter at myndighetene ba om hjelp i januar, slo den viktigste regntida feil og varte bare halvparten så lenge som vanlig i store deler av landet. Tallet på antallet som trenger matvarehjelp har i løpet av året økt fra 4,9 millioner til 6,2 millioner mennesker i august. Selv om matvarehjelpen også har økt, har den ikke økt i takt med behovet.

– I 2009 har du en kombinasjon av problemene som påvirket Etiopia i fjor – nemlig dårlig regn, høye internasjonale matpriser og finanskrisen – sammen med sviktende regn i både kort og lang regntid to år på rad. Det vanlige når du ser på værmønsteret har vært at du har gode år etterfulgt av et dårlig år. Men nå, på grunn av klimaendringene i Etiopia, har dette mønsteret blitt brutt og været er nå uforutsigbart. Mens det før var kanskje 7 år med gode år etterfulgt av 2-3 år med lite regn, har du nå 2-3 gode år og 2-3 dårlige år.

Ifølge Wickrema er det ingen tvil om at dette skyldes globale klimaendringer. Situasjonen er dessuten den samme i store deler av Øst-Afrika, og Kenya og Tanzania er også rammet.

– Det er bekymring for at Etiopia vil miste sin korte regntid, slik det allerede har skjedd i Kenya og Tanzania. Det betyr at Etiopia vil miste 10 prosent av sin matproduksjon, sier Wickrema.

Resultatet har vært stor grad av underernæring og en situasjon som nærmer seg krise. Wickrema berømmer likevel myndighetene for solid innsats for å sikre mat til egen befolkning gjennom arbeid-for-mat-programmet PSNP. I flere landsbyer i Tigray, også i Kihen, ligger store stabler av hjelpeforsyninger med korn og matolje synlig i veikanten, klart til å bli delt ut.

Likevel er det ikke matforsyninger som kan redde Etiopia på lang sikt. FNs klimapanel varslet i sin omfattende rapport fra 2007 at flere land i Afrika må regne med å få matproduksjonen redusert med rundt 10 prosent, en spådom som er i ferde med å gå i oppfyllelse i Etiopia. Men myndighetenes program med arbeid for mat kan likevel bare dempe symptomene på krisen. En løsning på problemet ligger i en kraftig satsing på klimatilpasning, det å gjøre befolkningen mindre avhengig av sviktende regn eller ekstremvær. For landsbyen Daereke har løsningen vært å demme opp elva og lage nye vanningsrenner for åkrene nedenfor. I Kihen har landsbyen satt ungene i arbeid samtidig som andre skaffer seg inntekt i byen. Utfordringen er å finne bærekraftige tiltak som både holder effektene av klimaendringene i sjakk, samtidig som den løfter befolkningen ut av fattigdom.

Sigurd Jorde er informasjonsansvarlig i Utviklingsfondet. Reportasjen er en del av kampanjen Klima sett fra Sør.