Venstresiden i argentinsk politikk har vært lite å skrive hjem om. Fragmentering og splittelse har dominert , det måtte en seniorborger og prisbelønt regissør til for på ny å utvide det politiske spekteret i sølvlandet.
Avbrutt av et par militærkupp har makthaverne i Argentina etter andre verdenskrig vært peronister, som dagens president Cristina Kirchner, eller radikale. Etter at Perón forsvant i ett militærkupp i 1955 har partiene fungert som instrumenter for å komme til makt uten reelle ideologiske plattformer. Grunnet Evita Peróns sosiale engasjement og industrialiseringen, fulgt av økt sysselsetting og lønn samt ivaretakelse av rettighetene til arbeiderklassen, har venstresiden sympatisert med peronismen. De største fagforeningene har også hatt tette bånd med Peronistpartiet. Inntil nylig har derfor også arbeiderbevegelsen kjempet håpløse slag for interessene sine innad i overnevnte organer.
Proyecto Sur ser dog ut til å ha endret på dette. Partiet ble stiftet i 2007 på initiativ av den prisbelønte regissørenFernando Solanas. Under paraplyen har de Buenos Aires Para Todos, den politiske fløyen til en fagforening for offentlige ansatte, og Partido Sosialista Autentico (PSA). Nå tror partiet de kan hente støtte i brede lag av befolkningen.
- Jeg er sosialist og Juan Carlos er peronist, sier leder for PSA Jorge Selser pekende på partifellen ved siden av.
Selser er nyinnvalgt til parlamentet etter at Proyecto Sur gjorde et knakvalg i Buenos Aires. Han er også Proyecto Surs helsepolitiske talsmann.
- Vi tar det beste fra Além, Yrigoyen, Perón, og sosialismen og slår det sammen. Vi er ærlige mennesker med genuine mål om et bedre samfunn som har forstått at det er helt umulig å kjempe for våre ideer innenfor de tradisjonelle partiene, forklarer Selser og viser til hendholdsvis grunnleggeren av det radikale partiet og deres første president, av mange regnet som det argentinske demokratiets far.
Med brukket rygg
Argentinas siste militærdiktatur (1976-1983) var et farlig sted for fritenkende. Nær 40.000 opposisjonelle av forskjellig slag, i hovedsak fagforeningsfolk og sosialister, ble tatt av dage og enda flere flyktet fra landet. Venstresiden lå igjen med brukket rygg. Da Carlos Saúl Menem annonserte sitt kandidatur til valget i 1989 som en venstrekandidat for peronistene, varslet han en ny kurs. Men da han kom til makten fulgte blant annet en privatiseringsbølge som mangler motstykke, selv i Latin-Amerika. Også nepotisme og korrupsjon karakteriserte Menems prosjekt. Da valgreglene hindret han å stille som presidentkandidat i en tredje periode, forlot han skipet uten styring. Tumultene toppet seg i desember 2001 da den sittende regjeringen måtte se realiteten i hvitøyet. De devaluerte pesoen til én tredel av sin verdi og argentinerne mistet tilsvarende kjøpekraft. Private bankinnskudd gikk tapt, folket var i harnisk og landet i krise.
I sine ti år i presidentstolen hadde ikke bare Menem solgt unna statens eiendeler på billigsalg, men i tillegg greid å låne Argentina til fant med det Internasjonale pengefondets anbefalinger og ros. Med en økonomisk tilbakegang på 62% fra 2001 til 2002 fikk nasjonen, en gang et av verdens rikeste land per capita, den tvilsomme æren av å være rekordhaver i økonomisk ruin i fredstid.
- Militærdiktaturet drepte med våpen, Menen med sult, bryter Selser ut med referanser til at analfabetismen har gjenoppstått og den ekstreme fattigdommen blomstret i landet hans de siste to tiårene.
Etter en periode med totalt seks presidenter på fire år, fem av dem på 12 dager, steg Nestor Kirchner opp i 2003 som den første valgt av folket siden Menems avgang. I Norge telte media nok en sosialistisk regjering i Latin-Amerika, men rødfargen ble fort ble vasket bort når nye regnværsdager kom for Argentina. I dag er Nestor Kirchner strateg for sin kone, president Cristina, men trygt sitter ingen av dem. Valget søndag 28. Juni gjorde at de mistet flertallet i senatet. Gamle farer har blitt større og nye dukket opp. Det mest overraskende er dog at venstresiden, nesten ut i fra ingenting, ser ut til å ha etablert et nytt bærekraftig parti. Råderett over nasjonale ressurser og bedre offentlige tilbud er standard oppskrift for venstreparti i Latin-Amerika og resten av verden, men miljø- og korrupsjonskampen er noe som gjør Proyecto Sur unik i nasjonal og regional sammenheng. Der som her har miljøsaken en tendens til å glemmes når politikken skal settes i live og det er veldig få eksempel i Latin-Amerika på regjeringer som har gjennomført de nødvendige, ofte smertefulle, stegene for å bekjempe korrupsjon.
Selser mener det nye partiet her snakker tydeligere enn ekteparet Kirchner.
- Vi må renasjonalisere det som i praksis har blitt gitt bort de siste 20 årene og redistribuere rikdommen. I Argentina har vi olje, gass, mineraler og metaller, men det er på private hender og de betaler ikke skatt. Vi vil bruke denne rikdommen til å komme oss framover, men innenfor naturens tålegrenser.
Grasrota mobiliseres
Med lite penger til valgkamp kan Proyecto Sur takke en kjent partileder, altså Solanas, og en imponerende grasrotsmobilisering for et oppsiktsvekkende valgresultat. Nevnte Selser er en av mange intellektuelle i partiet som også er det mest populære blant studentene, og nettopp disse gjorde en enorm jobb under valgkampen.
”Proyecto Sur – et frigjøringsprosjekt”, sto det skrevet på mang en plakat før valget. Partileder Solanas forklarer i sin bok, Causa Sur; gitt ut midt i valgkampen, at han ikke ser på Argentina som et fullstendig uavhengig land før de gjenvinner kontroll over viktige sektorer. I valget i slutten av juni ble partiet nest størst i Buenos Aires med 24,2% av stemmene, partiets budskap om at Kirchner fortsetter å sy puter under armene på de forurensende soyafarmerne og gruveselskapene ser ut til å ha vunnet gehør.
- Argentina er et rikt land og det har vi vist tidligere. Bolivia ble nylig erklært 100% alfabetisert, tenkt hva vi kan få til med våre ressurser, utdyper Selser.
- Det første vi må gjøre er å frigjøre oss. Vi står i gjeld og produksjon og handel er kontrollert utenifra. Våre ressurser blir eksportert og det eneste vi sitter igjen med er ødelagt natur.
At Proyecto Sur ser ut til å klare det ingen andre har klart i argentinsk historie, å samle venstresiden, mener Selser skyldes realisme, pragmatisme og samarbeid.
- Hvem bryr seg vel om en artikkel som Trotskij skrev for 70 år siden var korrekt eller ikke. Væpnet revolusjon i Argentina i dag er galskap så lenge halvparten av befolkningen har det relativt bra. Hvert land har sine problemer og sine løsninger. Vi har våre egne og tror ikke på å kopiere ideer fra andre tider og andre områder, sier han med et klart stikk til mer dogmatiske argentinske bevegelser.
Med en fjerdedel av stemmene i Argentinas uten å ha vært representert på forhånd går nå partiet for presidentmandatet om to år.
- Vi er ennå en ung bevegelse og er ikke etablert i store deler av landet, men vi har tent et lys og snøballen har begynt å rulle, sier Selser.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: