I Chiapas i Mexico har det femten år etter zapatistenes opprør vokst fram et alternativt samfunn, med et eget utdanningssystem. Det påvirker den offentlige skolen i landet.
Den hvite malingen har gitt slipp på muren og ligger samlet helt nede ved gulvet. Som om den var blitt glemt igjen der.
-Jeg vet at staten har penger til å bygge flere skoler og holde de i stand, men jeg vet ikke hvor de ender opp. Antagelig går det vel i lommene til noen, ler Alejandro Flores. Han er seksåringenes lærer på barneskolen i sentrum av San Cristóbal.
Men det man først legger merke til i det smale klasserommet er 42 ventende seksåringer. De venter på å lære, lære matte, lære å lese og å skrive. For seksåringene synes ikke den avskallede malingen på betonggulvet og de slitne skolebenkene å gjøre noen forskjell Siden skolen ble grunnlagt i 1989, har det ikke blitt gjort mye. I dag er ti prosent av elevene fra urfolkslandsbyer, og av forskjellige grunner i en situasjon hvor de ikke lærer om seg selv.
-Vår skole er for alle, men vi har ikke ubegrenset med plass. Det er allerede altfor mange i hvert klasserom nå, sier Flores.
Men elevene sitter rolig på stolene og gleder seg over nok en dag på skolen. De rekker opp hendene for å fortelle om hva de har gjort i helgen, og alle lytter spent. De vet ingenting om den stille krigen i byen. For i likhet med malingen er det noe som blir glemt. Seksåringene får ikke lære noe om urfolket og den viktige kampen de kjemper rett utenfor skoleportene.
Opprøret
Slik representerer klasserommet på Manuel Castellanos offentlige barneskole i San Cristóbal de las Casas utfordringene skolene i mange av Mexicos delstater står overfor; lite penger og splittelser mellom urfolk og de lokale. De fleste i delstaten Chiapas går på offentlige skoler, enten i byene eller i landsbyene, men problemet med disse skolene er at det er brukes for lite penger til å dekke den enorme befolkningsveksten de siste tiårene. I Chiapas bor det nesten to millioner urfolk, men det er det ingen i den offentlige skolen som lærer noe om. Bare historien om revolusjonen på 1920-tallet blir fortalt; om helten Emiliano Zapata som hjalp urfolk til rettigheter og land. Ingen historie fra de tjue siste årene. Byen San Cristóbal de las Casas regnes som delstatens kulturelle hovedstad, og har gått gjennom enorme forandringer siden zapatista-opprøret i 1994. Urfolket har fått flere rettigheter i byene, myndighetene har satset mer på utdanning fordi det beskytter best mot zapatista-geriljaen, og turistene har flommet til for å se den fargerike kulturbyen og for å oppleve aktivistene. Dette har ført til en voldsom befolkningsvekst, og fra 1994 til i dag har innbyggertallet økt med nesten 70 prosent til 189.000.
Mange urfolk fra landsbyene rundt San Cristóbal flyttet til byen for å jobbe, eller fordi de ble presset ut av myndighetene eller paramilitære grupper. For å prøve og kontrollere zapatistene, vervet de paramilitære gruppene urfolket, og tvang dem til å flytte. På den måten overtok også staten landområdene. Myndighetene har siden opprøret bygget flere skoler, men de har ikke klart å holde følge med befolkningsveksten, og overfylte klasserom i nedslitte lokaler har blitt vanlig.
Men det finnes et alternativ, ute i de autonome områdene som styres av zapatistene er det opprettet egne skoler. Én times kjøring fra San Cristóbal ligger Oventik, et selvstyrt inngjerdet Zapatista-område som er regjeringskvartalet for landsbyer i nærheten.
-Det er sju landsbyer som styres herfra, sier dagens leder. Han sitter i en gammel skinnstol i zapatist-landsbyen, med ansiktet tildekket av et rødt skjerf, og har en grå caps med påskriften Public Service på hodet. De selvstyrte områdene kalles karakoller, eller sneglehus, og lederne velges demokratisk av alle i landsbyene. Alle ledere bruker fortsatt finlandshetter eller tørkler, slik at man ikke forholder seg til individer, men til zapatista. Her ønsker man å være helt uavhengig av myndighetene. Det gjelder også i utdanningssystemet. I disse større felleslandsbyene ligger ungdomsskolene.
-Ungdomsskolene ble opprinnelig laget fordi elevene skal hjelpe sine egne landsbyer når de er ferdig utdannet. Det er det folket vil, og det er slik motstandsbevegelsen går fremover, sier en av lærerne ved zapatist-skolen.
Han sitter i klasserommet uten maske, men vil ikke si hva han heter. Et bilde er også uaktuelt. Øynene hans vandrer hvileløst rundt i rommet, mens regnet pøser ned på blikktaket og lager et enormt leven. Det er ikke det som gjør han nervøs. Han forklarer at han er redd for å si noe feil.
I landsbyene rundt karakollen lærer barna jordbruk og det de eldre kan lære bort, men når de begynner på ungdomsskolen lærer de fag som ligner mer på tradisjonelle skolefag; matematikk, kommunikasjon og samfunnsfag. Alle elevene skal også kunne både spansk og urspråket Tzotsil. Et annet viktig punkt i utdanningen er at de skal lære mye om seg selv som urfolk.
- Alle skal kjenne historien om okkupasjonen i 1994, sier den samme mannen uten maske. Regnet avtar, og han begynner å snakke lavere.
Den umiddelbare effekten av opprettelsen av de autonome skolene, var at myndighetene så seg nødt til å øke støtten til de offentlige skolene for å forhindre at barna til zapatistene ble dyktigere enn barn i offentlige skoler. Problemet med den tilsynelatende positive utviklingen er at urfolket fortsatt blir glemt, og skillet blir større, sier han. Selv om kvaliteten på barne- og ungdomsskolen isolert sett ble bedre, er det fortsatt ett stykke på vei til større mangfold i det offentlige utdanningssystemet.
Alternativt universitet
Også på universitetsnivå er man opptatt av å utvide horisonten for læring. Derfor er det ikke bare zapatistene som driver alternative undervisningsinstitusjoner i Mexico. På urfolksuniversitetet i utkanten av San Cristóbal sitter 72 år gamle Gustavo Esteva i en svær trestol bygget av studentene ved skolen. Han er grunnlegger av Universidad de la Tierra, som kan oversettes til Jordens universitet, eller et slags urfolksuniversitet i nabostaten Oaxaca. Nå er han på helgebesøk på Cideci, Chiapas` Jorduniversitet, for å snakke med elever og for å bli inspirert.
- Hovedmålet til offentlige skoler er å ødelegge urfolket, og gjøre dem til «vanlige» meksikanere. Barna lærer at det er den eneste riktige veien, forklarer Esteva. Han har lenge kjempet for urfolks rettigheter og kulturbevaring, og har blant annet en bakgrunn som rådgiver for zapatista-geriljaen.
Cideci er et lite universitet, og ligger femten minutter fra San Cristóbal. Utenfor rektors kontor er basketballbanen og ei systue, hvor to jenter sitter i tradisjonelle klær som viser hvor de er fra. Flere av husene er bygget av elever på skolen, og hver bygning har sin spesialitet. Det er egne hus for musikk, drama, elektronikk, radio, sko, sveising og historie. Klokken sju om kvelden er elevene fortsatt aktive i alle husene. Noen spiller gitar, mens andre lager sko. I et hus litt bortenfor står to unge gutter og sveiser.
-Vi lærer oss å sveise, men vi lager ikke noe spesielt nå, sier den ene gutten på rundt 14 år.
Jordens universitet i nabostaten Oaxaca bygger på prinsippet at elevene selv kan velge hva de vil lære. Eleven velger et yrke, og universitetet finner en egnet person som kan lære det bort.
- Man kan for eksempel utdanne seg til advokat med land som spesialitet på 18 måneder, hvis man går i lære hos noen som kan det. Selve beviset på at man er advokat kan kjøpes i byene, så det er ikke noe problem, sier Esteva.
Det er rundt 2200 registrerte yrker i Mexico, og det er kun 10 av dem som trenger sertifikasjon. Selvfølgelig er det vanskeligere å få kjøpt gyldige papirer for spesielle yrker som lege eller tannlege, men alt kan i teorien kjøpes. Gustavo Esteva forsikrer at de krever at elevene kan yrket før de får hjelp til å skaffe papirer, men at det er mulig å gjøre det.
- Et av paradoksene med utdanning generelt er at man forbereder folk på et liv og arbeid, men holder studentene borte fra det i bobla som kalles utdanning. Det er først når man er ferdig med å studere at man begynner å lære, forteller 72-åringen.
På universitetet i Oaxaca jobber de også med å få landsbyene til å utdanne seg selv. Rundt 400 landsbyer i delstatene Chiapas, Oaxaca og Guerrero er med på prosjektet hvor representanter reiser rundt til landsbyene for å finne ut hva som ødelegger kulturen, og hva som kan redde den.
Når man har blitt enige om tiltak, samarbeider landsbyene ved å reise rundt og lære bort nyttig kunnskap. Hvis det er noe som bør læres, men ingen kan, kan en ekstern person være til hjelp, før landsbyene tar over igjen.
Misnøye med utdanningen
Opprinnelsen til Jorduniversitetene var en følge av urfolkets misnøye med myndighetene og hva de ønsket å gjøre med utdanningen. I 1997 ga 16 forskjellige urfolksamfunn en offentlig uttalelse om at skolen var myndighetenes verktøy for å utrydde urfolket. De mente at kulturen ikke ble tatt vare på, og at de ikke bidro til likestilling. Følgene ble at de selv stengte de offentlige skolene i landsbyene. Og selv ga barna undervisning.
Det var selvfølgelig en skandale, fordi mange fryktet at barna ville bli dumme. En test ble gjennomført for å se hvordan barna i landsbyene gjorde det mot de med offentlig utdannelse, og resultatet kom overraskende på skeptikerne. Landsbybarna uten offentlig skolegang var like flinke i alle fag, bortsett fra en ting: De kunne ikke den meksikanske nasjonalsangen. Det er ingen tvil om at forskjeller i utdanning skaper enda et markant skille mellom lokale og urfolk, men for sistnevnte er dette den beste løsningen, og den eneste måten å beholde kulturen på.
- Den største faren i verden er kulturkrasj mellom folk. Det ødelegger kulturer, og da blir alle like, sier Esteva.
Skoletilbudet i Mexico har lenge vært dårlig, og landet ender alltid langt ned på lister over kvalitet, men Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) melder om satsing. Mange er skeptiske og mener myndighetene kun øker støtten på grunn av internasjonalt press. Elizabeth Santos Baca jobber som koordinator i Programa de Docencia, en organisasjon som jobber med å videreutvikle lærere. Tidligere jobbet de også med barn, men nå fokuseres alt på hvordan lærere kan undervise bedre. Hun er veldig klar over utfordringene landet står ovenfor.
- Myndighetene i Mexico investerer ikke nok penger i utdanning, og hvis de gjør det så er det på grunn av internasjonalt press. Pengene skal bare brukes til å gjøre det bedre på prøver, slik at vi ikke kommer sist. Det er ingen som lærer noe mer på den måten, forklarer hun.
Organisasjonen jobber for å bedre praksisen i skolene. Lovene er gode nok, men det er ingen forbindelse mellom teori og praksis, og måten det undervises på må endres for at skolen skal bli bedre.
- Vi ser mot mangfold i skolen, og vi vil ha vekk det skitne, korrupte systemet som er nå. Rasisme skal bort, og ingen skal være redde for å vise at de er urfolk. Det er viktig med identitet, og det må lærerne vite for å kunne lære det videre, sier Baca.
Lite kompatible
Men de parallelle utdanningssystemene fremmer ikke bare bedre utdanning og mer mangfold. De fører også med seg en spesiell type problemer. Fordi Chiapas er en stat med forskjellige utdanningsinstitusjoner er det vanskelig å bytte studiested underveis, fordi ingen godtar de andres papirer. Det er også vanskelig å søke jobber i byene med papirene fra autonome skoler, fordi arbeidsgiveren ser at de er zapatister, og det vil de ikke ha.
- Forskjellige skolesystemer gjør dessverre at de diskriminerer hverandre. Autonome skoler vil ikke ha noe med myndigheter å gjøre, og offentlige skoler vil ikke ha noe med autonome områder å gjøre. Det skaper et veldig klart skille, forteller Baca.
Programa de Docencia jobber ikke direkte med Zapatistene eller myndighetene, men prøver å være en lenke mellom dem. Baca mener selv at organisasjonen gjør jobben myndighetene burde ha gjort, men ikke gjør. Lærerne i zapatist-landsbyen mener at de som tar utdanning i landsbyen ikke har lyst til å studere videre i regi av myndighetene, fordi de er stolte over hvem de er som urfolk, og at de ikke vil få respekt hvis de skulle begynne på et offentlig universitet.
Tilbake på den offentlige grunnskolen i San Cristobal sitter Alejandro Flores med de malingstørste veggene. Han har selv jobbet som lærer i San Andres, byen hvor zapatista-avtalen ble underskrevet, i årene før okkupasjonen. Urfolket var helt isolert uten utdanning, og bare et fåtall kunne lese og skrive. Da kirken begynte å utdanne dem, skjønte de hva som var i ferd med å skje, og Zapatistene ble formet. Effekten av zapatista-opprøret har utvilsomt bedret utdanningen i Chiapas mener han. Urfolket har fått muligheten til å utdanne seg selv og de offentlige skolene blir gradvis bedre fordi myndighetene frykter geriljaen. Og det viktigste; mangfoldet lever fortsatt. Zapatistene vil være isolerte og autonome, og vil ikke ha noe med myndighetene å gjøre. Diskriminering innenfor utdanning blir derfor ikke nødvendigvis ødeleggende. I motsetning til myndighetene dyrker de autonome områdene mangfoldet, og ser at man kan ha mange små verdener i verden. Det er ikke umulig de har rett, mener læreren som nå underviser i ett offentlig klasserom.
- Zapatist-utdanning og urfolksutdanning i landsbyer er absolutt positivt for landet. Det gjør det mye lettere for veldig mange mennesker å utdanne seg. De tilbyr rett og slett flere muligheter, sier Flores.
Tips en venn