Verdensmagasinet X

 Utskriftsvennlig versjon

 Tips en venn

 Abonnere på bladet

Del på Facebook

• FAKTA: Gerard Prunier

  Fransk historiker og ekspertvitne for den internasjonale straffedomstolen

  Bøker:

  Les Etnhies ont une historie (1989)

  L’Ougunda et la quetsion indienne 1896-1977 (1990)

  The Rwanda crisis: History of a genocide(1995)

  Le Kenya contemporain (1998)

  Darfur: the ambigous genocide (2005)

  Africas World War: Congo, the Rwandan genocide and the making of a continental catastrophe (2009)

-De hvites skyldfølelse vil vare lenge, det utnytter Rwandas president Paul Kagame.
Historieprofessor og forfatter Gerard Prunier skisserer opp det han kaller Rwandas "offerideologi".
- Som israelere i Midtøsten, lager rwandesere en nasjonal ideologi basert på at de er ofre for å komme unna med egne overgrep. Paul Kagame spiller på Vestens unnfallenhet i 1994. Og i nord har vi skamfølelse for å ikke ha grepet inn, ikke ulikt den skamfølelsen Europa følte overfor jødene etter Holocaust. Men vi må huske at, akkurat som de jødene som dro til Israel i 1948 ikke er de samme som ble myrdet av Hitler, er ikke Kagame og hans menn de samme som ble drept under folkemordet. Kagame og hans nærmeste er "fremmede" i Rwanda, de kom fra eksil til Rwanda etter 1994.

Tett befolket region
Gerard Prunier har ikke alltid vært like kompromissløs mot president Kagame og hans menn i Rwandan Ptriotic Front (RPF) i Kigali. Da han allerede i 1995 utga den detaljerte beskrivelsen The Rwanda crisis om folkemordet året før, var sympatien på RPF sin side.

Som en av verdens fremste eksperter på området har han nylig utgitt en svært detaljrik oppfølger om krigen i Kongo, Africas world war - Congo, the Rwanda genocide and the making of a continental catastrophe. I denne boken reagerer han på det som han ser på som misbruk av historien fra President Kagames side.
Men på spørsmål om hvordan historien virker inn i krigene rundt de store sjøene, ønsker han å starte mye tidligere, i afrikansk jernalder, altså for ca. 500 år siden. Man kan nemlig, sier Prunier til Verdensmagasinet X, se på historien rundt de store sjøene på kort, mellomkort eller lang sikt. Og alle perspektivene må med skal man dekode den betente situasjonen i østre Kongo i dag.
-Over de siste femhundre år vandret folk fra det tett befolkede området vi kjenner som Rwanda, til det mindre befolkede området sørvest. På 1700-tallet ble disse kalt banyamulenge. De var ikke tutsi eller hutu men folk fra et bestemt sted. Belgierne tok med seg banyamulenge til gruvene i Katanga, de trengte arbeidskraft. Rwanda var på denne tiden tysk, og de hadde derfor flere utdannende folk enn det belgiske Kongo. Rwandesere utdannet av "de hvite padrene" i Rwanda var ettertraktet arbeidskraft i administrasjon av gruvene. Det betyr at det vokste fram en rwandisk elite i Katanga. En elite som ble mistrodd av den opprinnelige befolkningen.

Prunier har resonnert seg fram til det mellomlange perspektivet, kolonitiden. Ikke bare fant belgierne at banyamulenge var god arbeidskraft som kunne flyttes rundt på. De fant det også hensiktsmessig å dele opp folkene i belgisk Kongo, og etter hvert i Ruanda-Urundi (I dag Rwanda og Burundi) i etniske grupper, kjent som hutu og tutsi.

Splitt og hersk
Pruniers "korte" perspektiv starter med belgierne hodeløse flukt i 1960. Etter mordet på Patrice Lumumba i 1961 tok general Mobutu Sese Seko kontrollen, i alle fall over store deler av det tidligere belgiske territoriet. Mot opprørere i øst brukte han koloniherrenes gamle splitt og hersk-teknikk. Og igjen gikk det ute over banyamulenge
-I et kortere tidsperspektiv kan vi se på hva som har skjedd i Kongo og Rwanda etter at belgierne forlot områdene i 1960. Under den første borgerkrigen på sekstitallet brukte Mobutu Sese Seko banyamulengene mot venstregeriljaen i øst. Banyamulengene ble etter det oppfattet som mobutister og hatet av lokalbefolkningen, også andre som ble oppfattet som folk fra Rwanda, banyarwanda fikk gjennomgå i folkeopinionen.
- Etter 1996 stod skiftet banyamulenge side og stod sammen med oppørerne i øst mot Mobutu. Men i 1998 gjorde de på ny opprør mot Laurent Kabila som de selv hadde hjulpet til makten. I dag skylder mange kongolesere på rwandesere og kongolesiske tutsier for at krigen fortsetter. Gammelt hat får ny næring, og mener Prunier, som mener hatet mot banyamulenge fortsatt er med å bære ved til bålet som stadig ulmer i de to Kivu-provinsene øst i landet.

Men historien tjener altså ikke bare kongolesere med horn i siden til rwandesere. Rwandas president Paul Kagame er svært flink til å bruke fortiden for å rettferdiggjøre egen krigføring i Øst-Kongo. Prunier sammeligner det med israelernes bruke av Holocaust for å rettferdiggjøre okkupasjon av palestinerne.
-Paul Kagame er god til å spille på skyldfølelsen til Vesten, spesielt overfor amerikanerne og britene. På samme måte som jødene har kunnet bruke Holocaust for å sanke støtte til sin okkupasjon av Palestina, bruker Kagame Vestens skyldfølelse for å ikke ha intervenert for å stoppe folkemordet i Rwanda når han kriger i Øst-Kongo.
Og dermed er vi tilbake i nåtid. Situasjonen er noe roligere i Østre-Kongo nå enn for noen måneder siden, men konflikten truer stadig med å blusse opp. For å få en endelig slutt på krigen, tror Prunier, må noen legge mer press på Rwanda. Akkurat det har han ikke stor tro på at noen vil gjøre.
- Det er lite som tyder på at USA eller Obama bryr seg om Rwanda eller Kongo, Frankrike ser på Rwanda som sitt Vietnam og holder seg unna, Storbritannia er fortsatt skamfulle og støtter Kagame. Kineserne er bare ute etter mineraler, oppsummerer han.