Foto:Maren Sæbø
Glem ikke de underliggende problemene når finanskrisen puster oss i ryggen, skriver Arvid Solheim fra Utviklingsfondet i denne kronikken
De siste månedene har avisene i Norge og mange andre steder i verden vært fulle av stoff om finanskrisa. Det blir ofte trukket paralleller til de harde tredveåra med sin store arbeidsløshet og lange suppekøer. Regjeringer verden over forsøker å stanse krisa ved å pøse ut penger for å redde bankene, stimulere til økt forbruk, skattelettelser (spesielt til de rike), og enorme statlige investeringer i infrastruktur, og offentlige tjenester. Imidlertid har finanskrisen, som mange føler tett på kroppen, satt en mer langvarig krise i skyggen.
For drøyt et år siden var det (ikke fullt så) mange som snakket om den truende matkrisa. På et tidspunkt hvor blant annet spekulanter hadde bidratt til å drive opp matprisene på verdensmarkedet med 100 prosent over bare noen måneder, så situasjonen mørk ut for mange. I Norge gikk prisene på mat opp med noen få prosent. Langt verre var situasjonen i verdens fattigste land. I tillegg til å være fattige, har de et kronisk underskudd på mat til egen befolkning og fikk nå store problemer med å kjøpe mat på verdensmarkedet. Verdens Matvareprogram, som bidrar med mat til 90 millioner mennesker i 77 land, kunne på kort tid bare få halvparten så mye mat for pengene de hadde tilgjengelig. Fattigfolk i verdens mange slumbyer bruker ofte over halvparten av inntekten til mat, og fikk nå et umulig press på allerede tynnslitte husholdningsbudsjetter. At oljeprisen gikk til himmels samtidig, og dermed også prisen på kunstgjødsel, gjorde ikke saken bedre. Nå har verdensmarkedets matpriser falt tilbake mot et normalnivå og oljeprisen dupper under 50$, men er krisen over?
Endring må til
Utviklingsfondet lanserte nylig rapporten «En verden uten sult», hvor vi har analysert årsakene til matkrisa og hvordan den vil utvikle seg de nærmeste årene. Vår viktigste konklusjon er at matkrisa ikke er over, men vil forsterkes hvis man ikke gjennomfører grunnleggende endringer i verdens matproduksjon og matfordeling.
Fjorårets økte matpriser førte til 40 millioner nye sultende. Lite tyder på at disse har blitt mette selv om de internasjonale prisene har sunket. Tvert i mot ser vi at finanskrisa har ført til reduksjon i etterspørsel etter industriprodukter fra lavkostland, noe som gjør at arbeidere, hovedsakelig kvinner, i Thailand, Kina og andre steder, nå mister jobbene sine når fabrikker stenger eller skjærer ned. Investeringer i «risikomarkeder» som utviklingsland går også tilbake.
Unntaket fra dette er en ny tendens hvor utlendinger kjøper opp jord i fruktbare utviklingsland for å produsere mat for eksport til sine hjemland. Utviklingen har fått navnet "landgrabbing" men kan like godt kalles "nykolonialisme". All erfaring viser at slike prosjekter går ut over lokalt næringsgrunnlag, samtidig som produksjonen ofte går ned og arbeidsplasser blir borte. Samtidig opplever internasjonale organisasjoner som driver bistand og nødhjelp synkende inntekter fra frivillige givere. Politikere på sentrum-høyresiden i Europa krever på sin side at man må kutte i bistandsbudsjettene for å møte de raskt økende utfordringene hjemme. Det skal bli interessant å se om den norske regjeringen opprettholder fjorårets økning i bistandsbudsjettet eller om man velger å la beløpet reduseres i takt med anslagene for oljeinntektene.
Årsakene til de høye matprisene i fjor var en underliggende og langvarig matkrise. Verdens årlige kornforbruk har de siste 7-8 årene ligget over produksjonen, og i dag er kun reserver for under to måneder tilgjengelig på lager. Verdens befolkning vil de neste tjue årene øke med minst en milliard, samtidig som en milliard av dagens befolkning sulter. Dette vil skje samtidig med at bilindustrien satser på biodrivstoff og dermed setter biler og mennesker i konkurranse om maten. Verdens middelklasse har begynt å spise mer kjøtt, noe som igjen krever mer korn og kraftfor. FNs klimapanel har slått fast at klimaendringene vil redusere avlingene mange steder i verden, særlig i tropiske områder hvor mange av verdens fattige bor. En økning på 1 grad i gjennomsnittstemperaturen vil redusere risproduksjonen med 10 % i de fleste risområdene i verden. Mais er også utsatt ved høyere temperaturer. En overbeskatning av jord- og vannressurser vil også medføre enorme vansker for landbruket, spesielt i tropiske og subtropiske strøk.
Det er allerede totalt uakseptabelt at nærmere en milliard mennesker lever med sult og underernæring. Det er også et faktum at konkurransen om ressurser som mat og vann vil øke spenningsnivået innen nasjoner, og mellom stater. Dramatiske konflikter vil oppstå, som også kan gi uante og ubehagelige konsekvenser her oppe i vårt rolige nord.
Sammenhengende løsninger
For å hindre framtidig sult og konflikt trenger verden en kraftig satsing på landbruk, i tillegg til en bedre fordeling av dagens matvarer. Vi har allerede nok mat til å fø den milliarden mennesker som sulter - det er foredlingen som er feil. Men vi må øke produksjonen for å fø en milliard nye innbyggere og for å takle de nevnte utfordringen verden står overfor. I en slik strategi må også norsk landbruk bidra med økt produksjon og samtidig ta best mulig vare på de ressursene vi har.
Vi har de siste månedene sett hvordan regjeringene i Europa og USA har gravd fram enorme beløp for å redde en vaklende finanssektor. Vi vet at verden tjener på å avskaffe fattigdom og sult: Ifølge FNs mat og landbruksorganisasjon FAO, vil det koste 25 milliarder dollar å halvere sulten, noe samfunnet vil "tjene" 120 milliarder på i økt produktivitet. Miljø- og utviklingsorganisasjoner som Utviklingsfondet har i årevis kjempet for at en større del av statsbudsjettet skal gå til å løse de virkelig store krisene i verden; den internasjonale fattigdomskrisen og sultkrisen. Vi mener disse krisene er mer grunnleggende og mer alvorlige enn finanskrisen vi opplever nå. Vi må se krisene i sammenheng, og løse krisene i sammenheng. Nå har vi sett hvilke beløp myndighetene kan stille til rådighet hvis de føler seg truet, og har fått nok et godt argument for en internasjonal satsing for å fjerne sult og fattigdom.
Tips en venn