Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

• FAKTA: Colombias alternative historie

  
  •På 1500-tallet har man anslått at det området som skulle bli til Colombia hadde rundt tre millioner innbyggere. Deriblant Muiscas- og Taironaindianere.
  •Etter spanjolenes erobring på første del av 1500-tallet, falt antallet innbyggere. På slutten av 1700-tallet var det bare igjen rundt 130.000 av landets opprinnelige befolkning. Som alternativ arbeidskraft importerte spanjolene store megder slaver fra Vest-Afrikakysten.
  •Slaven Benkos, med det latinske navnet Domingo, fra Biojo i Guinea Bissau ledet i 1599 ett opprør mot den spanske eliten og opprettet de første autonome områdene, palenques, utenfor Caratagena. Slaveopprørene ble en vedvarende faktor i kolonien fram til 1851 da slaveriet ble avskaffet i landet
  •Også Colombias gjenværende indianske befolkning deltok i opprørene og gjorde selv opprør, blant annet mot nye skatter i 1781. Dette opprøret var starten på landets frigjøringskamp fra spanjolene
  •Da områdene som skulle bli Colombia ble kvitt spanjolene i 1810, var mesteparten av jorda i hendene på en liten kreolsk elite. Eliten delte seg i to partier som siden har dominert kolombiansk politikk. Tidligere slaver og indianere startet etter hvert en kamp for jord, blant annet gjennom jordokkupasjoner.

- Det er viktig at vi skriver vår egen historie, sier bondelederen Amaury Moguea Silgado, som ble tvunget til å forlate hjemstedet San Onofre etter at de paramilitære torturerte ham og var på nippet til å drepe ham.
Amaury Mogueas kamp for jord og sosiale endringer er en historie som ikke finnes i historiebøkene, men som fortjener å bli hørt. Etter tre drapsforsøk, og etter å ha flyktet fra San Onofre til Barranquilla og videre til Bogotá, lever han i dag i hovedstaden, hvor han studerer sosiologi og arbeider for internt fordrevnes rettigheter. Han er et av disse menneskene som aldri gir opp, og som han sier
- Jeg opplever meg ikke som et offer for konflikten, men som en person som har noe å bidra med, som søker etter alternativer, uten bitterhet.
Den offisielle historien i Colombia preges ofte av de mektiges interesser og forståelse av virkeligheten. Også den langvarige væpnede konflikten begrensninger på hvem som kan snakke og hvem som ikke kan det, på hva som fortelles og hva som ikke kan sies. Noen historier rommer motstandstradisjoner som elitene ikke er interessert i å formidle videre. Andre historier er farlige å fortelle, fordi de handler om forbrytelser som forsøkes holdt skjult.
- Colombias nyere historie er en historie om glemsel og straffefrihet, sier menneskerettighets-forkjemperen Manuel Vega.
-I de siste årene har vi i vår maktesløshet vært vitner til at fortidas menneskerettighetsbrudd og tragedier blir gjentatt, fordi vi mangler et effektivt rettssystem og en kritisk hukommelse.

Modig oldemor
Amaury Mogueas bestefar bor i Cartagena. Som barnebarnet har han et sterkt ønske om å formidle den andre historien. En smilende, liten mann møter meg i porten i den folkelige bydelen Los Manzanares. På 70-tallet var don Ignacio sentral i småbøndenes kamp for jord i landsbyen San Onofre I Sucre, som ligger ved atlanterhavskysten noen timer sør for Cartagena.
- Jeg ble født inn i min mors kamp, sier den nå 90-årige don Ignacio, etter at vi har satt oss ute i patioen. På 30-tallet våget moren doña Felicita Campos å gjøre motstand mot den mektige jordeieren don Rafael Enrique Prieto. Ignacio forteller at jordeieren oppsøkte småbøndene i regionen, og forsøkte å få kontroll over alt kveget deres ved å si at de måtte merke dyrene med hans jern, fordi det var det eneste merket som myndighetene aksepterte.
- På den måten fikk han kontroll over det meste, men moren min kjempet mot.
Doña Felicita nektet å merke kveget med hans jern. Tre dager etter sendte jordeieren noen menn til gårds for å rive huset hennes og sette fyr på det, og ta med seg kveget. Doña Felicita gikk hele veien fra San Onofre til Bogotá til fots for å anmelde overgrepene til myndighetene. Hun kom tilbake med noen papirer som viste at jorda til jordeieren egentlig ikke tilhørte noen, forteller don Ignacio. Barnebarnet Amaury utdyper.
- For dette ble oldemoren min torturert og fengslet. Hun visste når de kom for å lete etter henne, og noen ganger måtte hun sove oppe i fjellene. De forsøkte å drepe henne, men klarte det ikke.
Don Ignacio ble selv utsatt for overgrep og fengsling etter at han begynte å snakke om retten til jord. Dette radikaliserte den unge Ignacio til å organisere jordokkupasjoner, eller "gjenerobring" av jorda, som bondeaktivistene kalte det. De fastholdt at forfedrene deres disponerte jorda før den ble overtatt av mektige jordeiere. I Sucre var jorda konsentrert i hendene på noen få. Ekstensiv kvegdrift var den dominerende næringen, mens småbøndene levde på et eksistensminimum.
- Da jeg var liten, var jeg ofte sulten. Vi småbønder hadde ikke nok dyrkbar jord. Så begynte man å snakke om at "jorda tilhører den som arbeider på den", og at vi alle har denne rettigheten. Dermed oppstod kampen med jordeierne.
Amaury forteller at San Onofre og Sucre ble et sentrum for en radikal småbrukerkamp på begynnelsen av 70-tallet.
- Jeg var åtte år da småbøndene begynte å samles oppe i fjellene for å drive med politisk skolering, og bestefaren min tok meg med. I stedet for å lese Rødhette, snakket han til meg om revolusjon.
Både nasjonale bondeledere fra organisasjonen Asociación Nacional de Usuarios Campesinos (ANUC) og studentledere fra hele landet pleide å samles der. Flere geriljagrupper oppsto også i området, og drev en væpnet motstandskamp som svar statens forfølgelse av småbøndene, forklarer Amaury. Det fantes en gjensidig respekt mellom dem, men bestefaren, og han selv, valgte å kjempe en sivil kamp, påpeker han.
- Jeg hentet vann i elva og laget mat til de som gikk på skolene. De pleide å begynne åtte om morgenen, og ett om natta satt de framdeles der og diskuterte regional, nasjonal, og internasjonal politikk. En dag tok de beslutningen om å gjennomføre de store jordokkupasjonene, de største som har vært i Colombia. Bestefaren min var en av lederne for denne prosessen, forteller Amaury

Kamp for jord og frihet
Spørsmålet om jord er eldre enn både Amaury, bestefar Don Ignacio og oldemor dona Felicita. De mektiges tilranelse av jord og fattigfolks motstandskamp strekker seg tilbake til slutten av 1500-tallet da "cimarrones", afrocolombianere som kjempet seg fri fra sine slavedrivere, etablerte såkalte "palenques" eller motstandssamfunn langs kysten og elvene i Colombia. Sørøst for Cartagena ligger Palenque de San Basilio, som er den eneste palenquen som eksisterer fortsatt. San Onofre, som ligger et par timer lenger sør, var også opprinnelig en palenque. Historieprofessoren Alfonso Cassiani Herrera, som sjøl kommer fra San Basilio, er opptatt av denne glemte historien:
- Den offisielle historien har usynliggjort fortida vår, og forteller ikke om motstanden til forfedrene våre, helt fra de ble tatt til fange i Afrika og fraktet til Den nye verden. Noen kjøpte sin egen frihet, og andre flyktet. De møttes og etablerte frie samfunn for å beskytte seg sjøl. Denne historien er ignorert i Colombia. Folk flest kjenner ikke til at det var Benkos Biojó som var den første som erklærte uavhengighet fra de spanske erobrerne, da han etablerte Palenque de Matatuna i 1599.
Lenge før Simon Bolivars frigjøringskamp, ble altså det første autonome territoriet i Amerika etter den europeiske erobringen etablert av afrocolombianere. Alfonso forteller at Palenqe de Matatuna ble anerkjent av guvernøren i Cartagena i 1605, etter fredsforhandlinger med Benkos Biojó. Sentralt sto kravene om jord og autonomi:
- Kravene til los cimarrones dreier seg om anerkjennelsen av territoriet, et sted hvor de kan bosette seg og dyrke jorda. "Å få leve uforstyrret", er et annet krav. Det vil si at de snakket om anerkjennelsen av friheten. Dernest sier de at de er innstilt på å betale tributt og anerkjenne myndighetene, men kun hvis den lokale myndighetspersonen blir valgt blant dem. De vil si at de snakket om autonomi. Dette er krav som første gang ble stilt i 1605, og som ble tatt opp igjen gjennom hele 1600- og 1700-tallet.
Alfonso påpeker at man kan finne spor etter disse motstandssamfunnene både i afrocolombianske samfunn og hos de sosiale bevegelsene ellers i Colombia.
-Hvor oppstår småbøndenes kamp her i landet, hvor blir ANUC stiftet? I Sucre, hvor også kampen til los cimarrones fant sted. Jeg sier ikke at småbrukernes kamp kun er en arv fra afrocolombianerne, men at disse har bidratt, sammen med andre sektorer.

Fra venstrepolitikk til massakrer
På tross av denne historiske motstandstradisjonen, var Sucre lenge styrt av partier som representerte elitene. I kjølvannet av vellykkede jordokkupasjoner bestemte derfor bondebevegelsen seg for å gå sammen med andre grupper for å danne venstrealliansen Den folkelige borgerunionen, La Unión Cívica Popular, på begynnelsen av 90-tallet. Amaury er sentral i denne prosessen.
- De kjempet for friheten til oss som ikke har noen rettigheter, påpeker Ignacio.
Venstresida vant lokalvalget i 1992, med legen Lubián Perez som borgermester, og brakte lys til mange avsidesliggende grender, forteller Amaury.
Ved neste valg, i 1996, vant imidlertid høyresidas kandidat med støtte fra Alvaro García Romero, som i dag er fengslet på grunn av forbindelser til de paramilitære. De paramilitære gruppene i Colombia har også en historie. I deres tilfelle kan den spores tilbake til et lovlig rammeverk fra 60-tallet som tillot hæren å bevæpne sivile. Dette ble erklært grunnlovsstridig i 1989. på tross avdette økte antallet paramilitære utover hele nittitallet.
Høsten 1996 begynte det å ankomme paramilitære til San Onofre. Etter at Amaury deltok på et politisk møte i Sincelejo, ble én etter én av de som deltok på møtet drept. Sjøl ble han stoppet av paramilitære på vei fra Tolú til San Onofre, uten å vite hva som hadde skjedd med kameratene.
- Ved avkjøringen til San Onofre tvinger de meg av motorsykkelen. De tar meg med på en sti, trekker en pose over hodet mitt, og sier at jeg er den største geriljasoldaten i San Onofre, og at jeg må si navnene på alle de andre i geriljaen. De trekker neglene ut av fingrene og tærne mine. Jeg sier: "Hvis dere skal drepe meg, så drep meg".
Amaury overlevde og flyktet sørover til Huila, hvor han arbeidet i 5 måneder mens han ventet på at situasjonen skulle roe seg i San Onofre. Don Ignacio var på denne tida ikke lenger politisk aktiv, men observerte utviklingen.
- De paramilitære begynte å forfølge alle lederne i borgerbevegelsen. De drepte dem én etter én. Jeg innså at jeg var alene, at det ikke var noen som kjempet lenger. De kom og krevde inn skatt, men jeg ville ikke finne meg i det. Jeg visste at de kunne drepe meg, så da dro jeg hit til Cartagena, sier don Ignacio.
Minst 3000 personer ble utsatt for tvungen forsvinning i Sucre, og spesielt i San Onofre og omegnen, konstaterer Den nasjonale bevegelsen til ofre for statlige forbrytelser (MOVICE). 75 massakrer ble utført, med til sammen 329 drepte. Mange av likene ble kastet i massegraver. 70.000 personer i Sucre og 2.162 familier fra San Onofre ble internt fordrevet. 90 aktivister i opposisjonspartiet Unión Patriótica har blitt drept, mens bondeorganisasjoner som ANUC har blitt praktisk talt utslettet, påpeker MOVICE.

Å skrive historien på nytt
Etter demobiliseringsprosessen til de paramilitære, som startet i 2003, har 160.000 personer registrert seg som ofre for de paramilitære i Colombia. Av 31.000 demobiliserte paramilitære, blir rundt 10 prosent stilt for retten. Resten nyter godt av de facto amnesti. Foreløpig er informasjonen som kommer fram i rettsprosessene begrenset, ikke minst når det gjelder statens og elitenes medansvar. Få ansvarlige har fått sin straff. Straffefriheten etterlater familiemedlemmer, venner og vitner med uvisshet, frykt og mistillit. MOVICE - og mange med dem, understreker at sannhet, rettferdighet og oppreisning er en forutsetning for å kunne oppnå fred og forsoning i Colombia. Blant tiltakene deres er de såkalte offentlige høringene, hvor folk offentlig vitner om overgrep. De forsøker å rekonstruere historien til utallige colombianere som ble brakt til taushet. I San Onofre trosset 1500 personer frykt og trusler og deltok på den første høringen, i november 2006.
- Det få som ble værende i San Onofre, var de som ikke protesterte. Noen av dem ble fremmedgjorte av konflikten, andre involverte seg i den. De sosiale prosessene ble tilintetgjort. Vi som dro derfra er nødt til å rekonstruere historien, beskrive prosessene og huske på det som skjedde. Det er viktig at vi skriver vår egen historie, sier han.
Amaury har de siste årene studert sosiologi, og de to erfaringene, praksisen som sosial leder, og den akademiske utdannelsen, til å skrive om den væpnede konflikten med utgangspunkt i det han selv har opplevd. Jeg spør bestefaren don Ignacio om man mener folk bør glemme alle grusomhetene, eller om det er viktig å huske på det folk har opplevd.
- Det er veldig viktig. Hvorfor? Det er viktig å kjenne på kroppen det som skjer med oss som mennesker. Jeg må føle hva som skjer med deg, for du er et menneske akkurat som meg. Den sulten og fattigdommen som mishandler meg, mishandler også deg.
Historiker Alfonso Cassiani Herrera synes også det er viktig med de alternative historiene Amaury og Don Ignacio forteller. Både det at de representerer motstand mot de store jordeierne og at de representerer en historie med røtter i historien om afrocolombianerne. For det er langt igjen til denne historien blir allemannseie gjennom vanlig undervisning i Colombia.
-Colombias historie er blitt skrevet med utgangspunkt i elitenes forestillinger, og handler om velstående, mannlige mestiser med ambisjoner om å bli betraktet som hvite, noe som reflekteres i fokuset på Fedrelandets fedre. De eneste referansene til afrocolombianere i Historia extensa de Colombia, som er et standardverk om kolombiansk historie har halvannen side om slaveriet, hvor man forklarer at vi ble hentet fra Afrika fordi vi var sterkere. Dette bidrar til å redusere oss til slaver, og fremmedgjør oss, gjør oss til dyr, sier Cassiani Herrera