Angolanske ukeaviser sliter med både sensur og selvsensur
I kampen mot korrupsjon har pressen en viktig rolle å spille. Men media i Angola har en vanskelig hverdag, på tross av lang tradisjon.
- Det er ikke så viktig hva jeg heter, men jeg har jobbet med radio i noen år, nå for Voice of America, sier den unge mannen ved siden av meg i lobbyen til Angolas nasjonalforsamling. Vi er begge her for å dekke et møte mellom sivile organisasjoner i en av nasjonalforsamlingens saler og har akkurat hørt hilsningstale fra regjeringspartiet MPLA.
- Hvor mange fra de statlige mediene ser du her, spør så den anonyme radioreporteren retorisk.
- Vi er to- tre uavhengige radiostasjoner tilstede men nesten ingen andre, ikke engang de uavhengige ukeavisene. Og dette er det største møtet av sitt slag her i landet på mange år, sier han.
Tøft presseklima
I kampen mot korrupsjon og nepotisme i oljelandet Angola har pressen en viktig men vanskelig jobb. Angola rangeres blant de femti verste landene å jobbe i for journalister. Pressefolk opplever jevnlig å måtte møte i retten for "æreskrenkelser" eller "mangel på respekt for autoritetene", alt ifølge Reportere uten grenser. Men ikke alle har et like blekt syn på mediehverdagen som den unge mannen fra VOA. João Van Dunem tilhører en av Luandas "gamle" famlier og har i mange år rapportert for både angolansk og utenlandsk presse, deriblant BBC.
-Vi har en lang kulturell tradisjon for uavhengig presse i Angola, mener Van Dunem.
Han forklarer at Angola allerede som portugisisk koloni på begynnelsen av 1900-tallet hadde flere små aviser, radikale miljøer så vel i Lisboa som Luanda var med å drive fram en kritisk offentlighet. Van Dunem mener angolanske journalister også i dag har en kritisk rolle å spille.
-De baner vei for endringer. Media her er ikke perfekt, journalister trenger mer profesjonstrening, mer penger fra uavhengige aktører, forklarer han. Selv har Van Dunem, som er en slags nestor i angolansk medievirkelighet, vært med på å opprette både en uavhengig ukeavis, O pãis, og Angolas første kommersielle TV-kanal, TV Zimbo, det siste året.
-Journalistene er ganske aktivistiske: men siden de ikke er så profesjonelle blir det ofte mye meningsjournalistikk og ikke alltid like etterrettelig journalistikk. Et kjennetegn med angolansk media er at det er en sammenblanding av nyheter og meninger. Dette skyldes både lite trening og dårlig veiledning fra redaktørenes side. Men jeg tror dette er i ferd med å forandre seg og at det er rom for mer kritisk journalistikk.
Partiet, krigen og oljen
Siden uavhengigheten fra Portugal i 1975 har angolansk presse vært et anliggende for staten. Gjennom de påfølgende år med borgerkrig hadde uavhengig journalistikk dårlige kår. I Luanda kontrollerte MPLA TV-stasjonen Televisao Popular de Angola (TPA) og avisen Jornal de Angola, samt et vell av lokale radiostasjoner. På nittitallet opprettet også MPLAs motpart geriljabevegelsen Unita egne trykte media og radiostasjoner.
Det var først etter geriljaleder Jonas Savimbis død i 2002 at man sammen med freden fikk en ny og mer åpen medielovgivning. Men også etter dette opplever altså angolanske pressefolk å trues med kasjotten om de ikke faller inn på rekke. For statsviter Fernando Macedo er dette et demokratisk problem
-Vi har ikke et klima hvor politisk diskusjon er mulig. De tre største mediene, den nasjonale TV-kanalen TPA, Journal de Angola og den nasjonale radiostasjonen RNA er alle kontrollert av staten, noe som betyr at om du leter etter offentlig debatt vil du ikke finne det.
Spesielt synlig blir problemet sett i sammenheng med mangelen på åpenhet i Angolas største industri, oljenæringen. I stedet for at media fungerer som vaktbikkje overfor staten og oljeselskapene, brukes media for det det er verdt når det gjelder å stille den styrende eliten i et godt lys.
- Partiet bruker statsmedia til propaganda. Det meste av beslutningsprosessen, blant annet om bruk av oljepengene, skjer derfor uten debatt, mener han.
João Van Dunem mener dette er i ferd med å endre seg, at mye av det som i dag hemmer journalistene i landet er selvsensur.
-Å bygge en sterk og uavhengig presse er ikke noe som skjer over natten, men det har skjedd gradvis siden krigen sluttet i 2002. Selv myndighetene ser nå at de trenger en kritisk offentlighet og at det må bygges en opposisjon. Det er for eksempel ikke noe problem å være kritisk om du gjør det riktig, da kan ingen ta deg på det. Her har det politiske klimaet blitt bedre, og myndighetene har godt av å forholde seg til kritiske journalister.
-Er det også helt i orden for journalistene å stille kritiske spørsmål ved oljenæringen og regjeringens bruk av oljepenger?
- Myndighetenes bruk av oljepengene er nå blitt offentliggjort. Men å følge med på pengestrømmene kan ikke bare overlates til pressen, her må også sivilsamfunnets organisasjoner følge med. Og igjen, pressen mangler ofte kunnskap og lider under selvsensur, også i omtale av oljenæringen, mener Van Dunem.
.
Relaterte saker
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: