Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

I mai ble Jacob Gedleyihlekisa Zuma, Sør-Afrikas fjerde demokratisk valgte president innsatt. Pompen og prakten i parlamentsbygningen i Cape Town og utenfor presidentens kontor i Union Building i Pretoria satt dermed foreløpig sluttstrek for en årelang kamp mellom tidligere president Thabo Mbeki og hans tidligere visepresident Jacob Zuma. En kamp Mbeki tapte og som splittet African National Congress (ANC). For kommentatorer oppe i det høye nord virket Zuma som et noe eksotisk innslag i "Nelson Mandelas parti" ANC. For de som har studert partiet litt nærmere er det svært lite eksotisme over det hele, Sør-Afrikas nyere historie handler ikke bare om forsoning og mirakler, den handler minst like mye om realpolitikk og maktkamp. Og slikt blir det bøker av, denne våren er det spesielt tre som har skapt debatt i opphavslandet.

RW Johnson er antiapartheid-aktivisten som gikk via liberalisme og zulunasjonalisme, til konservatisme. I hans South Africas brave New World - the beloved country since the end of Apartheid (Allen Lane 2009), forsøker han å skissere opp hvordan regjeringspartiet ANC har foretatt en faneflukt helt siden Nelson Mandelas første dager i presidentstolen i 1994 gjennom å gå gjennom de mangfoldige hoffintrigene i regjeringskorridorene. For Johnson begynte det hele å flyte ut den dagen nå avdøde Joe Modise, fryktet kommandør i ANCs væpnede fløy Umkhonto weSizwe (MK) nærmest snusket til seg forsvarsministerjobben etter at hans rival Chris Hani var tatt av dage. Modise, og et par andre, i Johnsons øyne, tvilsomme figurer, som veteranen Alfred Nzo, brakte med seg en slags korrupsjonskultur inn i regjeringen som tilslutt forgiftet hele apparatet. Bortsett fra noen interessante teorier rundt Chris Hanis død, er det imidlertid lite nytt i Johnsons bok. Boken er en øvelse i "hvit sutring" der hele ANC-apparatet får gjennomgå etter tur, uten at man blir særlig klokere, eller bedre i stand til å analysere Sør-Afrikas massive problemer. For hoffintriger, les heller Andrew Feinsteins After the Party, som kom i 2007, like før den sjelsettende partikongressen i Polokwane, som avsatte Mbeki som leder av partiet.

Economist-redaktør Alec Russell gjør derimot en langt bedre jobb enn Jonson. I Bring me my machine Gun - The battle for the soul of South Africa from Mandela to Zuma (PublicAffairs 2009). I stedet for å konsentrere seg om hoffet i Pretoria, reiser Russell rundt i Sør-Afrika, og i Sør-Afrikas nyere historie. Han møter livredde hvite boere som i det Apartheid er i ferd med å falle, frykter svarte bargjester i det lokale hotellet. Noen år senere møter han HIV-syke gruvearbeidere som får tilbud om antivirale midler, ikke fra staten, men fra arbeidsgiveren AngloGold, mens helseministeren fremdeles preker hvitløk og sitron. Og han møter unge, dyktige "rank-and-file" ANC-aktivister, så langt fra den korrupte Joe Modise som det er mulig å komme. Russell merker seg også de korrupte ministrene, men klarer også å se et parti, og en befolkning, med en uvanlig høy politisk bevissthet. Russell kommer på denne måten både tettere på, og dypere inn, i noen av Sør-Afrikas problemer, selv om han gjør det på omtrent halvparten så mange sider som Johnson. Ved å se på saker, og litt mindre på personer, får vi også en forklaring på noen av de understrømmende som til slutt ble bølgen som skylte Thabo Mbeki ut av førersetet for partiet ved Polokwane-kongressen.

Men tilbake til hoffintrigene. Journalist Mark Gevisser skrev for noen år siden en glimrende biografi om sørafrikansk politikks mest komplekse karakter, Thabo Mbeki. I den nesten 1000 sider lange biografien Thabo Mbeki- A dream deferred (2007) forteller Gevisser historien om Sør-Afrika gjennom prismet familien Mbeki. I anledning Mbekis fall og Zumas vei til toppen har han nå revidert biografien, kortet den noe ned og lagt til et par kapitler. Nyutgivelsen har fått tittelen A legacy og liberation - Thabo Mbeki and the future of the South African dream (Palgrave 2009) og gir som forgjengeren et gripende portrett av en noe forvirret ung xhosa som fra ung alder formes som engelsk statsmann. Gevisser bruker Mbekis karakter når han skal forklare hvorfor så mye ser ut til å ha gått på tverke under hans presidentskap. Samtidig får vi et bilde av mannen som langt mer enn sin forgjenger Mandela, var med på å forme ANCs styringspolitikk allerede fra tidlig nittitall.

Gevisser forklarer også hvordan tenkeren og tvileren Mbeki i mange år trengte den mer karismatiske Zuma ved sin side. Og slik også hvorfor det senere uvennskapet mellom de to måtte ende i Mbekis fall. Som den tidligere presidentens biograf er heller ikke Gevisser like kategorisk i sin fordømming som Johnson. Det er for tidlig, mener Gevisser, å sette seg til dommer over Mbekis, og ANCs, innsats etter Apartheid. Det var Thabo Mbeki som styrte landet fra 1994, mens Nelson Mandela prekte forsoning. Og det var Mbeki og Zuma som utarbeidet mye av realpolitikken fra 1997 og framover. Begge var også dypt involvert i regionale politiske forhold, deriblant fredsprosesser i Kongo-Kinshasa, Liberia og Burundi. Og selv om ANC de siste 15 år har hatt sine problemer, som å føre en katastrofal helsepolitikk og vente altfor lenge på at det skulle bedre seg i Zimbabwe, er partiet fortsatt svært populært i en befolkning med en usedvanlig høy politisk deltagelse. Dette er arven etter ANC, etter Mandela og etter Mbeki. Og det er den arven Jacob Zuma vet han må forvalte godt skal han kunne møte utfordringen fra opposisjonens vekst og det nye partiet av ANC-utbrytere Congress of the People (Cope).

Maren Sæbø er redaktør av Verdensmagasinet X og svært opptatt av afrikansk politikk. Hun har også skrevet hovedoppgave i nyere sørafrikansk historie ved University of KwaZuluNatal i Durban, som omhandler African National Congress` væpnede fløy UmKhonto weSizwe