Verdensmagasinet X

 Utskriftsvennlig versjon

 Tips en venn

 Abonnere på bladet

Del på Facebook

• Overlevelsesguide til utenriks- og bistandsdebatt

  �¡ Stortingsmelding 40 «Norsk humanitær politikk» ble lagt fram 29. mai i år, og er strategi, prioriteringer og visjoner for Norges humanitære innsats fram til 2013. Meldingen tar for seg Norges bidrag til å sikre beskyttelse og assistanse til mennesker, finansiering av humanitær innsats basert og utdyper den norske engasjementspolitikken på det humanitære området, blant annet innsats i konfliktområder og følgene av klima- og miljøendringer.

  �¡ Stortingsmelding 13 «Klima, konflikt og kapital» ble lagt fram i februar i år, og er om Norges utviklingspolitikk i årene framover. Regjeringen mener klimaendringer, voldelig konflikt og mangel på kapital er de viktigste utfordringene i kampen mot fattigdom. Meldingen argumenterer for at utvikling er mer enn bistand og må settes mye sterkere i sammenheng med miljø og klima. sammenheng med andre giverne og aktører. Regjeringen vil invitere i større grad til partnerskap med næringslivet. Mange

  �¡ Stortingsmelding 15 «Interesser, ansvar og muligheter», ble lagt fram i midten av mars i år og handler om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk framover. Regjeringen mener at kamp mot fattigdom og klimaendringer er verdens største utfordringer, og derfor må stå enda mer sentralt i norsk utenrikspolitikk. Meldingen drøfter inngående Norges interesser som energinasjon, hvordan vi utfordres av klimaendringene og hvordan Norge kan bidra til økt klima- og energisikkerhet globalt. Den befester Nordområdene som sentralt satsingsområde, og naboskapet med Russland som viktig utenrikspolitisk hensyn.

På vei inn i valgkampen til høstens stortingsvalg, har alle politiske partier i Norge denne våren avholdt landsmøter. Felles for nær alle, er at forslag, innstillinger og vedtak om utviklings- og bistandspolitikk har passert uten debatt og mediaoppmerksomhet. Et unntak er Kristelig Folkeparti (KrF) som vedtok at bistandsbudsjettet skal økes fra dagens én prosent av BNI (brutto nasjonalinntekt) til 1,3 prosent, hvilket koster 10 milliarder kroner ekstra i året. Hos det største opposisjonspartiet, Frp, er man ikke så opptatt av prosentdebatt, men vil gjerne snakke om et felt som ikke akkurat er kjent blant deres hjertesaker, bistand- og utvikling.

     – Norske politikere har abdisert fra dette viktige feltet og overlatt det til byråkrater og andre organisasjoner, stortingsrepresentant Morten Høglund (FrP), medlem i Stortingets utenrikskomité og partiets talsmann på feltet. Han refser også mediene for «store unnlatelsessynder» i sin dekning av bistandspolitikk.

     – Viktige saker om utenriks-, bistands- og utviklingspolitikk er jo nærmest fraværende i de store mediene, selv om det aldri har vært viktigere enn nå. Jeg tillater meg også å si at det ikke er mye kunnskap om feltet blant journalistene heller, sier Høglund til Verdensmagasinet X.

     Litt uvanlig kost fra en FrP-politiker?

     – FrP er ikke imot bistand, men vil gjøre mye på en annen måte; øke fokus på næringsutvikling, styrke den enkeltes private eiendomsrett i fattige land og ha langt sterkere fokus på innhold og kvalitet i bistanden.

Drukner i meldinger

Tross stillheten og fraværet på overflaten, har det sjeldent vært mer å forholde seg til. På kort tid har Utenriksdepartementet nærmeste druknet Stortinget med tunge og viktige meldinger om Norges utenriks-, bistands- og utviklingspolitikk:

     I februar oversendte Utenriksdepartementet stortingsmelding 13, «Klima, konflikt og kapital. Norsk utviklingspolitikk i et endret handlingsrom», om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk framover. I mars kom så stortingsmelding 15, «Interesser, ansvar og muligheter». I slutten av mai kom stortingsmelding 40, «Norsk humanitær politikk», om strategi, prioriteringer og visjoner for Norges humanitære innsats fram til 2013.
     – Det har sjeldent vært flere og viktigere spørsmål å sette seg inn i og ta stilling til, likevel er den offentlige debatt kun noen spredte kronikker her og der, enkelte bøker og smale fagblad, sier Høgtun. Han tror den globale finanskrisen også bidrar til at vi blir mer navlebeskuende og mer opptatt av nære ting.

En kalddusj

Den uvanlige rekken med fyldige stortingsmeldinger på området er dels et resultat av en kalddusj som Riksrevisjonen ga forvaltningen i november i fjor, da de la fram sin undersøkelse av effektiviteten i norsk humanitær bistand. Riksrevisjonen avdekket vesentlige svakheter. Konklusjonen var riktignok at norsk bistand når frem og er nyttig, men at en bedre organisering vil gi mye mer for pengene og gjøre hjelpen nyttigere for flere mennesker. I mars konkluderte også en intern granskningsrapport i NORAD (Direktoratet for utviklingssamarbeid) med en rekke uheldige konsekvenser for norsk bistand som følge av dårlig prosjektering og rådgivning.

     – Nesten alle politiske partier i Norge er enige om at dette kan effektiviseres og bør gjøres noe med, men politikere har abdisert fra feltet og overlatt det hele til forvaltningen og organisasjoner, mener Høglund.

     Han er derimot full av lovord om den sittende utviklingsminister Erik Solheim.

     – Erik Solheim gjør en glimrende innsats som utviklingsminister. Han er åpen for å vurdere nye løsninger, er villig til å ta viktige debatter og klart å foretrekke framfor den svært konservative forgjengeren Hilde Frafjord-Johnsen fra Kristelig Folkeparti, sier Høglund.

Nærmere hverandre

Tidligere «motpoler» i norsk bistandspolitikk, KrF og FrP, har vurdert ut ifra sine politiske program, nærmet seg hverandre. FrP har vedtatt en mer utviklet bistandspolitikk, KrF har nyansert sin, samt understreker behovet for handel og samarbeid med næringslivet.

     – Samtidig som vi vedtok en ganske stor økning i bistandsbudsjettet, vedtok vi også en offensiv politikk for bekjempelse av fattigdom på flere fronter, påpeker Inger Lise Hansen, nestleder i Kristelig Folkeparti (KrF).

     – Vi er selvfølgelig helt enig i at bistand må kanaliseres og brukes riktig. I tillegg vil vi endre det blodig urettferdige handelssystemet som utestenger de fattige landene fra verdensmarkedet. Det er avgjørende for fattige land å kunne selge varene sine om de skal ut av fattigdomsfellen. Vi understreker også at fattigdomsutfordringen ikke løses med med bistand alene, sier KrFs Inger Lise Hansen.

Et risikoprosjekt

Bistandsbudsjettet for 2009 er til sammen 26,2 milliarder kroner, en økning på 17,5 prosent i forhold til i fjor, og for første gang på én prosent av Brutto Nasjonalinntekt (BNI). Spennvidden i den norske humanitære bistanden omfatter i dag så mye som nesten 200 aktører i 60 land, fordelt på over 700 ulike tilskudd. Av den totale økningen på 3,9 milliarder, er 1,5 milliarder satt av til flyktningtiltak i Norge. NORAD skal i år dele ut 1,3 milliarder kroner i bistandsarbeid til norske organisasjoner.

     – Bistand er og blir et risikoprosjekt. Klart vi alltid kan gjøre det bedre, sa utviklingsminister Erik Solheim i forbindelse med framleggelsen av Stortingsmelding 13.

    – Sjansene for feilvurderinger øker jo lenger vekk fra Norge vi kommer, og jo flere ukjente faktorer vi må forholde oss til. Vi driver jo ikke bistand fordi det er enkelt. Vi skal ha et kontinuerlig fokus på resultater, mer evaluering og bli flinkere til å finne ut hva som virker og ikke virker. Ingen tror bistand aleine løser fattigdomsproblemene. Utenlandske investeringer og handel er mektige drivkrefter for utvikling. Innvandrere sender mer penger tilbake til sine opprinnelsesland enn summen av bistand.  Nettopp fordi bistand bare er en del av det som skaper framgang, vil vi gjøre mer for å stimulere næringslivet til å investere, på fredsprosesser, miljøtiltak og kamp mot korrupsjon enn på tradisjonell bistand, mener Solheim.