Verdensmagasinet X

  Utskriftsvennlig versjon

  Tips en venn

  Abonnere på bladet

Del på Facebook

Få mennesker har tilgang på strøm, få byer har gatebelysning der nede, under skylaget. Det man ser fra luften gjennom nattemørket er utblåsningene, fra oljefelter i Nigeria, i Kamerun, Ekvatorial Afrika, Gabon, Republikken Kongo. Når man nærmer seg Angola, det sørligste av en lang rekke oljeland, passerer man over store felter av brennende gass, under ett tynt skylag ser de ut som store kokende helvetesgryter. Under innflyvning til hovedstaden Luanda avløses grytene av lys fra hundrevis av supplyskip, tankere og forsyningsskip, før man dukker ned over nye mørklagte områder.

Dette er mussequene, enorme slumbyer som omgir Luanda, i natta er det kun kullfyrte bål som røper at de er der, og noen kvartaler med enkle hvite gatelys. De opp mot fem millionene som bor i mussequene er ikke deltagere i oljeboomen som lyser opp nattehimmelen lenger nord, ennå.

Eksporterer oljeeventyret
Da Norge i 1969 fant den første oljen i Nordsjøen kom det et krav fra regjering og Storting om sterk politisk styring på ressursene. Det nyslåtte oljelandet hadde liten eller ingen erfaring med leting, boring eller videreforedling av oljen. Storting og regjering sikret blant annet at oljen ble ilandført utenfor Stavanger i stedet for i Storbritannia, at norske verft fikk kontrakter på bygging av plattformer og at den norske stat sikret seg høy grunnrente på all virksomhet på egen sokkel. Og vi fikk et eget statlig oljeselskap, Statoil.

Norges forvaltning av oljeressursene, som ofte kalles den norske modellen, står i sterk kontrast til oljeutvinningen utenfor Afrikas Atlanterhavskyst. Rett nok har også disse landene nasjonale oljeselskap, men disse ligger som oftest utenfor politikernes kontroll. Skrekkeksempelet er Nigeria, der de multinasjonale selskapene har fått drive omtrent som de vil, mot å støtte opp om et militært styre som har sikret at ressursene fortsetter på få hender.
I 2008 gikk Angola forbi Nigeria som den største oljeeksportøren sør for Sahara. Heller ikke Angola er noe nytt oljeland. Allerede på 1950-tallet pumpet man opp små mengder olje inne på land. Men det var på 1980-tallet at oljen virkelig begynte å lokke til seg utenlandske selskap, som norske Saga.

I dag er Angola StatoilHydros største utenlandsoperasjon, i tillegg er landet svært viktig for norsk leverandørindustri. Med dette som utgangspunkt ønsker Norge også å eksportere den norske modellen til Angola, blant annet gjennom programmet Olje for utvikling. For selv om Angola har et sterkt statlig oljeselskap, Sonangol, har landets 18 millioner innbyggere sett lite til de enorme rikdommene som pumpes opp utenfor kysten.

Ambassadør John Vea ble hentet inn fra NHO til jobben i Angolas hovedstad Luanda.
- I Norge klarte vi å utvikle kompetansen både i forhold til forvaltningen og industrien. Men i det øyeblikket vi skal overføre norske erfaringer til for eksempel Angola møter vi en rekke utfordringer. I Norge var det jo en del forutsetninger til stede, vi hadde et godt styresett, vi hadde åpenhet og politiske partier som deltok i debatten om utvikling av oljefeltene. Vi hadde norske skipsverft som kunne restruktureres til å bygge plattformer. Det er jo en risiko for å feile også med en norsk modell, så vi må ta med i arbeidet at en del av disse forutsetningene ikke er til stede her i Angola, sier Vea

Det norske programmet Olje for utvikling ble opprettet i 2005, men programmets forløpere har vært i Angola mye lenger. Norge støtter utviklingen av en sterkere oljeforvaltning og oppbyggingen av oljedepartementet i Luanda. Gjennom norske frivillige organisasjoner styrker de også sivilsamfunnet og utdanningssektoren. Men prosjektene er ikke helt uproblematiske, innrømmer Vea.
- Angola begynte jo med olje før Norge. Å gå inn i et litt mer modent oljeland er krevende. Det er ganske mye som mangler her, blant annet kompetanse. Og så har jo Angola et veldig høyt korrupsjonsnivå, eliten her har greid å berike seg på oljen. Så man må være ydmyk for at det er en krevende jobb.

Tross problemene mener Vea at det har skjedd store forbedringer bare de siste tre-fire årene. Blant annet har finansdepartementet i Angola begynt å offentliggjøre budsjettene på internett, tilgjenglig for alle.
- Angola får anerkjennelse for å ha akseptert at de må være åpne om inntekter, produksjonstildelinger, innkjøpsprosedyrer og så videre. Og siden 2002 har Angola gjort mange framskritt. Men det har også skjedd en tredobling av oljeproduksjonen, og man har doblet statsbudsjettet over en periode på to-tre år. I alt dette er det viktig å sørge for at de nye inntektene kommer hele nasjonen til gode. Man vil jo ikke ha et nytt Nigeria der oljen er mer forbannelse enn velsignelse.

Enorm vekst for få
Etter at opprørsleder Jonas Savimbi ble drept i 2002 fikk Angola endelig fred. Med den kunne myndighetene begynne å bruke sin oljerikdom på noe annet enn våpen. Kombinert med rekordhøye oljepriser, sørget den nyvunne stabiliteten i landet for en økonomisk vekst som i 2007 overgikk 20 prosent, noe som ble gjentatt i 2008. Selv om fallende oljepris har justert veksten ned til anslagsvis åtte prosent for 2009, legger ikke det noen synlig demper på optimismen i Luanda.

Veksten er synlig overalt. En skog av heisekraner reiser seg over sentrumsbydelene, det bygges en helt ny strandpromenade, et luksuriøst spa har åpent i et område tidligere kjennetegnet av ruiner og foreldreløse barn. Veinettet er ikke bygget for flåten av SUV-er som har invadert sentrumsgatene, trafikken står bom fast nesten hele døgnet. Spesielt under borgerkrigens siste tiår trakk angolanerne inn til hovedstaden. Da de multinasjonale oljeselskapene på 1980-tallet kom til landet, var Luanda en by med en knapp halv million innbyggere. På midten av 1990-tallet vokste den først til to millioner, til tre, før den mot slutten av millenniet eksploderte til dagens størrelse, et sted mellom fem og åtte millioner innbyggere, avhengig av hvem man spør. Men det store flertallet av disse bor ikke i det nyrike sentrum, eller de nybygde inngjerdede luksusboligfeltene sør for byen men i de enorme slumbyene, mussequene.

I Kazembe, nord i byen ser man lite til landets nye oljeformue, veiene mangler asfalt, befolkningen betjenes av vannposter og tjuvkobler seg på et primitivt strømnett. Men den lokale helseklinikken har myndighetene pusset opp. I nymalte tomme bygninger, sitter køer av kvinner som skal til fødselskontroll, noen sitter på benker langs veggen, andre rett på gulvet. Ellers finnes det en vekt i venterommet.
- Det er i ferd med å bli bedre, før måtte pasientene ha med seg sine egne medisiner, nå får vi det av myndighetene, sier Adelaide Silipa, overlege ved klinikken. Hun er litt urolig over å bli intervjuet, ikke det at hun er redd sjefene sine, hun ble en gang nesten arrestert for å si sin mening til noen politibetjenter, forteller hun. Hun er bekymret for journalisten, har jeg tillatelse til å være her og ta bilder? Etter å ha fått forevist en presseakkreditering fra det nasjonale pressesenteret, fortsetter Silipa å snakke.
- Vi får utstyr til HIV-testing, medisiner, og vi har fått to helt nye ultralydmaskiner og laboratorieutstyr. Myndighetene har også vedtatt at de som får positiv HIV-diagnose skal ha tilgang på bremsemedisiner, sier hun.
- Fortsatt går heller folk til de private klinikkene rundt her, for de tror ikke vi har noe å tilby, utfordringen er faktisk å få dem hit i stedet for til de private, som i mange tilfeller ikke er annet enn kvakksalvere.

Ekskluderende økonomi
Rundt omkring i Kazembe, ser man hva hun mener. Her finnes det skur påmalt "dokotela" og "dawa", swahili for doktor og medisin. Språkbruken antyder også at de som bor her ikke er angolanere, men kongolesere fra nord, der swahili er et offisielt språk. Selv om Angola har gått gjennom mye, er i optimismen mer til stede enn hos naboen i nordøst, noe som trekker en betydelig befolkning av kikongo og kiswahili-talende til Luanda. Kongoleserne er uglesett i Luanda, men de er neppe alene ansvarlig for råskapen og volden ute i mussequene. Her finnes ikke jobber eller utsikter til å få noen, her ute er det den grå økonomien som gjelder, ikke den oljesmurte formelle inne i Luanda.

En gruppe ungjenter forsøker å lære seg å lese ved hjelp av YMCA, en type tiltak her ute som gjennom Kirkens Nødhjelp mottar støtte fra det norske Olje for Utvikling-programmet.
- Det største problemet her ute er bandittene, sier 17 år gamle Isabel Monis. Sammen med Joana Vandua (28) og Morena Samuel (17), forsøker hun å ta igjen tapt skolegang og lære seg et yrke. Hun ønsker å bli blomsterdekoratør.
Jentene venter seg ikke noe hjelp fra myndighetene, for dem eksisterer det ikke noe sikkerhetsnett.
- Men de må få gjort noe med kriminaliteten, slik at det blir trygt å gå ut og leve her, sier de.

- Dette er en oljebasert økonomi, oljen utgjør 60 prosent av bruttonasjonalprodukt. Oljeindustrien står for 80 prosent av skatteinntektene og 90 prosent av eksportinntektene. Den synkende oljeprisen blottlegger altså hvor sårbare vi er, sier Emilio Grion
Hvordan man skal inkludere en større del av befolkningen i den nye økonomien opptar økonomen som underviser ved det katolske universitetet i Luanda.
- Den grå eller uformelle økonomien er jo den tidligere økonomien. Noen av de uformelle selskapene har klart å tilpasse seg, profesjonalisere seg. Men mesteparten av småbedrifter er fortsatt på et veldig grunnleggende nivå, det er en overlevelsesøkonomi. Selv den formelle økonomien er avhengig av den store sektoren av uformell økonomi, forteller Grion.

- Man forsøker å spre den økonomiske aktiviteten på flere felter, man har satt i gang store konstruksjonsprosjekter og prøver å rehabilitere industrien. Men alt i alt er det kun olje og diamanter som eksporteres fra landet, og bitte litt sjømat. Det er en ny fiskerilov på plass, og et regelverk for å eksportere fisk men man har ikke infrastruktur for det. Men det finnes to fabrikker som lager fiskemel, som blant annet eksporteres til Sør-Afrika.
I tillegg til å utdanne en generasjon angolanske økonomer, er Grion rådgiver for den norske oljeindustrien i Angola gjennom Intsok. Selskapene som er til stede i Angola forplikter seg til å investere i samfunnsansvar, såkalte Corporate Social Responibiliity-prosjekter (CSR).

I likhet med Vea, mener Grion at investering i utdanning er sentralt for å lykkes i Angola. Flere norske selskaper, som StatoilHydro og Aker, har derfor valgt å vise samfunnsansvar gjennom å bidra til høyere utdanning til oljesektoren.
- Den norske modellen er jo også basert på en stor investering i utdannelse. Når det skal sies er myndighetene i gang med et krafttak med å bygge infrastruktur, blant annet skoler. Men er også i ferd med å trene nye lærere, og man sender flere ut for å studere. Men man skal huske på at 60 prosent av alle angolanerne er mellom 15 og 25 år. Og disse har vanskelig for å få jobb fordi de mangler ferdigheter. Om vi ikke investerer i utdanning, risikerer vi at hele det sosiale mønsteret rakner. Dessuten vil det bety at vi vil fortsette å være avhengig av utenlandsk eksperthjelp.

Grion er også redd at en ytterligere urbanisering og sentralisering vil undergrave utviklingen i Angola.
- Mesteparten av det myndighetene investerer i, er i Luanda-området. Luanda utgjør halvparten av det lokale markedet, de aller fleste bedriftene er også basert her. Derfor trekker også byen til seg en masse mennesker som forsøker å oppfylle drømmen om å lykkes i Luanda. Men de aller fleste av disse er ufaglærte og ender opp i det grå markedet.

Myndighetenes pengesekk
Kulden inne i nasjonalforsamlingen står i sterk kontrast med heten utenfor. Aircondition-anlegget akkompagnerer samtalene i salen medet svakt knurr. I dag er det ikke Angolas parlamentarikere, men representanter fra det sivile samfunn som befolker saler og ganger. Men selv om de har fått låne nasjonalforsamlingen føler de ikke alltid at de blir hørt. Organisasjonene i nasjonalforsamlingen denne dagen representerer små og store frivillige grupper fra alle landets provinser.

For det er først og fremst ute i provinsene man ser lite til regjeringens oljepenger, FN anslår at 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og store deler av landet er fortsatt svidd av etter tre tiår med borgerkrig. Sergio Calundongo er generalsekretær i den rurale utviklingsorganisasjon, Adra. Også Adra mottar, gjennom Norsk Folkehjelp, penger fra Olje for Utvikling-programmet. Calundongo mener folk flest i Angola ikke ser en sammenheng mellom den nye oljerikdommen og det at de selv kan vente seg høyere levestandard.
- Oljen er MPLAs maktbasis, de gjør som de vil, fordi de ikke lever av skattepenger fra folket, men av oljen. Men myndighetene er ikke laget av stein, når sivilsamfunnet har bedt om å få snakke har de sagt ja, de sier de ønsker å konsultere folket, tror Calundongo.

- Oljen er offshore, det er derfor vanskelig for sivilsamfunnet å ha noen formening om det, man ser den ikke. I Nigeria, hvor oljen også finnes inne på land, er det lettere å se hva slags effekt den har på samfunnet. Men i Angola ser ikke folk noen direkte sammenheng mellom oljen og deres egen kamp for tilværelsen. De ser oljen som en pengesekk for myndighetene, forklarer Sergio Calundongo.
- Oljen må brukes i rehabilitering av dette landet. Om du for eksampel reiser ut til Moxico-provinsen helt øst i landet, ser man at folk mangler helt grunnleggende tjenester. På samme måte som oljen var viktig for krigføringen, må den bli viktig i utviklingen av landet. Myndighetene ønsker å modernisere landet. Problemet er at de bestemmer hva som skal bygges med oljepengene, ikke folket. Når de sier Angola opplever vekst, hva slags bevis har man for det ute på landsbygda? Hovedspørsmålet for sivilsamfunnet er hvordan man kan delta i den veksten, få være med å bestemme hva pengene skal brukes til

Ambisiøse veiutbyggingsplaner er blant de prosjekter som ikke har vært oppe til noen reell diskusjon, verken på nasjonalt eller lokalt plan, men snarere gjort etter vedtak i regjeringspartiet Mpla. Veien ut Luanda følger nylagte togsviller, trafikken går tregt, forsinket av veiarbeid.
Kineserne har fått mye oppmerksomhet for sine massive infrastrukturprogrammer i Angola. Kineserne får betalt in naturalia, utvikling mot olje, uten at oljen tar omveien om verdens oljebørser. Slik er også kinesernes utviklingsprosjekter mindre sårbare mot oljeprisens svingninger.

Men det er ikke bare kineserne som tiltrekkes av Angolas nyrikdom. Brasilianske og portugisiske selskap er overalt. På vei inn i innlandet, til Angolas tredje største by Malanje, har de forskjellige konstruksjonsfirmaene delt opp veien seg imellom.
Langs veien finner man også de uformelle bensinstasjonene, gutter og menn med gule plastkanner. Angola har, etter 50 år som oljeland, kun ett raffineri. Derfor må det meste av bensinen i oljelandet importeres. Kronisk mangel på bensin er en ting både Luanda og omlandet har til felles. Dette utnytter guttene med plastkanner, de tømmer pumpestasjonene til statsoljeselskapet Sonangol og selger bensinen videre med en viss profitt. Her ute langs veien, er disse blant de få som faktisk tjener noe på Sonangols virksomhet.
Etter hvert blir det færre kinesere og portugisere, men flere hull i veien. Etter Dondo ligger fortsatt bruene sprengt i elveleiene, det dukker opp varselskilt mot landminer i veikanten.

Utafor Allfarvei
I løpet av 1990-tallet beveget fronten seg flere ganger langs denne veien, landsbygda her var lagt øde, befolkningen flyktet inn til Malanje eller Luanda. De siste fem årene har noen flyttet tilbake til landsbyene, og tilbake til ingenting. I Zari, halvannen time nord for Malanje i retning de store skogene i Kongo-Kinshasa er det svært lite som tyder på at dette landet pumper opp 2 millioner fat olje om dagen.
- Etter krigen kom folk i denne landsbyen tilbake fra byen. Først kom sju av oss, vi måtte gå. Det var ingenting her, ikke mat eller dyr igjen. Vi tok opp lån for å få kjøpt de første geitene og frø til grønnsaker vi kunne dyrke, sier Marcos Segueira.
Han er koordinator for et lite jordbrukssamvirke i Zari. I dag har de landsbymøte med representanter for jordbruksutviklingen Adra. Landsbyen vil gjerne ta opp mer lån for å få kjøpt settepoteter. Rådgiver fra Adra, Dona Finesse spør om de tror de har råd til flere lån og hvordan de planlegger å få solgt potetene.

Zari ligger bortenfor den raske økonomiske veksten, bortenfor myndighetenes utviklingsprogrammer. Siden befolkningen flyttet tilbake hit i 2002, har en dansk frivillig organisasjon bygget en skole. Nærmeste klinikk er fortsatt tre mil unna, ingen i landsbyen har kjøretøy og stien som fører ut her er nesten uframkommelig selv med en kraftig firehjulstrekk.
- Transport er vårt hovedproblem, sier landsbybeboerne.
- Under krigen ble den ene lastebilen vi hadde beslaglagt av regjeringshæren, for at ikke Unita skulle ta den. Den har vi ikke fått tilbake, sier en eldre mann som presenteres som soba, en tradisjonell landsbyleder.
Marcos Segueira smiler skjevt når jeg spør om de har sett noe til landets oljepenger.
- Oljerikdom? Ja, vi har hørt om den på radioen. Men her har vi ikke fått noe av myndighetene. Vi har bedt om å få tilbake lastebilen, men det tar tid.

Les også om Angola skitne oljeindustri

-om media og politikk i Angola