I disse dager innsetter Sør-Afrika sin 4. president etter Apartheid, i den anledning er det kanskje på tide å kvitte seg med et par-tre (norske) avisender:
Ett nytt Zimbabwe: Både nasjonal og internasjonal presse har vært opptatt av Jacob Zumas forhold til korrupsjon og rettsapparatet. Den nye presidenten er blitt framstilt som en "tradisjonell" afrikansk leder, med liten respekt for rettsapparatet og korrupt rulleblad. Men mens sørafrikanske medier dekker større deler av det lokale politiske feltet, ender internasjonale medier ofte opp med å forenkle. De ser en dansende Zuma som roper etter sitt maskingevær, sannsynligvis vil han ende som enn ny Robert Mugabe som styrer i anbolandet Zimbabwe.
Men Sør-Afrika under Zuma blir neppe noe nytt Zimbabwe. Selv om ANC under Thabo Mbekis ledelse ble alt mer sentralisert, har landet fortsatt kontinentets sterkeste fagforeninger, og et vell av svært aktive interesseorganisasjoner. Landet har blant annet innflytelsesrike elev- og studentorganisasjoner (undertegnede har selv vært passiv medlem som student i Durban, KwaZulu-Natal, ved årtusenskiftet), Treatment Action Camapign (TAC) som tvang fram retrovirale medisiner til hiv-pasienter, organisasjoner for jordløse og husløse. Apartheid etterlot seg en svært politisert befolkning og stemmetallene ved både parlamentsvalg og lokalvalg er vedvarende høye. ANC må altså forholde seg til en svært politisk aktiv befolkning, som tradisjonelt har vært maktkritisk. Mugabe har i 25 år undertrykt opposisjonen i sitt eget parti Zanu-PF og i Zimbabwe. Zuma leder et parti med store indre spenninger og et levende demokratisk partiapparat. Og han må som første president i landet noensinne ( I Apartheidtiden var Nasjonalistpartiet suverene) forholde seg til en voksende opposisjon. Om det er et land i Afrika som ikke kommer til å ende opp som Zimbabwe er det Sør-Afrika.
Frykten for to-tredels flertall: I dagene opp til valget ble det understreket at man nå i Sør-Afrika fryktet at Zuma og ANC ville få to-tredels flertall ved valget og slik ha grønt lys til å forandre grunnloven. Nå fikk ikke ANC dette, de mistet det. Partiet har i årevis hatt to-tredels-flertall, uten at de har angrepet grunnloven nevneverdig. Det nye er altså at regjeringspartiet nå har mindre spillerom enn da Nelson Mandela og Thabo Mbeki satt som presidenter. Både Mandela, Mbeki og Zuma har for øvrig vært med å utformet grunnloven og de politiske institusjonene som skal beskytte den.
Sør-Afrika stemmer ANC fordi de er lojale mot Mandela: Over hele Afrika fortsetter befolkningen å stemme inn partier som springer ut av gamle frigjøringsbevegelser. I Sør-Afrikas nabolag gjelder dette blant annet Swapo i Namibia, Mpla i Angola og Frelimo i Mosambik. Men der for eksempel Mpla og Swapo har utviklet seg i en stadig mer autokratisk retning på bekostning av tidligere idealer, er ANC et parti i stadig endring. De to siste årene har dette vist seg blant annet i det oppøret som avsatte Mbeki først som partileder og deretter som president, og som banet veien for Zuma. Zuma ble ikke valgt som ANC-leder fordi han kunne danse og trampe i tradisjonelt zulu-kostyme. Zuma seilte fram på grasrotas misnøye over Thabo Mbekis politikk, og da i særdeleshet misnøye over Mbekis økonomiske politikk.
I 1994 gikk ANC blant annet til valg på et reformprogram som fokuserte på å utjevne de enorme økonomiske forskjellene i landet. Reconstruction and Development Programme (RDP) viste seg snart vanskelig å gjennomføre i og med at statsfinansene var i dårligere stand enn først antatt, for å forhindre galopperende inflasjon (og etter press fra internasjonale finansinstitusjoner), utarbeidet man et nytt reformprogram- Growth, employment and redistribution (Gear). Gear var Sør-Afrikas svar på de fatale strukturtilpasningsprogrammene, bitter medisin Verdensbanken og Pengefondet påtvang afrikanske land på åtte- og nittitallet. Misnøyen med Gear har vært stor på venstresiden i ANC, hos partiets nære allierte det sørafrikanske kommunistpartiet SACP og fagforeningen Cosatu. Sistnevnte har også målbært mye av misnøyen med Gear hos den fattige grasrota i Sør-Afrika. Før valget lovet også Jacob Zuma å gjøre noe med dette forhatte hjemmesnekra strukturtilpasningsprogrammet. Dette er en av hovedårsakene til at ANC kunne innkassere sin fjerde overlegne valgseier på rad.
Det er altså ikke lojalitet til Mandela, men misnøye med hans etterfølgers økonomiske og sosiale programmer som har drevet millioner av sørafrikanere til stemmeurnene for å stemme på ANC. Økonomi og politikk har aldri hatt noen prominent stilling i norsk medias dekning av Afrika. På samme måte som å følge norsk eller amerikansk politikk krever det kunnskap, tid og ressurser å følge politikk i Sør-Afrika. Eller i Nigeria, eller i Kenya. Det er ti år siden Nelson Mandela trakk seg tilbake fra politikken, allikevel dukker han opp i de fleste historier nordmenn idag får høre om Sør-Afrika. Er dekningen virkelig så sporadisk at det går ti år før man oppdager at landet har byttet president? Hva med de to som har sittet i embedet mellom Mandela og Zuma - Thabo Mbeki og Kgalema Motlanthe?
Navnene er rett nok en munnfull, men de fortjener da omtale. Om ikke annet for å forklare hvorfor Sør-Afrika nå har valgt en tidligere korrupsjons- og voldtektsanklaget geitegjeter til president. - he may be an asshole, but he is my President.
Tips en venn