Norge er tilbake i FNs fredsbevarende operasjoner. Men ærlig talt, hvem bryr seg?
Det var en av godbitene i Soria Moria, de små setningene som erklærte at Norge skulle tilbake ”på FN-sporet” etter et fravær på et drøyt tiår på krigsstien med Nato. Gjennom første del av nittitallet ble det klart at det var noe alvorlig galt med FNs fredsbevarende operasjoner. Somalia, Bosnia og Rwanda ble tabuord i det gode politiske selskap, i New York satt en tidligere innsatssjef Kofi Annan med verdens dårligste samvittighet og et forsett om å gjenopprette ryktet til ”de blå hjelmene”. Det skulle gå helt til 2004 før antallet utplasserte tropper med FN-mandat var tilbake på 1993-nivå. Og ytterligere fem år før det lyktes den norske rødgrønne regjering å bidra med noe større enn enkeltrådgivere. Så sent som i mai i år dro 150 nordmenn til Tsjad for å opprette et militærsykehus. Siden har ingen hørt noe fra dem?
Norske journalister er ikke særlig interessert i Tsjad. (Norske journalister er for øvrig ikke særlig interessert i fransktalende Afrika i det hele tatt, med mindre noen skulle råke fast der på guttetur). Det var tydelig da generalsekretær Ban Ki Moons spesialrådgiver til den Sentral-Afrikanske Republikk (SAR) og Tsjad, Victor Angelo dukket opp på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi) siste dag i september. Flankert av statssekretær i Forsvarsdepartementet, Espen Barth-Eide, ga Angelo en kort, informativ og litt skremmende innføring i et land vi har hørt svært lite om. Blant de frammøtte diplomater, forsvarsansatte og forskere, telte jeg pressefolk på to fingre. Altså på tross av at 157 nordmenn er på oppdrag der og vi endelig hadde en gyllen sjanse til å få en grei innføring i hvorfor.
Jeg liker ikke generaliseringer, men for å gjøre en lang historie lesevennlig: Tsjad og SAR kan bli det ”nye” Kongo-Kinshasa. Store landområder i disse landene er utenfor myndighetenes kontroll. Myndighetene i seg selv har en tvilsom legitimitet. Flere geriljagrupper fra forskjellige land bruker landene som base, og risikerer slik å trekke minst fire land inn i en regional krig. Vi snakker om hjemmesnekra milits fra SAR og Tsjad, om Lords Resistance Army (LRA) fra Uganda og minst to av opprørsgruppene fra Darfur i Sudan. LRA har det for øvrig med å dukke opp flere steder for tiden, deriblant i Orientale i Kongo-Kinshasa (som norske journalister er litt mer opptatt av om dagen, i og med at det var hit de var på vei, de to nordmennene som sitter fengslet i Kisangani). Videre ser vi en utbredt bruk av seksualisert vold i Tsjad, og en generell lovløshet i rettssystemet. Men altså, jeg liker ikke generaliseringer. I SAR og Tsjad tror FN de kan demme opp for en ytterligere eskalering av konflikten(e) gjennom FN-styrken Minurcat, hvor altså Norge deltar. Og hvor vi altså med stor sannsynlighet kommer til å fortsette å delta ifølge statssekretæren.
Hvorfor er dette da så lite interessant for den norske offentligheten? For det første, Tsjad er fransktalende. Fransktalende afrikanske land får som kjent sjelden noe særlig omtale i norske medier, som henter mye av sin kunnskap om omverdenen fra engelskspråklige kilder, i hovedsak Reuters og BBC. For det andre har ikke Tsjad vært norsk misjonsmark i samme grad som for eksempel Sudan og Kongo, det ringer ingen bjeller i norske ører når man sier ”Tsjad” (og det ringer vel enda mindre om jeg skulle si ”Den sentralafrikanske republikk”). En del av de landene nordmenn tenker på når man sier Afrika, har også en annen historie, det (stort sett) engelsktalende sørlige Afrika faller inn under det vi på åttitallet kalte ”frontlinjestatene” – land med beliggenhet nær den gang Apartheidstyrte Sør-Afrika. Nordmenn har altså hørt om land som Namibia, Zimbabwe og Zambia gjennom Antiapartheidkampen/ solidaritetsbevegelsen for det sørlige Afrika. Og så har vi hørt om Kenya fordi det bodde en dansk forfatter der en gang. Men Tsjad har verken norske misjonærer, egen solidaritetsbevegelse eller prisvinnende forfattere – og det er fransktalende.
Visst har det dukket opp en og annen artikkel om Tsjad i norsk presse siden mai. Da Verdensmagasinet X telte i Atekst en tid tilbake, fant vi 25 artikler på tre måneder (mai-august). Det er en eksplosjon i Tsjad-dekning påpekte førsteamanuensis ved Høyskolen i Oslo, Ketil Fred Hansen. Men som med Kongo-dekningen, ser det dessverre ut til at det må skje noe som involverer nordmenn (utover at de bare ”er der”) for at vi skal se nøyere etter. Det er synd, for situasjonen i denne delen av Afrika kan lære oss en hel del om både krig, fred og Norges nye engasjement i FN for tiden. For dere som ikke er så opptatt av Afrika, dette handler også om den nye regjeringsplattformen her hjemme. Minurcat er for tiden lakmustesten på om Norge vil klare å følge FN-sporet, og slik gjenopprette et forsvarspolitisk alternativ til Nato-deltagelse. Ingen unnskyldning altså, for å ikke bry seg med Tsjad.
Tips en venn