Det er den viktigste saken i New York denne uka. For mange handler ikke klima om kutt og kvoter, men om overlevelse
Høstens store thriller er av det lavmælte slaget, den har en stjernespekket rolleliste av menn, og noen kvinner, i grå dress. Den inneholder få spektakulære voldsscener, men desto flere lyssky møter på bakrom og i kott. Bakrommene i dette tilfelle befinner seg i dette tilfelle i Brussel og i FN-bygningen i New York. Mot advent når møtene klimaks i København. Det dreier seg selvsagt om verdens forhandlinger om en ny klimaavtale. En avtale som skal erstatte og forhåpentligvis vise seg mer levedyktig enn den dødfødte Kyoto-avtalen.
Men for mange er forhandlingene dramatiske nok. Under innspurten av den norske valgkampen, som ikke kan krediteres med å ha vært spesielt godt orientert mot noen internasjonale viktige spørsmål, befant undertegnede seg med gjørme til knærne i flomutsatte områder sør i Bangladesh. På øya Gabora mistet i overkant av 20.000 mennesker hjemmene sine i mai, da flomvernet rundt landsbyer og rismarker endelig ga tapt etter hyppige sykloner og stigende tidevann. De som mistet husene sine bor i provisoriske skur på restene av flomvernet. De som ikke mistet husene sine bor fortsatt med vann til anklene, inntil regnet tar slutt og myndighetene får bygget ett nytt flomvern rundt området. Mye tyder på at et slikt nytt flomvern kun er midlertidig. I landsbyen Khulisa Bunia bor innbyggerne i andre etasje på en grunnskole. Skolen er et av få bygg på Gabora som har flere etasjer (3), og dermed det høyeste punkt i noen kilometers omkrets. På spørsmål om de hadde hørt om klimaforandringene, og om de mente det var sant, svarte de bekreftende. Både vær, vind og tidevann hadde forandret seg, men det var lite de kunne gjøre, og de hadde ingen steder å dra.
Bangladesh regnes som det landet i verden som er mest utsatt ved selv en liten temperaturstigning. Rundt regnet 140 millioner mennesker klumper seg sammen (ca. 1000 innbyggere per kvadratkilometer) i deltaet til tre av Asias mektige elver, med opphavssted i Himalaya. Landet er derfor rammet av tre alvorlige følger av økt temperatur, økt snøsmelting i Himalaya gir mer flom, stigende temperatur i Bengalbukta gjør syklonene hyppigere og sterkere og havnivået stiger. Kombinasjonen av dette vil i løpet av de nærmeste tiår, jage anslagsvis 16 til 20 millioner mennesker fra hjemmene sine. Om det ikke foreligger en avtale når verdens ledere kommer sammen i København i desember vil dette tallet øke dramatisk. Slik vil Bangaldesh bli storleverandør av både interne og eksterne klimaflyktninger.
Det er derfor ikke tilfeldig at flere av FNs klimapanels medlemmer er fra Bangladesh. Landet er også pådriver for et samarbeid mellom såkalt ”mest utsatte land” for å påvirke verdens mektigste til et mer forpliktende samarbeid om klimakutt (det innebærer både i prosent og med tidsramme). De ønsker også kompensasjon, for å si det med lederen for Bangladesh’ miljøvernsdepartements ”climate cell”, Abu Kamal Uddin: det er de industrialiserte landene som er ansvarlig for utslippene, og selv om dere ikke gjorde det med vilje burde dere anerkjenne at dere har skylda. Og betale for oss som må leve med konsekvensene. For miljøbyråkrat å være, var han svært frittalende om hva han mente om mangelen på klimaoppfølging fra de industrialiserte land.
Men det ser fortsatt mørkt ut i horisonten for innbyggerne i Khulisa Bunia, og det ikke bare fordi regntiden er lengre enn før. På skrivebordene og bakrommene i Brussel og New York sliter man i det hele tatt med å komme til enighet om hva slags kutt (skal vi kutte 20, 30 eller 40 prosent, ned fra dagens nivå eller 1990-nivå? Innen 2020? 2050?) Det deles ut, byttes i og handles i Co2-kvoter (hvor skal kuttene tas om ikke i EU og USA? Kina? Bangladesh? Kvotehandel i seg selv kutter ikke utslipp). Det snakkes pent om kompensasjon for utsatte land som Bangladesh, men det understrekes at bidrag til slike "klimafond" må være frivillig. For som i de fleste internasjonale forhandlinger, de som har mest å tape, har heller ingen ess i ermet – de mektige sitter på omtrent hele kortstokken. Og ser liten grunn til å gi motspillerne noen stikk. Kanskje var den norske valgkampen, som jo endte med et sviende nederlag for klimasaken, symptomatisk. Som han sa, miljøbyråkraten jeg møtte i Dhaka: Dere i Norge, jeg har hørt dere bare er glad til, for med klimaforandring blir det mindre snø.
Bilder fra Gabora og nabodistriktet Munsjigani her
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: