Sørs sovende kjempe
- Hva har 232 bein, men kan ikke gå langs en rett linje i noen som helst retning, har problemer med å uttrykke en definitiv mening, og står antagelig ved dødens port, spurte journalist John Aglionby i den Britiske avisa The Guardian, etter Den alliansefrie bevegelsen (Non-Aligned Movement-NAM) sitt møte i Malaysia i 2003. For ordens skyld regnet han to par bein per daværende medlemsland. Aglionby er ikke alene om å ha spådd NAMs død opp gjennom årene. Det er lett å avskrive en organisasjon som består av verdens fattigste land, og karikaturene av NAM i vestlige medier er mange.
Diktatorene møtes, sigarer røykes, man klapper hverandre på ryggen og fordømmer USA. Men NAM har faktisk vokst de siste årene. Med sine 118 medlemsland utgjør bevegelsen en av verdens største mellomstatlige organisasjoner. Nesten to tredjedeler av FNs medlemsland er med. I 2003, under konferansen i Malaysia, fordømte landene i NAM kollektivt USAs invasjon av Irak. De siste årene har organisasjonen støttet Irans rett til å utvikle kjernekraft for fredelige formål, noe som har skapt overskrifter. Valget av Cuba som organisasjonens koordinator fram til 2009, da Egypt tar over, har også vakt oppsikt. NAM har også blitt kritisert for å være svært anti-amerikansk, og i 2006 advarte Robert T. McLean i det konservative bladet The American Spectator mot det han kaller bevegelsens comeback. Han skrev at i NAM har «Iran funnet støtte, Cuba prestisje, og USA er igjen konfrontert av de som leter etter unnskyldninger for det de har mislykkets med, samt søker legitimitet for sin despotisme». Den kalde krigen som landene i NAM ønsket å forbli uallierte i forhold til, er over for lengst. Men NAM står ikke ved dødens port.
Moralske pekefingre
- Det er ingen som nekter for at NAM har visse problemer, sier T. Rajamoorthy, generalsekretæren for paraplyorganisasjonen Third World Network med base i Penang i Malaysia.
- Mange av oss som kjemper for menneskerettigheter har store problemer med mange av disse regimene. Men det er visse fakta som ikke kan ignoreres når det gjelder årsakene til disse tilstandene. Mange av problemene kommer fra kolonitiden.
Rajamoorthy får støtte i sin analyse fra lederen til tenketanken South Centre, Yash Tandon fra Uganda. Mens Rajamoorthy refererer til Kongo, mordet på Patrice Lumumba og imperialistisk undertrykking, viser Tandon til Zimbabwe.
- Disse problemene har sine røtter i historien, sier Tandon.
- Nordlige land liker å komme med den moralske pekefingeren, men de ser ikke sammenhengen mellom problemene og landenes kolonihistorie. Når de nordlige landene vil blande seg inn i Zimbabwes anliggender, kan vi ikke tillate dette hvis de ikke anerkjenner sitt eget ansvar for å ha skapt situasjonen.
Det viktigste prinsippet for NAM ifølge Tandon, er retten til selvbestemmelse og fravær av innblanding. Mye av organisasjonens kamp dreier seg om retten til å definere.
- Nords mistanker om at Iran vil bruke kjernekraft for å lage atomvåpen kan være riktig eller gal. Men de aksepteres ikke av NAM fordi de uttrykker en dobbeltmoral. Atomvåpen i Frankrike, Israel, Storbritannia, det er greit. Men ikke i Iran.
Rajamoorthy understreker at han på ingen måte forsvarer ledere som er ansvarlige for alvorlige brudd på menneskerettighetene. Men han mener at dette ikke fratar NAM den strategiske og politiske rollen i internasjonal sammenheng.
- I denne organisasjonen kan man kanskje få til noe. Noe annet enn bare å fungere som et leketøy for kolonimaktene. Uten å forsvare diktatorer som nyter godt av å alliere seg med Kina, gir likevel Kinas innmarsj på det Afrikanske markedet mange land et sterkere forhandlingsgrunnlag i forhold til vestlige makter. Og det er bra.
Glansperioden
Sally Morphet, som fulgte NAMs forhandlinger i mange år for det Britiske Utenriksdepartementet, skriver i en artikkel fra 2004 at det politiske samarbeidet mellom landene i sør gis altfor lite oppmerksomhet blant vestlige medier og akademikere. Dette samarbeidet, mener Morphet, er høyst relevant for å forstå og løse dagens globale problemer og skape et bedre globalt styringssett.
- Landene fra Det globale sør var mest innflytelsesrike i FN fra tidlig 60-tall til midten av 70-tallet, skriver hun, og nevner som eksempler utvidelsen av sikkerhetsrådet til NAM-landenes fordel, samt en sterk NAM-ledelse i forhold til Midtøsten-konflikten og en av organisasjonens hjertesaker: Palestinernes rettigheter.
- NAM arbeidet sammen både globalt og regionalt på måter som fremmet felles interesser. Afrikanske problemer med apartheid ble linket til arabisk-asiatiske bekymringer for Palestina. Multilateralt diplomati fungerte, skriver Morphet.
Det råder ingen tvil om at NAM mistet fotfeste etter at limet som holdt dem sammen under den kalde krigen løsnet. Men Yash Tandon mener solidariteten mellom landene i sør fremdeles er sterk, og at de nå må alliere seg i utviklingens navn, en utvikling som landene i sør selv må definere.
Den amerikanske professoren Jacqueline Braveboy-Wagner, som har skrevet flere bøker om Sørs globale institusjoner, mener NAM er viktig rent symbolsk, men også på det praktiske planet.
- NAM-møtene er fremdeles det eneste forumet der afrikanske, asiatiske og latinamerikanske land kan komme sammen, og der strategier for sørlig samarbeid kan bli diskutert og delt landene imellom.
Braveboy-Wagner fremholder som de fleste kritikere at NAMs resolusjoner ofte er utydelige. Hun mener også at organisasjonen må bli flinkere til konfliktmegling og diplomati.
-NAMs arbeid for fred har alltid dreid seg om nedrustning og motstand mot stormaktsinvasjoner. Organisasjonen har aldri vært særlig flink til å skape fred i Afrika, Asia eller Latin Amerika, uansett hva slags retorikk medlemmene kommer med. Dette er et område NAM er nødt til å være mer aktive på dersom de vil ha legitimitet.
Tips en venn