Aldri har det vært så mange norske journalister i Kongo-Kinshasa som i disse dager. Uten at vi blir så veldig mye klokere av den grunn.
Sjelden har så mange nordmenn befunnet seg i Kongo-Kinshasa som i disse dager, i påvente av en rettssak mot de to nordmennene om er tiltalt for drap på sin sjåfør. Og sjelden har vi hatt så dårlige forutsetninger for å forstå hva som skjer. De overfladiske detaljene i saken burde nå være godt kjent, de to hovedpersonene, deres advokat, en representant for UD og en etterforskningsleder har fylt omtrent like mange spaltemetre som en middels landskamp. Langt mer enn noen krig på det afrikanske kontinentet har blitt til dels de siste årene. En rask opptelling av nettsaker i juli viser at de to nordmennene har fått 48 oppslag, mot 14 oppslag om nød, voldtekt og bistand i Kongo og ingen om politiske forhold i regionen. Verdt å merke seg er det også at det i de største mediene var null oppslag i samme periode om situasjonen i Tsjad, der Norge har 150 soldater under FN-flagg. Opptellingen er gjort med et par enkle tastetrykk, altså ikke helt fullstendig, men tendensen synes være klar.
Forklaringen på hvorfor dekningen blir som den blir, er ofte å finne i hjemmeredaksjonene. Utenriksdekning har lenge vært en salderingspost, kunnskap om kriger i Afrika ikke særlig høyt verdsatt. I tillegg reiser utenriksjournalistene mindre enn før, og i kortere perioder. At det er billigere å reise enn før, har den uheldige konsekvensen at vi oppholder oss kortere ute. Vi kaller dem fallskjermjournalister. Det er de av oss som, nesten bokstavelig, droppes ned i et område de ikke kjenner fra før, løper rundt i tre-fire dager og så hentes hjem igjen med bagasjen full av artikler de hadde planlagt på forhånd. Fallskjermjournalistene kommer gjerne i flokk når det er muligheter for å hente hjem noe såkalt K-stoff. K`en står for konflikt, katastrofe, krise, konfrontasjon og krig. I de siste årene også for kjendis. Nyhetskriteriet er altså, jo lenger unna Norge, jo større behov for en K (gjerne to). I tillegg finnes ett kriterie til for at norske redaksjoner skal fatte interesse - nordmenn på tur. To fengslede nordmenn i Kisangani er dermed en knallsak for K-journalistikken.
Men burde ikke norske seere, lyttere og lesere forvente mer? Samtidig med at fallskjermjournalistene flokker seg rundt en rettssak i Kongo, får studenter ved Norges journalistutdanninger en ny lærebok i utenriksjournalistikk. Boken er redigert og delvis skrevet av Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen, begge ved journalistutdanningen i Oslo. Disse to har tidligere skrevet om blant annet dekningen av utlandet i norske medier i et historisk perspektiv, om dekningen av verden utenfor Europa og om dekningen av minoriteter i Norge. Disse analysene tas med i den nye læreboken. Dekke verden!- lærebok i utenriksjournalistikk er dermed en autoritativ innføring ikke bare i det praktiske yrket, men også en lærebok som søker å få studentene til å tenke gjennom og analysere sitt forhold til det de skal skrive om. Forfatterne påpeker at jo lengre unna, jo mer varsom bør vi være, jo mer etterrettelige, jo mer bevisste. I stedet preges dekningen av de to nordmennenes sak i Kisangani av enkilde-journalistikk og eksotiske innslag som påstander om kannibalisme og lynsjing. For noen av de norske journalistene som befinner seg i Kisangani, er dette første gang de er i et krigsområde. Og første gang de er i Afrika sør for Sahara. Det er svært tydelig i rapporteringen. Konteksten, hva de to nordmennene drev med i dette hjørnet av Kongo eller hva den nye såkalte "sikkerhetsbransjen" egentlig driver med i denne delen av Afrika, er svært lite omtalt. Hvorfor er kongolesere så lite glad i europeere med våpen tro? Hvilke internasjonale regler gjelder for denne typen innblanding i en borgerkrig? Kort sagt, hva i all verden gjør to bevæpnede nordmenn dette området?
Det stilles få spørsmål ved nordmennenes forklaring av hva som har skjedd? Derimot stilles det spørsmålstegn ved det kongolesiske rettssystemet, ved vitnenes forklaring og ved påtalemaktens påstander. Er historien til de to nordmennene mer troverdig? Den nye boka om utenriksjournalistikk kunne gjerne vært med i bagasjen til Kongo. Men mer enn det kunne man nok ha hatt godt utbytte av å lese den i hjemmeredaksjonene. Det er tross alt redaktørene som har ansvaret for å legge arbeidsforholdene slik til rette at journalistene i utaskjærsfart kan levere etter de samme standarder som om de rapporterte fra stortingskorridorene. For som Eide og Simonsen påpeker, det er nettopp på utenriksfeltet at deler av publikum, tross Internetts mange muligheter, mangler forutsetninger for å bidra til eller korrigere den daglige nyhetsstrømmen.
Og ja da, jeg har mast om dette en stund nå, se tidligere blogposter om Kongo:
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: