Det er den tiden av året igjen da jeg føler ubehag av å se på NRK. Søndag åpner jeg ikke døren for bøssebærere fra TV-aksjonen.
Jeg kan si det med en gang; søndag følger jeg ikke TV-aksjonen på NRK, og vil neppe åpne døra. Ikke fordi jeg tviler på at Care gjør en strålende jobb for en del kvinner i Afrika. Heller ikke fordi jeg er blakk eller ikke bryr meg om annet enn egen søndagssteik. Men rett og slett fordi jeg føler et ubehag over at statskanalen skal fungere som bistandsaktør én gang i året. Jeg får en flau smak i munnen av annonseringen på forhånd. Og jeg reagerer på at kollegaer lager en type journalistikk rundt sirkuset jeg trodde vi var ferdig med.
Mye av journalistikken i Norge om Afrika, er slett ikke uavhengig. I mange tilfeller er den sponset, enten av Norad eller bistandsaktørene, som begge tilbyr sårt trengte reisebudsjetter til utenriksmedarbeidere på sparebluss. For å gjøre det klart med en gang: Også dette magasinet mottar støtte fra Utenriksdepartementet på linje med en rekke andre som ønsker å spre «informasjon og kunnskap om utviklingssamarbeid og nord/sør spørsmål» som det heter på departementspråket. Men i motsetning til de fleste andre av disse organisasjonene er Verdensmagasinet X redigert etter pressens adelsmerker, Vær Varsom-plakaten, Tekstreklameplakaten og Redaktørplakaten. For enkelte kan det høres ut som flisespikkeri. Det er det ikke. Som journalist og redaktør er det vesentlig hvordan jeg definerer min uavhengighet, hvordan jeg avveier forholdet mellom de som står bak magasinet (en forening hvor flere solidaritetsorganisasjoner sitter i styret), leserne, og altså departementet, som utbetaler min «pressestøtte». Jeg må kunne kritisere både Norad, Utenriksdepartementet, organisasjonen som sitter i styret for foreningen, samt andre bistands- og solidaritetsorganisasjoner. Denne problemstillingen kommer opp oftere enn jeg liker, da mye av det stofftilfanget som tilbys er oppdragsjournalistikk, der enten frilansere eller informasjonsarbeidere har mottatt reisestøtte fra bistandsorganisasjonene eller UD. Mye av det vi leser om Afrika i norsk presse, også i store medier med mye større bredde enn lille Verdensmagasinet X, er av denne typen bistandssponset journalistikk.
Som journalister i utenriksfart er vi ofte avhengig av forskjellige organisasjoner når vi er ute og reiser. De er selvfølgelig en god kilde til hva som skjer «på bakken». Problemet er når vi blir helt overlatt til én bestemt organisasjon, eller når vi glemmer å bruke vår alminnelige (selvsagte) kildekritiske sans. Det er også problematisk at vår avhengighet av bistandsorganisasjoner gjenspeiles i valg av historier, hva vi dekker. Det er her vi virkelig kommer skeivt ut. Ved å videreformidle et bilde av Afrika som et evig trengende og sultende barn, fratar vi afrikanerne det de måtte ha av historie, politikk, økonomi og samfunn. Og vi setter oss selv ute av stand til å forstå hva som er bakgrunnen, hva som egentlig er problemet, eller løsningen.
For noen år siden ble det debatt da familien til Thorbjørn Egner fjernet visa om «Vesle Hoa» fra en ny utgivelse av Egners barneviser. Familien begrunnet dette med at de ikke ønsket å såre noen. I første vers heter det at «han hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa, han hadde bare bukse på, og buksa den var gjort av strå» - en beskrivelse som muligens gjenspeiler det populære bildet av barn i Afrika da den ble skrevet. Men tidene forandrer seg. I dag har andre stereotype karakterer fra Afrika tatt over. Det er ikke lenge siden Dagsavisen flesket til med et underernært trist lite barn fra Etiopia på forsiden. Samme fotografi ble brukt av Aftenposten uken etter på nettet (se egen bloggpost om «Biaframager» ). Muligens er jeg en kyniker, men gutten fra Etiopia ser for meg ut som dagens vesle Hoa. Og det siste slike bilder får meg til å gjøre, er å åpne lommeboka. Men hvordan skal man da får nordmenn til å hjelpe Afrika, har noen spurt meg. Vel, vi kan begynne å behandle dem som voksne.
Tilbake til journalistenes arbeidsvilkår. Både Norad og de andre bistandsaktørene har i dag mange flere ansatte informasjonsarbeidere enn redaksjonene har dedikerte utenriksreportere. De har også større informasjonsbudsjetter enn de fleste redaksjoner kan drømme om. De produserer også store mengder informasjonsmateriell av høy kvalitet, ofte fordi de synes at pressen ikke bryr seg nok om det som faktisk er store og viktige spørsmål. En av våre største bistandsaktører, Flyktninghjelpen har sågar latt sin informasjonsenhet lansere et eget ”utenriksmagasin” som gis ut fire ganger i året og selges på Narvesen. Men ønsker bistandsorganisasjonene å bli tatt alvorlig må de også respektere at det finnes et redaksjonelt uavhengig rom, de må også tåle spørsmål om egen virksomhet. Da jeg var i Bangladesh nylig opplevde jeg at det var vanskelig å leie fotograf og tolk, fordi jeg ble konkurrert ut på pris av to store bistandsaktører som laget eget informasjonsmateriell. På mer hjemlig arena ”konkurrerer” jeg med flere bistandsorganisasjoner om både lesere og stoff. Dette er bakgrunnen for noe av den flaue smaken jeg har hvert år når det nærmer seg NRKs årlige giverbonanza. Jeg synes faktisk ikke det er bistandsorganisasjonene som har for liten taletid hva gjelder verden utenfor Europa, men den seriøse, gode og kritiske journalistikken, den som utfordrer bildet av vesle Hoa hottentott
Joda, jeg har irritert meg over dette før
Tips en venn