Borgerkrigen i Guatemala varte i 36 år, kostet 200 000 mennesker livet og drev halvannen million på flukt Blandt dem var rapper Lucio Yaxón.
Jeg møter Lucio Yaxón første gang i sentrumsparken i en by i Guatemala. Det ser ut som om han og kompisen bare slapper av, slik folk gjør i parken. Men etter å ha pratet med ham en stund får jeg følelsen av at han har dårlig tid. Han skal videre, sier han. Møte noen. Vi får fortsette intervjuet en annen gang. Lucio er en fokusert type. Han er idealist og har en agenda. Det står seg ikke helt til baggy jeans og pannebånd. Han hører på Tupac, men er ingen gangster. Han lar seg inspirere av hvordan Tupac Shakur snakket rett fra levra, sier han.
-Vi må være ærlige og tydelige ovenfor våre brødre og søstre. Vi forteller dem at de må slutte å drømme om at situasjonen skal forandre seg på magisk vis. Gjør noe. Slike budskap må uttrykkes på vårt eget morsmål. Vår oppgave er å vekke kamplysten, mener Yaxòn
Lucio Yaxón er mayaindianer. Han vokste opp på landsbygda i Guatemala, de siste åra av borgerkrigen. På åttitallet var familien nødt til å flykte fra hjemmet sitt. Da var krigen på sitt blodigste. Hele landsbyer ble utslettet. Sivile menn, kvinner og barn ble massakrert på ordre fra den fryktede generalen Rios Montt. Værst gikk det ut over Guatemalas indianere, som utgjør litt over halvparten av hele befolkningen. 18. juli, 1982 ble Rios Montt ble sitert i New York Times da han ga en tale til en indiansk forsamling: "Er dere med oss, gir vi dere mat. Hvis ikke, dreper vi dere."
Et liv på flukt
Lucio Yaxóns besteforeldre var i sin tid revolusjonære. Foreldrene kjempet med geriljaen under borgerkrigen. Faren var aktiv i ORPA (Armed Peoples Revolutionary Organization.) Moren ga kvinnelige geriljasoldater opplæring. Hjemmet deres var en treningsleir. Da familien måtte flykte, dro de opp i fjellene der de levde side om side med geriljaen. I ti år, til krigen tok slutt i 1996, levde familen som flyktinger.
De var alltid i bevegelse. Alltid på vakt for regjeringssoldater, angivere og paramilitante grupper. Yaxon vokste dermed opp som flykting og gikk aldri på skole. I stedet sang og danset han med sin yngre bror. Sammen tjente de litt penger på å opptre på gata med folkemusikkgruppa Insurgentes, opprørerne. Hip hop drev de med på si, og de var først da de ble eldre og flyttet til Guatemala by at de startet gruppa Semilla Urbana med en venn som er dj.
Lucios gruppe Semilla Urbana betyr "urbant frø" og er en av de få hip hop gruppene som eksiterer i Guatemala i dag. Tekstene deres går både på spansk og på mayaspråkene kaqchikel og kiche. De bruker språket slik det faller dem naturlig, og oversetter aldri en tekst for å komme et for eksempel spansktalende publikum i møte. Tekstene på Guatemalas offesielle språk, spansk, er oftest kritikk rettet mot myndighetene. De mayaspråklige tekstene handler om motstandskampen.
-De unge i dag har allerede glemt krigen. Vi lever i minst like dårlige forhold som våre foreldre gjorde, men vi er et folk som er blitt bedøvet av tv og feilinformert på skolen. Vi er blitt en folklorisert gruppe, uten egne bein å stå på. De som i dag kaller seg revolusjonære er romantikere. Che Guevara t-skjorter alene kan aldri skape revolusjon.
Fred uten likhet
Det har vært fred i Guatemala i tretten år nå. Norge var med på å megle frem den offisielle freden. Avtaler ble skrevet under, sannhetskomisjonen opprettet og fredsprisen ble delt ut. Situasjonen for den jevne guatemalaner endret seg ikke nevneverdig med fredsavtalen. Vold, overgrep og åpen diskriminering er en del av hverdagen. Lucio vil med hjelp av tekstene sine, gjøre folk oppmerksomme på urettferdighetene de opplever daglig.
Neste gang jeg ser Lucio er det på en gratiskonsert med Semilla Urbana og den mexicanske gruppa Intifada. Det har samlet seg mange unge mennesker, blant dem noen i tradisjonelle drakter. Noen mayakvinner følger interessert med på avstand.
-Vi hører at han bruker kaqchikel, men han snakker så rask at vi ikke får med oss alt, sier de
Hiphop er så og si ikke akseptert som musikkform i Guatemala. Lucio og de andre i gruppa blir tatt for å være gjengmedlemmer. I byen er folk redde for dem og på landsbygda blir de sett på som klovner. Men de mener de når ut til noen, særlig de yngre.
-Tekstene våre er temmelig radikale, og mange blir provosert. Vi håper folk forstår at vi kritiserer et system og ikke individene. Vi ønsker å konvertere aggressivitet til ønske om å skape endring, passivitet til engasjement. Vi er sønner av geriljasoldater. Jeg mistet nesten hele familien min i krigen. Vi skylder våre foreldre å føre kampen videre, mener Yaxon
Lucios far ble drept i 1995, et år før krigen var over. Moren fryktet lenge for sitt liv. Hun ble drept for tre år siden. I 2003 ble en av brødrene kidnappet og tre onkler er også sporløst forsvunnet. I Guatemala viser det seg at det fremdeles er svært upopulært å kritisere myndighetene. Lucio forteller at han selv ble forsøkt kidnappet for en tid tilbake.
-Soldaten i meg gir seg ikke. Nå er våpenet mitt musikken, sier han
Tips en venn