Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Finanskriser har vært et vanlig fenomen siden kapitalismens fødsel. Det faktum at slike kriser har oppstått med jevne historiske mellomrom gjør det imidlertid vanskelig å forklare hvorfor vi var så uforberedt i 2008. Det eneste uvanlige ved denne krisen er at det er så lenge siden sist, siden 1929. I Norge er vi opptatt av at bankene må ha krisehjelp og at husprisene faller. I noen fattige land er problemene langt mer alvorlige.
For å forstå finanskriser er det helt nødvendig å skape et klart mentalt skille mellom realøkonomien - summen av varer og tjenester i en økonomi, og finansøkonomien, altså pengene eller "regneenhetene" som sirkulerer i økonomien.

Under normale omstendigheter fungerer finansøkonomiens som et slags stillas for realøkonomien: finansøkonomien bygger opp realøkonomien ved å finansiere den, spesielt innovasjoner og nyskapninger. Essensen i finansøkonomien er å være brobygger over tid: mellom veien fra en oppfinnelse til oppfinnelsen er blitt en realitet i markedet, mellom byggingen av et hus og den lange tiden man har gleden av å bo i huset, mellom pensjonsinnskudd og utbetalt pensjon til pensjonisten. Siden kapitalens hovedfunksjon er å være brobygger over tid, tar den også en risiko. Størrelsen på denne risken reflekteres i renten. Jo høyere risiko, desto høyere rente.
Finanskriser oppstår som resultat av en ubalanse mellom realøkonomien og finansøkonomien, mellom de to sirklene i figuren. Finansøkonomien slutter gradvis å tjene penger på å finansiere sunne prosjekter i realøkonomien og begynner i stedet å tjene penger på seg selv. Finansøkonomiens sirkel begynner å vokse eksplosivt som en slags ondartet svulst. Det tjenes penger på å tjene penger uten at det kommer realøkonomien til gode, uten at kaka vokser. Dette spillet får etter hvert samme karakteristika som et pyramidespill. Når denne boblen, eller svulsten, skal uskadeliggjøres kan dette vanskelig gjøres uten at realøkonomien også skades.

Tre effekter
Vi kan skille mellom tre ulike hovedmekanismer som gjør at finansøkonomien løsriver seg fra realøkonomien i en sykelig vekst, og, i det fallet som må komme, trekker med seg realøkonomien. I det følgende omtales disse mekanismene som "Hammurabi-effekten", "Perez-effekten" og "Minsky-effekten".

1.Hammurabi-effekten
Kan også beskrives som effekten av rentesrenten. På 1700-tallet presenterte økonomen Richard Price følgende regnestykke: "Én shilling spart ved Kristi fødsel, med 6 prosent rente og rentesrente, ville ha økt til en pengemengde (i dette historiske tilfellet. gullmengde) stor nok til å fylle hele solsystemet, til en sfære med en diameter som Saturns bane rundt solen". Dersom man setter seg ned med en kalkulator og trykker 1,06 x 1,06 2008 ganger får man det samme regnestykket i dag, et formidabelt tall.
Poenget er at effekten av rentesrenten over tid er så kraftig at finansøkonomien bare av den grunn etter en stund vil vokse eksplosivt. Denne grunnen alene gjør at finanskriser vil måtte oppstå. Vi har oppkalt denne effekten etter Hammurabi, som hersket i Mesopotamia ca. 1500 år før Kristus. Hans økonomer hadde regnet på dette og anbefalte at pengemengden måtte "nullstilles" ved at all langsiktig gjeld ble slettet med ujevne mellomrom. Vi finner dette fremdeles omtalt i Det Gamle Testamentet som "jubelår". Det Gamle Testamentet gir oss flere innblikk i denne formen for å redde realøkonomien fra å bli kvalt av gjeld til finansøkonomien, slik mange utviklingsland er i ferd med å bli i dag.

2.Perez-effekten.
Denne effekten, som beskriver hvordan viktige innovasjoner i realøkonomien kan skape bobler i finansøkonomien, er oppkalt etter den venezuelanske økonomen Carlota Perez. Utgangspunktet er at ny teknologi og ny infrastruktur har produsert finanskriser i hver ny teknologisk epoke: kolonikrakk (Mississippi og 'South Sea') i 1720, krakk i kanalselskapene, krakk i jernbaneselskaper, krakk etter gullspekulasjoner da verden fremdeles var på en gullstandard, og krakk etter aksjespekulasjoner i 1929.
Et samfunn er et system der struktur, institusjoner, undervisning og tenkemåte til enhver tid er formet rundt en type teknologi. Dette systemet trenger lang tid på å justere seg til å kunne benytte en radikalt ny teknologi fullt ut. Henry Fords masseproduksjon var på plass allerede under 1. Verdenskrig. Likevel var det ikke før i 50- og 60-årene at masseproduksjons-samfunnets evne til å skape verdier slo ut i full blomst. I slike overgangsperioder oppstår det en 'mismatch' - en manglende overensstemmelse - mellom det bestående samfunnet og de kravene den nye teknologien stiller. Slike perioder skaper gjerne finanskriser. Effekten forløper slik:
I.Finansmarkedene forelsker seg, ikke uten grunn, hodestups i bedrifter med banebrytende ny teknologi som har et enormt potensial for stor fortjeneste. Eksempler er de amerikanske stålverkene (US Steel) mot slutten av 1800-tallet, Henry Fords bilproduksjon på 1920-tallet og Bill Gates' Microsoft på 1990-tallet.
II.En innovasjon i finanssektoren - under krisen i 1720 var det aksjer, i 1990-årene var det derivater og hedge-funds - skaper en illusjon av at "tyngdekraften" er opphevet og utløser en tilsynelatende grenseløs spekulasjon basert på det nye finansielle verktøyet. Det er viktig å forstå at i utgangspunktet er ideene bak disse innovasjonene legitime - nemlig å redusere risiko - men problemet er at de i siste omgang forskyver risikoen over på samfunnet som helhet. Fortjenesten blir privatisert, men kostnadene blir sosialisert.
III.Helt uten logisk base forsøker markedet å by opp verdien på alle aksjer som om de var høyteknologiaksjer. Man tenker ikke på den 'shake-out' som nødvendigvis må følge: Rett etter 1910 var det over 250 bilfabrikker i USA, 60 år senere var det bare fire igjen. For hver Ford og General Motors var det over 50 bilfabrikker som forsvant. I slike perioder med overstadig lykkefølelse på børsen er det store penger å tjene på tvilsomme prosjekter.
IV.Det oppstår en situasjon der bedrageri blir svært lønnsomt. Ved å fuske litt med regnskapstall kan det tjenes enorme summer. Vi får skandaler som ENRON og Parmalat.
V.Pyramidespillet må ta slutt, og aksjemarkedet kollapser. 1990-årenes aksjeboble innen høyteknologi ble brukt til å skape en boligboble. Prisfall i boligmarkedet utløste den nåværende finanskrisen.

3.Minsky-effekten.
For den amerikanske økonomen Hyman Minsky er finanskriser et naturlig resultat av måten finanssektoren konkurrerer på. Det er banksystemets rasjonelle oppførsel, ikke irrasjonalitet, som produserer finanskriser. Et meget enkelt resymé av Minskys teori lyder som følger: Bankene konkurrerer i stabile tider om markedsandeler, inntil de på et visst punkt endrer strategi og begynner å trekke inn midler for å bli mer likvide. . Gjennom denne endringen av strategi øker bankene risikoen i hele det økonomiske systemet. Marginale prosjekter blir insolvente og ellers gode prosjekter får likviditetsproblemer. Dette starter en nedadgående spiral i realøkonomien.
Minsky beskriver ulike grader av finansiell risiko. Spekulativ finansiering foregår når langsiktige investeringer blir finansiert gjennom kortsiktige lån. De mest spekulative finansieringene kalte Minsky for Ponzi-finansieringer (oppkalt etter en amerikansk superspekulant). Kriteriet for en Ponzi-finansiering er at låntageren ikke engang er i stand til å betjene rentene på lånet. De amerikanske subprime-boliglånene passer perfekt til beskrivelsen av Ponzi-finansiering, huseiernes gjeld var dømt til å øke.
Ponzi-finansieringer gjør det klart for hele banksystemet at pyramidespillet er slutt. Bankene, som tidligere konkurrerte om markedsandeler og var svært slepphendte med lån og kreditter, begynner nå å trekke inn likviditet. Kundene som har innskudd oppfatter den systemiske risikoen og begynner å trekke ut penger av banken. Dermed blir også sunne prosjekter, som burde hatt lån, rammet av kredittørke. Staten må til slutt inn for å redde banksystemet.

Fra finanskrise til depresjon: rike og fattige land
I første omgang opplever vi krisen som en krise i banksystemet. Etter en stund forplanter imidlertid krisen seg til realøkonomien. Heller ikke sunne prosjekter får lån, arbeidsløsheten øker, folk bruker mindre penger slik at etterspørselen synker, og når etterspørselen synker må bedriftene si opp flere folk. Skatteinntektene synker, offentlig sektor må si opp folk, noe som igjen forsterker nedgangen i privat sektor, og så videre og så videre i en nedadgående selvforsterkende spiral.
Ved å se på hva som hendte med industrien og landbruket i USA under den store depresjonen etter børskrakket i 1929, kan vi danne oss en idé om hvordan finanskrisen slår ut i rike land, midlertidig og opprettelig, og i fattige land, mer permanent og vanskeligere å rette opp. Det tok 14 år, fra 1929 til 1943, og flere år av 2. Verdenskrig før bruttonasjonalproduktet (BNP) i USA var tilbake igjen til nivået fra 1929.
I industrien var det sterke fagforeninger. Selv om én av fem ble arbeidsløse, beholdt de som fremdeles hadde en jobb å gå til stort sett også sin lønn. Lønninger som andel av BNP steg faktisk under depresjonen: kapitalistene tapte relativt mer enn lønnstagerne.
I landbruket, derimot, var situasjonen en helt annen. Mellom 1929 og 1934,da krisen var på sitt dypeste, falt prisen på landbruksvarer i USA med 70 prosent i forhold til prisen på industrivarer. Industriens lønninger var temmelig irreversible, men bøndene - som var selvstendige næringsdrivende - opplevde et katastrofalt prisfall. Mange gårder ble solgt på tvangssalg, og hele familier drev hjemløse langs veiene. Noen hundre tusen meksikanske jordbruksarbeidere ble også kastet ut av USA. John Steinbecks bok "Vredens druer" gir et godt tidsbilde.
Keynesianismen, oppkalt etter den britiske økonomen John Maynard Keynes, kurerte depresjonen ved at staten gikk inn med penger i økonomien for å holde produksjonen og sysselsettingen oppe. Dette gjorde staten ved bevisst å drive med underskudd. For å redde bøndene i USA la man også toll på importerte landbruksprodukter. Man forsøkte å gjøre landbruket mer likt industrien. Dette ble gjort gjennom å gi bøndene monopoler på sine produkter, de ble unntatt lovene som forbyr monopoler i USA, og er det fremdeles. På denne måten fikk bøndene markedsmakt og kunne forhindre det katastrofale prisfallet. De mandlene og rosinene vi i Norge nå kjøper fra USA er fremdeles produsert av landets eneste lovlige monopoler. Av samme grunn fikk bøndene i Norge lov å opprette monopoler, slik som Norsk Kjøtt og Tine.
De landene som i dag, som USAs industri i 1930-årene, klarer å holde lønningene og etterspørselen oppe, vil klare å komme relativt uskadd ut av finanskrisen om noen år. Problemet ligger i fattige land, spesielt de som er avhengige av eksport av råvarer, der hele nasjonens utvikling kan komme til å forløpe slik den gjorde for bøndene i USA.

Kollaps i øst
Problemene er antakelig aller størst i de tidligere planøkonomiene, i det som engang het «Den Andre Verden». Etter Berlin-murens fall i 1989 ble disse landene raskt åpnet opp for frihandel. Før industribedriftene så meget som forstod markedsøkonomien, var mange av dem konkurs. Etterpå ble flere av disse landene, der én euro timelønn var godt betalt, innlemmet i EU.
I mange av disse statene i det vi kan kalle Øst-EU var en stor del av den økonomiske veksten siden knyttet til en boom i bolig- og bygningssektoren. Det som kan vise seg katastrofalt er at denne byggeboblen i stor grad ble finansiert med lån i uuro og sveitserfranc. Disse landene har nå store underskudd overfor utlandet, og burde skrive ned (devaluere) sine valutaer for at deres økonomier igjen skal kunne bli konkurransedyktige. Men gjør de det, vil alle få skrevet opp (revualuert) boliggjelden sin,fordi den er i en fremmed valuta som blir oppskrevet i forhold til den valutaen de får lønn i. Dette tør ikke politikerne i diss landene gjøre fordi de er redde for sosiale opptøyer.
Isteden får folk satt ned sine lønninger. I Latvia ble nylig lønningene i offentlig sektor redusert med 25 prosent. Her er det også veldig dårlige sosiale sikkerhetsnett, og den nedadgående spiralen vi beskrev i USAs landbrukssektor på 30-tallet er i full sving. Keynes er ikke blitt gjenoppdaget i øst-EU. Til slutt - når enda mer av næringslivet er ødelagt, vil disse landene måtte eksportere sine egne innbyggere som arbeidskraft. Det vil bli som det nå er i Moldova og mange steder i det sørlige Mexico, de fleste mellom 15 og 60 år er i utlandet for å arbeide, mens de eldste og de yngste blir igjen i fedrelandet.

Mulige lyspunkter.
En global keynesianisme vil være nødvendig for å holde hjulene i gang, men vi vet ikke helt hvordan denne vil se ut. Når staten skal bruke så meget for å holde hjulene i gang, kan vi kreve at disse pengene brukes på ting vi likevel gjerne vil ha gjort, slik som miljø og ren energi. Som en del av denne politikken bør vi også bygge ut produksjonsapparatet i Afrika og andre utviklingsregioner, spesielt utenfor råvaresektoren.
Krisen i 1930-årene la grunnlaget for en ny politikk overfor den Tredje Verden etter 1945. På samme måte som man forstod at bøndene trengte beskyttelse, forstod man at fattige land trengte å industrialisere. Denne politikken hadde stor suksess, spesielt i Latin-Amerika, frem til den ble forlatt midt på 1970-tallet, noe som førte til fallende lønninger der. Ettersom finanskrisen forplanter seg til produksjonssektoren vil flere rike land sette opp tollbarrierer, og vil gjøre det mulig for den Tredje Verden å gjøre det samme. Vi vil da måtte innse at også utviklingslandene må få lov å føre samme næringspolitikk som vi selv gjorde etter 1945 gjennom å bygge opp et næringsliv utenfor råvaresektoren.