En frittalende tidsskriftsredaktør i Havanna mener den største misforståelsen om cubanere er at de ikke snakker fritt. På nett og i aviser går diskusjonen høyt om hvilke endringer øya utsettes for.
En nøkkelskikkelse i debatten om den cubanske sosialismens fremtid, er Rafael Hernández, redaktør for tidsskriftet Temas og forfatter av flere bøker om hjemlandet.
Temas så dagens lys i 1995, etablert på oppfordring fra daværende kulturminister Armando Hart. Cubansk akademia befant seg i en paradoksal situasjon: Krisen etter Sovjetunionens fall hadde ført til at det ble gitt ut færre publikasjoner på Cuba, samtidig som det var flere ideer i sirkulasjon enn noensinne. Siden den gang har tidsskriftet fått fotfeste som et viktig organ for cubansk samfunnsdebatt.
Temas publiserte i fjor et blad med «Transiciones», overganger, som hovedemne. Temanummeret tok opp ulike lands erfaringer med overganger fra diktatur til demokrati, om overganger fra kapitalisme til sosialisme, om sosialismen for det 21. århundret. Så i hvilken overgang befinner så Cuba seg?
- Vel, det er en debatt om dette på Cuba. Denne debatten har ikke vært enkel å dyrke frem, fordi konseptet overgang assosieres med diskursen til den amerikanske regjeringen, som kaller det som fant sted i Øst-Europa for nettopp dette. Men det finnes også andre typer overganger I Cubas tilfelle dreier det seg om en overgang fra én type sosialisme til en annen: Fra en sosialisme sentrert omkring staten, en svært vertikal modell, en modell som har blitt svært byråkratisk, hvor staten har vokst i for stor grad.
Vil sosialisere økonomien
Redaktøren, som tar imot oss på sitt kontor i kulturbydelen Vedado i Havnna, mener omverdenen forenkler dagens politiske virkelighet på Cuba.
- Paradoksalt nok, når man ser på Cuba som et autoritært regime, og det finnes uten tvil mange autoritære trekk i vårt system, er kulturen i det cubanske samfunnet svært demokratisk. Den er mye mer demokratisk enn i mange land som gjerne blir benevnt som demokratiske. Jeg sier dette fordi Cuba er et samfunn hvor folk kjenner seg mer likeverdige seg i mellom. Jeg mener ikke at det økonomiske skiller er ikke-esksisterende. Men folk oppfatter disse skillene som et fremmedelement i systemet. En bevissthet om at det er nødvendig med en deltakelse på like premisser, ikke bare når det gjelder juridisk og politisk likhet, men også på det sosiale plan, tror jeg er grunnleggende når man skal snakke om demokrati.
Hernández tar til orde for en mindre statssentrert modell, og viser til at man ved siden av offentlig sektor bør det han kaller en «blandingssektor», et begrep som på Cuba gjerne viser til selskaper med 49% utenlandsk privat kapital og 51% statlig kapital, samt en kooperativ sektor.
- Dessuten kan det finnes en privat sektor, som heller ikke trenger å fungere slik den gjør i et kapitalistisk land. Staten skal ha en strategisk rolle, en planleggingsrolle, man skal definere målsetninger, og utforme politikken med utgangspunkt i folkemeningen. Vi ønsker at mediene får en mer aktiv rolle, en mer representativ rolle. Jeg tror at dette er et fruktbart tidspunkt for å diskutere alle disse temaene, som alt er oppe til debatt. I 2007 gjennomført myndighetene en svært omfattende rundspørring i befolkningen, hvor det ble fremmet klager og forslag til reformer.
- I det spanske bladet Vanguardia uttalte du nylig at private småforetak ikke er uforenelige med sosialisme.
- I 1968 nasjonaliserte man de små sørvis- og produksjonsbedriftene på Cuba. Mellom 1959 og 1968 var disse småforetakene en integrert del av den cubanske sosialismen. 1968 var et veldig spesielt år, ikke bare på Cuba, men i også i verden forøvrig. Man hadde Kulturrevolusjonen i Kina, en revolusjon innenfor ideenes verden. Cuba var mer isolert enn noen gang før eller senere, Che Guevara var nettopp blitt drept. I denne konteksten kom man frem til at vi måtte eliminere småforetakene. Men Cuba var allerede sosialistisk, kanskje mer sosialistisk enn noen gang. Jeg tror at sosialismen kan leve sammen med denne lille sektoren med sørvisbedrifter, disse små produksjonsenhetene. Jeg tror at kooperativet, som er en idé som har stått sterkt siden begynnelsen av revolusjonen, og som er til stede i jordbruket vårt, er en idé som er helt kompatibel med sosialismen. Vi trenger en mer demokratisk skole, mer demokratiske bedrifter, det holder ikke å bare utvikle mer demokratiske politiske institusjoner.
- Slik jeg forstår deg, mener du at en slik reformprosess vil bidra til en dypere rotfestet sosialisme, snarere enn et brudd med sosialistiske idealer.
- Ja, jeg tror det. Sosialismen må bli «mer sosial», mindre statlig. «Che» Guevara snakker om forholdet mellom stat og samfunn. Han snakker om farene for at en sosialistisk stat som har som mål å skape sosial rettferdighet, blir til et autonomt apparat, hvor grunnplanet, massen, havner i andre rekke.
- Hva er den hyppigste misforståelsen om Cuba i utlandet?
- Den vanligste misforståelsen er at vi står stille, at vi er et paralysert samfunn, at vi ikke snakker fritt. Det finnes ingenting mer fremmed for den cubanske virkelighet enn det å holde munn. Når en utlending kommer hit og snakker med folk på gaten, på universitetet, ser personen hvordan man uttrykker sine ideer, kritiserer. Vi cubanere klager oss over absolutt alt. Mange utenfor Cuba tror at man ikke kan kritisere regjeringens politikk. Men vi kritiserer regjeringens politikk. Bladet vårt er å få kjøpt hos alle bokhandlere.
- Finnes det tabuer i den offentlige debatten?
- Jeg vet ikke hva det er man ikke skulle kunne snakke om. Jeg ville aldri publisere en personlig fornærmelse mot en revolusjonær leder. Jeg ville heller ikke publisere en personlig hyllest til en av dem. Disse synspunktene sirkulerer imidlertid på nettet, som veldig mange cubanere har tilgang til. Dette enda en misforståelse om Cuba, at ingen har nettilgang, at ingen har e-post, eller at den blir filtrert. Jeg får hver eneste dag tilsendt meldinger mot revolusjonen og mot Fidel Castro. Men det ville også være en feil å tro at man ikke kan kritisere politikken til disse lederne. Alle deres politiske handlinger kan kritiseres.
Tidsskriftredaktøren legger vekt på at Temas ikke er den eneste publikasjonen som søker å fremme kritisk debatt:
- Massemedia, radioen for eksempel, er ikke så ille. Man har flere debattprogram på radioen. På programmet «Klar tale» kommer befolkningen med kritiske innspill. I går så jeg på tv-kanalen Canal Havana, som har et program som heter «Fri adgang», hvor en funksjonær ble utspurt om et statlig boligbyggingsprogram. Forrige uke var det om hvordan poliklinikkene fungerer. Og folk ringer inn, og ber lederne stå til ansvar. I partiavisa Granma har man flere sider som er satt av til leserbrev hver fredag. I en annen avis, Juventud Rebelde, publiserer man hver eneste dag kritikk fra befolkningen.
Obama ingen trussel
Hernández mener likevel at det finnes for få permanente rom for offentlig debatt, og viser til at Temas i et forsøk på å bøte på dette, arrangerer et åpent debattmøte i Havanna den siste torsdag hver måned. Debattene blir publisert i bokform, og Hernández sier at han håper at de i fremtiden kan bli kringkastet via radio eller tv.
- Dere intervjuer Max Lesnik, som forlot Cuba for snart femti siden, i siste utgave av Temas. Han er kritisk til den cubanske revolusjonen, selv om han definerer seg som sosialist. I intervjuet sier han at Obamas politikk representerer en utfordring for den cubanske regjeringen.
- Vi har vært forberedt på et militært angrep i 50 år. Nå må vi forberede oss på en ny situasjon, et møte mellom to samfunn, mellom to kulturer. Jeg tror dette er en utfordring, men det er en utfordring som vi kan møte. Den cubanske populærkulturen står ikke den amerikanske så fjernt. Vi er ikke russere. Vi oppgav aldri Mikke Mus. Ingen side ved den amerikanske populærkulturen vil være ny for oss. Ikke rocken, ikke Disney, ikke baseball, alt dette er en del av oss. Det som skjedde i Øst-Europa kan vanskelig skje her. Jeg tror ikke at kulturen vil bli nordamerikansk, for under et halvt århundre [med amerikansk dominans] ble ikke kulturen vår nordamerikansk. Det vil si, den ble ikke så nordamerikansk at vi ble til nordamerikanere.
- Det kan fort komme en million, en og en halv millioner amerikanske turister i året. Men vi tar allerede i mot millioner av turister her. Mange kommer fra Italia, fra Spania, fra Mexico. Er de amerikanske turistene verre? Vi har allerede problemet med prostitusjon, med narkotika, problemer som vi ikke hadde tidligere. Turismen fra USA vil være av betydning, men vi har allerede relasjoner med cubansk-amerikanerne. Det overveldende flertall av cubanerne i USA vil ikke tilbake for å delta i politikken her. De vil sende penger til sine familier, de vil komme på besøk. I 1978 eller 79 begynte de å komme hit på ferie, denne forbindelsen har eksistert lenge allerede. En forsoning har alt funnet sted. Jeg tror dessuten at mange nordamerikanere, også nordamerikanske politikere, beundrer det man har gjort på Cuba, for eksempel vår sosialpolitikk, helsepolitikk, utdanningspolitikk og vårt forskningsarbeid.
Nordiske erfaringer
Hernández påpeker at cubanerne, «på tross av kulturelle forskjeller», trolig står nærmere befolkningen i Norden enn USAs befolkning når det gjelder synet på statens sosiale ansvar og de offentlige institusjonenes ansvar. Han sier at det er lettere for en nordmann enn for en nordamerikaner å forstå cubanernes syn på frihet og individet og dets forhold til fellesskapets institusjoner.
- Vi er interessert i å lære om for eksempel hvordan offentlig sektor fungerer i de nordiske landene. Men man kan ikke overføre disse erfaringene direkte. Ingenting kan overføres slik, mekanisk. Men på samme måte som vi studerer og evaluerer for eksempel det kineserne gjør, burde vi studere det som skjer i Norge. Jeg har bedt noen nordmenn om å skrive for oss om de politiske institusjonene i Norge. Vi holder nå på å lage et temanummer om menneskerettigheter og vi kunne tenke oss å vite mer om institusjonene i Norge som har å gjøre med de sivile rettighetene, for eksempel ombudsmannen, den type ting. Hvilke ting er gode, hvilke ting er dårlige?
Men «sosialisme for det 21. århundret», et begrep som debatteres flittig i en rekke latinamerikanske land for øyeblikket, er ikke det samme som sosialdemokrati. I alle fall ikke om man skal tro Temas' redaktør:
- Nei, og sosialdemokratiet er ikke det det engang var. Man vet ikke hva Sosialismen for det 21. århundret er enda. Jeg tror ikke at vi kommer til å bli sosialdemokrater, men det er mange sider ved det sosialdemokratiske prosjektet som kan være interessante for oss.
Du finner magasinet Temas på: www.temas.cult.cu
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: