Verdensmagasinet X

 Utskriftsvennlig versjon

 Tips en venn

 Abonnere på bladet

Del på Facebook

Fransk-algeriske Houria Bouteldja stanser opp og ser ned Boulevard Magenta som strekker seg ut mot Place de la République i hjertet av Paris.
-Du må huske hvem det er som utdanner det franske folket, sier hun og holder pusten et øyeblikk.
-Den franske staten ønsker at folket skal være som den selv: Impregnert av en kolonial mentalitet.
"For ikke så veldig lenge siden telte verden to tusen millioner innbyggere: Fem hundre millioner menn og ett tusen fem hundre millioner innfødte."
Slik åpnet Jean-Paul Sartre sitt legendariske forord til Frantz Fanons klassiker Jordas fordømte. Året var 1961. Frigjøringskrigen i Algerie gikk mot slutten, året etter rev landet seg løs fra kolonimakta Frankrike.
Bouteldja er for ung til å ha opplevd krigen og frigjøringa av fødelandet. Hun har imidlertid opplevd en annen krig, som snart femti år etter frigjøringen fortsetter å prege Frankrike, hennes hjemland siden foreldrene flyttet fra Algerie like etter at hun var født: Krigen om minnene. Om Frankrikes kolonihistorie.

Sétif og Guelma
Vi skriver åttende mai 2009. På Barbés-Rochechouart, i det som er et av hovedstadens fattigste strøk, har noen hundre mennesker samlet seg til en årlig marsj under parolen "Si nous sommes ici, c`est que vous étiez là-bas" -Om vi er her, er det fordi dere var der.
Mens Frankrike markerer nazistenes kapitulasjon i 1945 står en annen hendelse i sentrum for marsjen fra Barbés-Rochechouart. For femte år på rad har den blitt gjennomført til minne om de franske kolonistyrkenes massakre i de algeriske byene Sétif og Guelma i kjølvannet av Tysklands kapitulasjon.
Det strides fortsatt om hvor mange som ble drept da kolonistyrkene slo ned på en gryende antikolonialistisk bevegelse i Algerie. Frankrike hevdet først at antallet var 1.500, men har senere oppjustert det til 20.000. Algerie hevder på sin side at antallet drepte er dobbelt så høyt.
Mens massakrene fikk stor betydning for den algeriske antikolonialister forsøkte kolonimakta å dysse over hendelsen. Først i februar 2005 kom den første og eneste offisielle franske beklagelsen, presentert av landets ambassadør i Algerie.
Den årlige marsjen til minne om massakrene gjennomføres i regi av Les Indigènes de la République, Republikkens Innfødte, en bevegelse som ble opprettet i 2005. Ifølge bevegelsen gjennomsyres Frankrike av en kolonial kontinuitet, av en nykolonial hvit dominans, en mentalitet som gjør at innbyggere med bakgrunn i tidligere kolonier fortsatt sees på som underlegne, som "innfødte".
- Det startet ikke med kolonihistorien, det var ikke gjennom historien vi forsto at noe var galt, det var gjennom den konkrete situasjonen vi lever under, sier Bouteldja, som siden starten har vært talsperson for Les Indigènes de la République.

Krigen om historien
Striden om fransk kolonihistorie er på ingen måte ny, for fire år siden slo den imidlertid for alvor inn i fransk offentlighet. Det franske parlamentet vedtok i februar 2005 en lov som åpner med å slå fast at "nasjonen uttrykker sin anerkjennelse til de kvinner og menn som deltok i gjerningen Frankrike utførte i de gamle franske departementene i Algerie, i Marokko, i Tunisia og i Indokina, samt i de territoriene som tidligere var under fransk suverenitet".
- Du trenger ikke å være filolog for å forstå at bruken av ordet "gjerning" i denne konteksten handler om å gi et positivt bilde av kolonialismen, sier den franske historikeren Olivier Le Cour Grandmaison.
Artikkel fire i samme lov, som skulle bli lovens mest omstridte, fjernet all tvil om at det handlet om å gi et positivt bilde av fransk kolonialisme. I denne ble det lagt klare føringer på hvordan det skulle undervises i kolonialismen, et tema som lenge var marginalisert på både universitetene og i de offentlige republikanske skolene. Ifølge loven skulle undervisningen i republikkens skoler nettopp legge vekt på Frankrikes påståtte "positive rolle" i koloniene.
I ett år sto loven i sentrum for en intens debatt i fransk offentlighet. Daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy ble tvunget til å avlyse et besøk til de antikolonialistiske ideologene Frantz Fanon og Aime Césaires hjemland Martinique, mens protestene haglet fra tidligere franske kolonier. Etter å ha sovet da loven først ble vedtatt, krevde fransk venstreside nå at lovens artikkel fire skulle fjernes. I januar 2006 bøyde president Jacques Chirac av. Artikkel fire ble fjernet, til protest fra en rekke parlamentsmedlemmer fra fransk høyreside.

Offisiell versjon
Striden hadde imidlertid åpnet opp en debatt som i en årrekke har ulmet under overflaten.
I en meningsmåling fra november 2005, midt under striden, svarte forøvrig 64 prosent av franskmennene at de støttet lovens artikkel fire, også blant venstresidens sympatisører var det flertall for artikkelen.
Hele loven ble dessuten ikke trukket tilbake: Nasjonen uttrykker fortsatt sin "anerkjennelse" til de som deltok under den såkalte "gjerningen".
- Med denne loven er Frankrike eneste demokratiske stat med en offisiell apologetisk og løgnaktig versjon av kolonialismen, sier Grandmaison.
Striden om kolonitida stanser imidlertid ikke innenfor Frankrikes grenser, den står også sentralt i gamle kolonier som i dag har status som franske departementer.
Da de karibiske øyene Guadeloupe og Martinique i flere uker ble lammet av en generalstreik tidligere denne våren haglet det av anklager mot Frankrike for fortsatt behandling av øyene som kolonier. Etterkommere av de gamle koloniherrene ble på sin side anklaget for slaveeiermentalitet på øyer preget av "sosial apartheid", slik det ble uttrykt av parlamentarikeren Christine Taubira. Blant annet ble det pekt på at etterkommerne av hvite slaveeiere fortsatt kontrollerer en stor del av de økonomiske verdiene på øyene, samtidig som de utgjør bare en liten del av befolkningen.
Ifølge Grandmaison er loven fra februar 2005 et av flere eksempler på hvordan man i Frankrike er vitne til en rehabilitering av kolonialismen uten sidestykke siden frigjøringen av Algerie. Den franske historikeren ga tidligere i år ut boka "La République impériale: politique et racisme d`Etat", der han blant annet ser på utviklinga av den koloniale ideologien under den tredje franske republikken fra 1871 til 1940.
Det var i denne perioden Frankrike bygde seg opp til å bli verdens nest største kolonimakt, etter Storbritannia. I front for utviklingen av det ideologiske forsvaret sto republikanere som Jules Ferry, den tidligere statsministeren som er mest kjent for å ha innført den sekulære organiseringen av franske skoler, som lente seg mot jakobinerne og revolusjonen i 1789 i sitt forsvar for kolonialismen.
Ferrys forsvar kan oppsummeres gjennom følgende uttalelse fra 1885: "Det må sies åpent, at de høyerestående raser har en rett overfor de laverestående raser (...) Jeg gjentar at de høyerestående raser har en rett, fordi de har en plikt. De har som plikt å sivilisere de laverestående raser."

Front National
Ordene er ikke de samme i dag. Ifølge Grandmaison lever imidlertid et kjernepunkt i den koloniale ideologien fra den tredje republikken videre.
- Ideologien hviler på følgende påstand: At den franske kolonialismen, i motsetning til den spanske eller britiske, har hatt hensynet til sivilisering som sitt særtrekk, sier Grandmaison og viser til en tale Sarkozy holdt under presidentvalgkampen, der han blant annet snakker om "å føre en politikk for sivilisasjonen, slik opplysningsfilosofene ønsket det, slik republikanerne forsøkte på Jules Ferrys tid".
Ifølge Grandmaison kan en viktig side ved fransk høyresides forsøk på rehabilitering av kolonialismen oppsummeres med to ord: Front National.
Jean-Marie Le Pens høyreekstreme parti ble grunnlagt blant annet på en motstand mot at Frankrike skulle gi slipp på Algerie. Etter den algeriske frigjøringen utgjorde likevel partiet minoriteten i et land der det ifølge historikeren Benjamin Stora hadde bredt seg en konsensus rundt nødvendigheten av avkoloniseringen.
Siden starten på 1980-tallet har imidlertid denne konsensusen ifølge Stora blitt satt på spill, parallelt med Front Nationals vekst. Grandmaison peker på at det har vært et uttalt mål fra Sarkozy og UMP å kapre velgere fra Front National.
- En av de nødvendige tingene å gjøre for å makte dette er en rehabilitering av den koloniale fortida generelt, og i Algerie spesielt, fordi svært mange av Front Nationals velgere er svært sensible overfor dette.
Rehabiliteringen av kolonialismen har imidlertid større appell enn bare i Front National.
-I en større sammenheng tror jeg det skriver seg inn i et ønske fra fransk høyreside om å markere en grense, sier Grandmaison med henvisningen til en lov fra 2001 der slaveriet defineres som "en forbrytelse mot menneskeheten".
Historikeren trekker også fram en annen omstridt hendelse som for alvor har kommet på den offisielle dagsorden. 17. oktober 1961 ble mellom 150 og 300 algeriere drept av politiet under fredelig demonstrasjon i Paris i regi av den algeriske frigjøringsfronten FLN. Mange ble dumpet i Seinen. Andre ble skutt på kloss hold. Alt etter ordre fra politimester Maurice Papon, som i 1998 ble dømt for forbrytelser han begikk som tjenestemann i Vichy-regimet under andre verdenskrig. Først 40 år senere reiste Paris en plakett til minne om de døde under massakren i 1961.

Imperiets fall
Franskmennene har aldri villet se imperiets nederlag i øynene, hevder Benjamin Stora. Selv da et flertall på 75 prosent i 1961 stemte "oui" til uavhengighet for Algerie ble det ifølge historikeren ikke gjort for å møte de kolonisertes krav, men fordi de ville slippe å snakke mer om det, kolonien måtte bort fra synsfeltet deres.
I 1999 kom ordet "krig" tilbake i det offisielle vokabularet. "På en side eksisterer den en kollektiv nevrose i den styrende klassen (...) På den andre siden har anerkjennelse av krigens eksistens juridiske og økonomiske konsekvenser, blant annet gjennom utbetaling av pensjoner til soldatene," skriver Stora.
Soldatene har fått sine pensjoner. Amnestilover vedtatt etter frigjøringen av Algerie har derimot gjort at ingen har blitt dømt for den systematiske torturen og overgrepene mot de koloniserte i Algerie.
Minnene om torturen lever imidlertid videre. De føres videre fra generasjon til generasjon. De kolonisertes minner lever i dag blant unge som er født og vokst opp i Frankrike. Når det gjelder historiebøkene i franske skoler har disse minnene hatt liten plass. Ifølge Grandmaison har imidlertid dette endret seg noe, i dagens historiebøker kan elevene blant annet finne utdrag fra boka "La question"fra 1958, der fransk-algeriske Henri Alleg beskriver torturen han selv ble utsatt for av franske styrker.
Hvordan det undervises i kolonialismen er en annen sak. For få år siden viste en studie at voksne franske menn og kvinner husket fint lite av det de hadde lært om kolonialismen.
Olivier Le Court Grandmaison stiger sakte opp trappene til Palais de la Porte Dorée øst i Paris. Palasset som ble reist ved inngangen til 1930-tallet, står i dag som et symbol på 30-tallets Art Deco-arkitektur i Paris.
Bygget er siste rest av den internasjonale koloniutstillingen i byen i 1931. 33 millioner billetter ble solgt da kolonimaktene skulle feire seg selv i den franske hovedstaden.
Kolonimuseet er for lengst lagt ned. Fra 2007 har palasset huset Frankrikes første museum over innvandring til landet, som ikke startet med innvandringen fra koloniene, men som siden andre verdenskrig har vært preget av nettopp denne.
Da museet skulle åpnes trakk en rekke historikere seg fra prosjektet, i protest mot at den nyvalgte presidenten Nicolas Sarkozy hadde utpekt en ny ministerpost: En minister for integrering og nasjonal identitet.
- Med denne ministerposten møtte Sarkozy en sentral tese hos Front National, nemlig at tilstedeværelsen av et visst antall innvandrere er en fare mot den nasjonale identiteten, sier historikeren og legger til at også rehabilitering av kolonialismen spiller en rolle i konstruksjonen av den nasjonale identiteten.
- Man rehabiliterer en rekke myter om Frankrikes storhet, sier han.
Det anslås at det i dag bor mellom sju og åtte millioner med bakgrunn fra tidligere kolonier i Frankrike. Mange ble hentet inn til kolonimakten for å bygge Frankrike etter andre verdenskrig. Industridød og massearbeidsløshet sendte en stor del av dem inn i en tilværelse som marginaliserte borgere i en republikk som på ingen måte lever opp til slagordet om frihet, likhet og brorskap.

Universalismen
Houria Bouteldja ser ned mot Place de la République der bilene surrer rundt frihetsgudinnen som bier rundt dronninga.
- Den abstrakte universalismen er en mektig ideologi, sier hun stanser opp før hun fortsetter:
- Ifølge denne var det ingen universalisme før Frankrike. Det er en ekstremt etnosentrisk posisjon, som setter Frankrike og franskmennene i sentrum for alt.
Mens prioriteringen blant de første av de tidligere koloniserte som kom til Frankrike var å sikre seg jobb, krever dagens generasjon, som er født og oppvokst i Frankrike, å bli behandlet fullt og helt som franske.
"De aksepterer ikke lenger blikket som rettes mot dem og når de reflekterer over diskrimineringen de utsettes for støter de uunngåelig mot kolonihistorien: Der finner de lignende prosesser av segregering og tilsidesettelse," skriver Stora i sin bok "Krigen om minnene".
I sin rapport fra 2006 slo det franske organet mot diskriminering, Halde, fast at en person med nordafrikansk bakgrunn har ti ganger mindre sjanse til å få en bolig som en etnisk hvit fransk. Det samme forholdet gjelder på arbeidsmarkedet.
- Vi vokser opp her og føler oss hjemme. Men vi blir fortsatt sett på som "under-borgere", rasismen slår tilbake på deg som en bumerang, du tvinges til å finne grunnene til den og da kommer du raskt tilbake til kolonialismen, sier Bouteldja.
Striden om kolonitida har ifølge Bouteldja én sentral betydning.
- De må selvsagt anerkjenne at det var en forbrytelse, det er likevel ikke det som står på spill. Det som var nederlag for den franske staten var seire for oss. Om franskmennene er fornøyde med dette betyr det at de er fornøyde med en tilstand av strukturell dominans. Forutsetningene for frihet, likhet og brorskap ligger i politikken, ikke i genene, sier Bouteldja før hun legger til:
- Frankrike må anerkjenne seirene i frigjøringskampene i Dien Ben Phu i 1954 og Algerie i 1962 ikke som nederlag, men som seire.