I Kisangani i det urolige nordøstre hjørnet av Kongo-Kinshasa, kan man fortsatt få kjøpt diamanter utenfor kontroll av den såkalte Kimberley-prosessen.
-
Bloddiamanter og Kimberley-prosessen
*På 1990-tallet var ulovlig diamanthandel med på å finansiere kriger i blant annet Sierra Leone og Angola. FN innførte i 1998 sanksjoner mot diamanter fra Angola. Diamantene fra slike områder ble kalt "bloddiamanter".
*Sanksjonene mot de angolanske diamantene, og press fra menneskerettsgrupper, førte til at bransjen møttes i Sør-Afrikas diamanthovedstad Kimberley i 2000 for å se på måter å få sertifisert diamanter som ikke kom fra krigssoner.
* 74 land har siden oppstarten i 2003 forpliktet seg til å sertifisere sine diamanter etter denne prosessen. Alle diamanter som eksporteres skal utsyres med et sertifikat som viser opprinnelsessted og transporteres i beseglede containere.
* Ordningen er frivillig og enkelte grupper, som Amnesty International og Global Witness, mener den ikke går langt nok.
- Dere var interessert i diamanter?
Midt på Kongofloden stopper kanoen. En av padlerne legger ned åren og graver fram en pakke fra bukselomma. Han plukker ut noe fra en sammenkrøllet papirball, skyller det raskt i det brune elvevannet og rekker fram hånda: en liten, blank stein, litt større enn en ert.
- Ni karat, 300 dollar.
Han gir oss steinen og lar oss undersøke den. Den er uklar i fargen, som et vannglass med en skvett melk i. Vi har ingen måte å vurdere om den er ekte.
- Det er bedre å kjøpe på det svarte markedet. Da betaler du ingen skatter som du gjør hos de registrerte diamanthandlerne inne i byen, forklarer han.
Back in business
Gatebildet i Kisangani er preget av diamanthandlernes kontorer, som annonserer sine varer med store bokstaver og veggmalerier av de dyrebare steinene. Kisangani er Kongos tredje største by, et sentrum for diamanthandelen i denne delen av landet. Butikkene bærer navn som Yala Baba, Shalom Business og Afrique du Sud, og mange av dem er eid av libanesere. Nå er flere av dem stengt. Etterspørselen har falt som følge av den internasjonale økonomiske krisen. Mange av dem som før lette etter diamanter har funnet seg annet å gjøre.
Kongo er verdens tredje største produsent av rådiamanter, etter Russland og Botswana. 28 millioner karat fant veien over landets grenser i 2007. Tallene er hentet inn gjennom den såkalte Kimberley-prosessen, et initiativ der diamantindustrien, myndigheter og organisasjoner samarbeider for å hindre salg av diamanter fra konfliktområder. Men mye av handelen fra Kongo blir aldri registrert i offentlige statistikker, og ingen har oversikt over hvor mye som egentlig omsettes.
- Det er åpenbart mye som blir handlet utenfor Kimberley-prosessens kontroller, forteller Annie Dunnebacke fra Global Witness. Organisasjonen hun arbeider i er en aktiv deltaker i Kimberley-prosessen og har vært en av pådriverne for å få prosessen på beina..
Kongolesiske diamanter regnes ikke som «konfliktdiamanter». Men de siste årene har diamantbyen Kisangani flere ganger blitt en slagmark for militser, ugandiske og rwandiske tropper. I 2002 ble 160 mennesker massakrert i byen, trolig av Laurent Nkunda, opprørsgeneralen som nå befinner seg i arrest i Rwanda. Av en befolkning på over en halv million mennesker er det nesten bare FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner som kjører bil. De fleste kommer seg fram på sykkel, eller til fots. Postkontoret er ute av drift, og i den zoologiske hagen er det bare noen få krypdyr igjen. De andre dyrene er spist eller har rømt, og burene er plukket fra hverandre og solgt som skrapmetall. Men etter at opprørssoldatene har forsvunnet, har folk kunnet bevege seg friere. Færre veisperringer har ført til at reisevirksomheten og handelen har begynt å ta seg opp. Kongofloden frakter passasjerer og handelsvarer helt fra hovedstaden Kinshasa. Fra tid til annen kommer et tog til den forfalne stasjonen, og en jernbaneforbindelse til Uganda er under planlegging. Veien til flyplassen er jevn og uten hull. Store plakater annonserer myndighetenes holdningskampanjer: «Fred, stabilitet og velvære er våre mål. Vi kan nå disse målene ved å endre vår mentalitet.» Rundt om i byen reiser arbeidslag nye bygninger i sement, tre og skinnende bølgeblikk.
De fleste gruvene ligger i de mer stabile områdene av landet. Selv om noe produksjon øst i landet kan være kontrollert av opprørere, er omfanget lite og bevisene ikke substansielle nok til at Kimberley-prosessen har grepet inn. Likevel er manglende kontroll av diamanthandelen i Kongo et problem, mener Dunnebacke.
- Så lenge det finnes smutthull i prosessen, kan de misbrukes til å få konfliktdiamanter ut på markedet, sier hun.
Diamantlotteriet
Kongolesiske myndigheter fører grundig kontroll med hva diamanthandlerne foretar seg. Så godt som alle diamantene som registreres i Kisangani ender opp der de skal i Kinshasa. Derimot kan det oppstå misforhold mellom produksjon og salg av steinene, forteller Didier Verbruggen. Han er direktør for den belgiske organisasjonen International Peace Information Service og var nylig med en delegasjon som gjennomførte evaluerte handelen i Kongo for Kimberley-prosessen. De konkluderte med at de viktigste mekanismene er på plass for å gjennomføre Kimberley-prosessens kontroller. Men kontrollen må styrkes og koordineres, og statistikkene som kommer ut må forbedres.
- Problemet er å skaffe pålitelige tall for produksjonen. Den foregår over så store områder at det er umulig for myndighetene å kontrollere alt, sier Verbruggen.
Diamanter fra Angola og Den sentralafrikanske republikken har de samme karakteristikkene og kan vanskelig skilles fra kongolesiske diamanter. Dermed kan de lett smugles over Kongos store og ukontrollerbare grenser.
- Hva som skjer utenfor de registrerte handelshusene er et stort mysterium, slår Verbruggen fast.
Hvor blir de av, disse store seddelbunkene som skifter eier hos diamanthandlerne? De blå 500-francsedlene, verdt omkring en dollar, prydes av bilder av folk som vasker diamanter ut av elvevannet. Det er nok også det nærmeste de fleste kongolesere kommer de edle steinene. De fleste av Kongos diamanter er gravd opp av fattige mennesker, som ser lite til verdiene de omsettes for på verdensmarkedet. Ingen vet hvor mange som leter etter diamanter i landet, men anslagene løper mellom en halv og en million. De mindre heldige leter i månedsvis uten å finne noen ting, og arbeidet kan være farlig. De store verdiene som står på spill gjør risikoen for kriminalitet, ran og forfalskninger desto større.
- Det er ikke bærekraftig. Folk håper å få tak i den ene verdifulle steinen som vil gjøre dem rike. Det er en slags lotterimentalitet, sier Verbruggen.
God fortjeneste
Vi besøker Maison Nouvelle Epoque, en av Kisanganis mange diamanthandlere. På fasaden har innehaveren malt navnet sitt, navnet på butikken, og selvfølgelig, en overdimensjonert diamant. Hit kommer folk for å tilby det de har funnet eller kjøpt av gravere i skogene rundt Kisangani. Diamantene kan gå gjennom flere mellomledd før de ender opp hos kjøpere i byene. Deretter selges steinene videre, til utlendinger eller til kongolesere som igjen formidler dem til andre.
De fleste av diamantene som blir handlet internasjonalt passerer gjennom Dubai eller Antwerpen, før de ender opp i Mumbai, der de blir slipt. Eieren av Nouvelle Epoque, Jules Mombesa, reiser ofte til Europa for å gjøre forretninger.
Konkurransen er hard, men fortjenesten kan være stor. Noen dager kan forretningen omsette for to tusen dollar, forteller Higo, en av de ansatte. Bak det prangende skiltet finner vi et stort, tomt rom, ribbet både for møbler og edle steiner, og et lite kontor. Eieren tar med seg diamantene ved arbeidsdagens slutt og etterlater ikke noen verdisaker i lokalene.
Det hender at folk kommer med diamanter som ikke er ekte. For å klare seg i bransjen må man kunne skjelne ekte steiner fra falske, og gode fra dårlige. Selv har Higo syv års erfaring med arbeidet og vet hva han skal se etter. De beste eksemplarene er de klare og hvite, uten forstyrrende urenheter, forteller han. De kan brukes til smykker. Størstedelen av steinene som produseres i Kongo har ikke denne kvaliteten, men brukes til industrielle formål.
- Folkene som kommer fra bushen vet ingenting om kvaliteten på diamanter. Når du kjøper en diamant for noen få dollar kan du noen ganger selge den for hundre eller tusen, sier han.
Svart magi
- Om det er vanskelig å finne diamanter? Augustin ler.
- Klart det er vanskelig. Hvis det var lett, ville vi alle vært rike.
Augustin har vært vår tolk for dagen, og det var han som formidlet kontakt med svartebørshandlerne på elva. Selv er han ikke involvert i diamanthandelen i Kisangani, men vet hvor man skal gå og hvem man skal spørre for å finne fram. Likevel har han ikke latt seg friste til å prøve lykken.
Noen bruker svart magi for å finne diamanter, betror Augustin oss.
- Da kan de bli rike, kanskje skaffe seg et fint hus eller en bil. Men etter noen år møter de alle døden, avslutter han.
Tips en venn