Da byggeindustrien falt sammen i Spania i fjor ble innvandrerne kastet ut i massearbeidsløshet. Nå velger flere og flere å reise hjem til fattigdom
- Jeg reiste tilbake til Paraguay i oktober i fjor. Da hadde jeg vært arbeidsløs i Spania nesten hele året.
Antonio har fri denne søndagen og sitter i en klappstol og drikker kald te under et mangotre i hagen. Til vanlig kjører Antonio drosje mellom Paraguays hovedstad Asuncion og landets hovedflyplass. I Paraguay kjenner nesten alle noen som er i Spania og jobber. Paraguayanske myndigheter snakker om opptil 100.000 mennesker, de fleste illegale. Mens flertallet av kvinnene jobber som hushjelper, arbeider mennene stort sett i byggeindustrien. Eller arbeidet, rettere sagt. Da byggeindustrien falt sammen i fjor ble mange av dem arbeidsløse.
Antonio skulle begynne som vaktmester i et nybygget leilighetskompleks i januar i fjor, da det plutselig ble vanskeligere å få lån. Bare en av de 150 leilighetene ble solgt. Byggefirmaet ba Antonio om å holde ut et par uker. Så ble ukene til en måned. Flere måneder. Men leilighetene forble usolgte.
-Ettersom jeg hadde bil, fikk jeg jobbe noen dager med å kjøre bygningsarbeidere som skulle til ulike byggeplasser, forteller han.
-Og når jeg var der, lot de meg bli værende og hjelpe med å samle sammen materiale.
Han tjente femti euro om dagen, men jobben varte ofte bare i en uke, eller høyst to. Så ble han arbeidsløs igjen.
-Dersom jeg regner sammen hele 2008, jobbet jeg høyst tre måneder. Jeg overlevde, men ikke mer. sier han.
De fleste av vennene hans befant seg i samme situasjon. Da høsten kom, bestemte Antonio seg for å vente tilbake. Før han forlot Paraguay jobbet Antonio og hans bror som drosjesjåfører ved flyplassen. Broren, som fremdeles jobbet der da Antonio mistet jobben i Spania, lovet at han skulle få igjen jobben dersom han kom tilbake.
-Jeg kunne ha blitt værende. Jeg hadde jo oppholdstillatelse. Men hvorfor skal jeg være i Spania og leve dårlig?
Uten penger til billetten
Det finnes ingen tall på hvor mange som vender tilbake. De fleste reiser nemlig ut som turister og kommer tilbake, noen år senere, like fattige. Men mange parguayanere kjenner noen som har reist hjem. Og i hovedstaden Asunción ser man her og der håndlagede skilt med løfter om arbeid innen jordbruket for dem som kommer tilbake, løfter som man nok ikke skal stole for mye på. Tall fra EUs statistikkbyrå Eurostat viser at arbeidsløsheten i Spania ligger på 14,8 prosent, den høyeste i hele Europa. Stadig flere mennesker kommer til Sekretariatet for gjeninnvandring til Paraguay for å be om økonomisk hjelp for å få hjem sine strandede slektninger fra Europa.
-Man ringer og ber om å hjelp til å få hjem sin sønn eller datter, som ikke har penger til billetten. Noen sier at de allerede har sendt halvparten av pengene til billetten, men at de ikke har råd til å betale hele, sier immigrasjonsminister Samuel Lugo.
Sekretariatet har ikke mulighet til å hjelpe, bortsett fra i unntakstilfeller, som når noen bor på gaten i Spania. Men fellesnevneren for alle som søker hjelp er at de har mistet jobben. For Paraguay innebærer det at enda flere skal slåss om de få jobbene som er å få.
-De kommer tilbake til mer arbeidsløshet, sier Lugo.
Paraguay har nemlig ikke mye å tilby de hjemvendte, også her stiger arebidsløsheten og hver femte paraguyaner lever ifølge Verdensbanken i fattigdom. Spesielt er nøden stor blant Paraguays indianske befolkning.
Avhengige av migrasjon
Antonio har mange venner som har valgt å bli værende i Spania. Noen av dem håper å få oppholdstillatelse. Dersom de velger å reise hjem nå, risikerer de aldri å få det. Andre har reist dit med sine koner. Og Antonio mener at kvinnene fremdeles har lett for å få jobb som hushjelp eller pleier. Dessuten er faren for å bli anholdt av politiet mindre, ettersom de ofte bor og arbeider på samme sted.
-De som har reist med kona, lever ofte på henne, sier Antonio.
-For kvinnene er det ikke noe problem. De kan jobbe døgnet rundt om de vil.
De fleste sender penger hjem til sine slektninger. Pengene er ikke bare viktige for famliene som tar dem imot. Verdensbanken anslår at over 300 milliarder dollar ble sendt over hele verden i 2008. Det er mer enn dobbelt så mye som den offisielle bistanden, og nesten to tredjedeler av de direkte utenlandsinvesteringene i utviklingsland.
I mange fattige land utgjør bidrag fra slektninger i utlandet den største kilden til ekstern finansiering. I Paraguay utgjør det den tredje største anbelen av landets bruttonasjonalprodukt, etter soya- og kjøttproduksjon. Nå ventes mindre penger å bli sendt hjem. Allerede i september hadde beløpene falt med ti prosent, selv om deler av det kunne forklares med euroens lavere kurs. Hvor mye beløpet har falt i dag, vet ingen. Verdensbanken anslår at mindre penger kommer til å bli sendt av emigranter i år, men tror likevel at pengeoverføringene vil være en mer stabil inntektskilde enn offisiell bistand.
Sender penger hjem
En av de som nå trenger hjelp av konas europiske lønn er servitør og tenåringspapa Bernando.
-Heldigvis har min kone like mye arbeid som tidligere, så hun fortsetter å sende penger hver måned, forteller Bernardo. Nå ligger han langstrakt på sengen i det eneste rommet i det lille huset som er ferdig pusset opp. For å komme dit må man klatre over en en høy mur og ta seg inn gjennom huset som i dag består mest av murvekker og betonggulv. Men Bernando er stolt. For to år siden bodde familien i et trangt og gammelt hus med utedo. Isi, som ikke hadde noen jobb i Paraguay, reiste til Sveits og har siden det arbeidet som hushjelp ulovlig. Hver måned sender hun penger, og for pengene bygger de en bit av det som skal bli det nye huset.
-Jeg vet at mange har vanskelig for å få jobb nå, men jeg tror at det er lettere for kvinner, sier Bernando.
Han håper at det kommer til å fortsette slik.
-Vi trenger nok et år til for å kunne bygge ferdig huset, sier han.
Men ikke alle kan drønme om ferdig hus. Optmismen, og de påfølgende høye levekostnadene en del immigranter opplevde i Spania, gjorde det vansklig å legge penger til side. Antonio sparte ingen penger i løpet av sine fem år i Spania.
-Hvis man skal gjøre det, må man leve kjempedårlig, sier han.
I begynnelsen var det lett å få jobb, og han tenkte ikke på at det skulle endre seg. Da han fikk oppholdstillatelse og spansk førerkort hadde han så godt som bestemt seg for å bli værende i Spania.
-Etterspørselen var så stor. Jeg tjente godt og hadde det bra. Jeg vet at enkelte lever som dyr og lider mye, men for meg gikk alt bra, sier han.
For første gang i sitt liv begynte han å lage mat. Han forteller fornøyd at det gikk bra å kjøpe mat for en hel uke for bare tyve euro. Han så på matlagingsprogrammer på TV og fylte plastbokser med mat hver uke. Noen søndager tok han på seg finklærne og gikk til en spansk restaurant.
Hardere regler
Etter at den økonomiske krisa brøt ut, merket Antonio at spanjolene ble mer negative til innvandrere.
-De sier at vi tar arbeidet fra dem, og det er i og for seg sant. Vi tar bare halvparten så mye betalt som spanjolene. Men det holder for oss, sier han.
Han forteller at han pleide å kjøre rundt på byggeplassene og tilby sine tjenester, alltid betydelig billigere enn spanjolene. De som nå reiser hjem, mener han, gjør det fordi de er arbeidsløse. Antonio får støtte av flere hjemvendte.
- Jeg reiste hjem for ikke å havne i fengsel, sier Néstor, som arbeidet på et diskotek i Madrid i to år. Han oppholds seg ulovlig i landet og hadde blitt anholdt syv ganger og fått beskjed om utvisning, men nå var han redd for å bli anholdt i flere måneder i påvente av utvisning. Nå sitter han i en gul taxi som burde ha blitt skrotet engang på 1980-tallet og venter på kunder. Han tror det er den økonomiske krisens feil.
- Dersom økonomien hadde vært bra hadde de villet at vi paraguyanere skulle ha blitt værende. Men nå vil de ikke ha oss, sier han.
Minister Lugo er enig.
-Jeg tror politikerne i Spania under denne økonomiske krisen gir etter for fremmedfiendtligheten i befolkningen. De bruker krisen til å rettferdigjøre en hardere innvanddringspolitikk, sier migrantministeren.
Tips en venn