Utvikling på vent
Maryam bærer et langt skjørt, en blå jeansjakke, et svart sjal over hodet og trendy solbriller. I følge hennes egne ord er hun en god blanding av afghanske og vestlige tradisjoner, som et bilde på det landet hun lever i, et konservativt og dypt religiøst samfunn hvor det sekulære internasjonale samfunn forsøker å bygge et demokrati med hjelp av milliarder av dollar og en stor hær.
- Jeg elsker jeans men de fleste rundt meg misliker at jenter bærer det, forteller den unge informasjonsrådegiveren for en utenlandsk hjelpeorganisasjon meg.
- Man trenger et skikkelig sjal, og et skjørt, før du går ut i jeans. Selv da kan du ha problemer med folk som ikke liker stilen din, for eksempel solbrillene, legger hun til smilende.
I løpet av de siste femti år har hyppige regimeskifter i Kabul, med tung internasjonal innblanding, gitt Afghanistan stempelet som "mislykket stat", med den vanlige afghaner som enten tilskuer, offer, flyktning eller stridende. Der det internasjonale samfunnet muligens har lyktes i å innføre en del symbolske institusjoner og rettigheter, har det mislyktes i å få med seg den jevne afghaner, noe som gjorde 2008 til det blodigste året siden Talibans fall.
Mislykket stat
Grunnloven vedtatt av grunnlovsforsamlingen Loya Jirga i 2003 brakte Afghanistan tilbake på veien til demokratiet, et system landet gjorde sitt første forsøk på i 1960-tallet. Under det nye demokratiet har det krigsherjede landet sett noen forbedringer, det er avholdt presidentvalg, det er vært avholdt valg på grunnlovgivende forsamling, og man har sett framveksten av uavhengig media. Millioner av jenter har gått tilbake til skolebenken, ti tusenvis av kvinner studerer ved universitet og høyskole, noen av dem har engasjert seg politisk, andre har fått jobb hos myndighetene eller hos de internasjonale organisasjonene. Men for mange afghanere er det vanskelig å få øye på konkrete forbedringer i hverdagen som følge av det internasjonale nærværet.
I januar 2008 slo flere uavhengige rapporter fast at Afghanistan var i ferd med å mislykkes som statsprosjekt. I en amerikansk studie gjennomført under ledelse av tidligere marinegeneral James Jones og tidligere FN-ambassadør Thomas Pickering framholdt man mer militært personell som en kur mot en stadig vanskeligere statsbyggingsoppgave. En annen studie, gjennomført av International Council on Security and Development (ICOS) på samme tid, slo fast at Taliban kontrollerte 72 prosent av landet. En annen amerikansk rapport plasserte Afghanistan på syvende plass over verdens mest mislykkede stater. Også den anerkjente tenketanken International Crisis Group (ICG) advarte mot å legge for stor vekt på framskrittene i Afghanistan, og slik bli blind for alt som var gått galt. For afghanerne selv er det ikke mer militært personell man trenger, men en virkelig utvikling "på bakken" skrev ICG i sin rapport.
- I Afghanistan holder man det internasjonale samfunnet ansvarlig for situasjonen landet er i. Det internasjonale samfunnet har hele tiden håndtert utviklingen av Afghanistan dårlig. Den største feilen var at de presset unødig hardt på for å etablere et demokrati som føltes fremmed for de fleste afghanere etter tiår med krig og fattigdom, mener Waheed Mujda, en afghansk forfatter og analytiker. Mujda var ansatt i det afghanske utenriksdepartementet under Talibans styre, en opplevelse han senere har skrevet bok om. Mujda er i dag hyppig brukt som kommentator både internasjonalt og i sitt eget hjemland.
- Til å begynne med ønsket folk demokratiet velkommen fordi de håpet at det ville bringe med seg den gjenoppbyggingen de ble lovet, det internasjonale nærværet bar løfte om et bedre liv, og viktigere, en slutt på krigen. Men resultatet etter syv år er det motsatte av det folk håpet på, legger Mujda til.
Talibans tilbakekomst
Ifølge Verdens matvareprogram (WFP) lever fortsatt halvparten av landets innbyggere, i overkant av 24 millioner mennesker, under fattigdomsgrensen Dette, Talibans tilbakekomst de siste årene og et omfattende problem med korrupsjon, er talende eksempler på Vestens mislykkede forsøk på å bygge ett nytt Afghanistan.
Talibans offensiv ble lansert i løpet av det første året etter invasjonen, og har siden stadig blitt mer omfattende. 2008 var geriljaens hittil mest suksessrike år, i løpet av dette året lyktes de med å ta livet av rundt 290 internasjonale og 1000 afghanske soldater. Også vanlige afghanere har betalt for dette, med rundt 2000 sivile ofre i løpet av fjoråret. Waheed Mujda mener Talibans tilbakekomst skyldes at det ikke har skjedd noen stor forandring i vanlige afghaneres liv.
- Demokratiet har fått en dårlig start i Afghanistan. Mange afghanere tror demokrati handler om halvnakne kvinner på TV, kvinner som har forlatt Islams tradisjon. Dette er det de har sett av demokrati så langt, sier Mujda. Han mener det ikke er noen forskjell på Nato-troppene eller russerne som invaderte Afghanistan I 1979 for å etablere sin versjon av sosialismen.
Også parlamentsmedlem Kabir Ranjbar er skeptisk til vestens innsats i Afghanistan. I tillegg mener han framferden til de internasjonale styrkene ofte har forsterket folks skepsis til utvikling pådytter utenfra
- De har mislyktes i sine reformer, du kan forestille deg noen som i utgangspunktet kommer for å hjelpe deg, men i stedet fengsler, skader deg og dreper deg, det er det den vanlige afghaner har sett av Vesten så langt, sier han med henvisning til de internasjonale styrkenes militære framferd i landet.
En hjelpearbeider, han foretrekker å være anonym, mener også at Talibans tilbakekomst skyldes alminnelige afghaneres manglende tiltro til regjeringen USA og Nato har satt inn i Kabul. Til Verdensmagasinet X sier han det som lite sannsynlig at Nato kunne vinne krigen i Afghanistan tatt i betraktning hvor underutviklet landet var. Det er en utbredt oppfatning blant afghanerne at mesteparten av hjelpen som kommer til landet havner I lommene på en liten elite i Kabul.
Den dansende kongen
Syed Mujtaba Ali, en berømt forfatter fra Bangladesh, skrev på 1930-tallet en rekke glimrende portretter av karakterer han fant i Afghanistan. En av karakterene han streket opp var Agha Abdur Rahman, en naiv men lojal tjener som forferdet så sin konge forsøke å forandre det konservative samfunnet i landet til en moderne vestlig stat. Da kong Amanullah arrangerte et "Vestlig" ball i den lille fjellbyen Paghman for å feire nasjonaldagen, sa Rahman, ifølge Ali's beretning Shabnam, at landet var i ferd med å miste sin hellighet grunnet blasfemiske handlinger
Kong Amanullah er også kjent som den kongen som offentlig tok sløret vekk fra sin kone, dronning Soraya, en hendelse som satte i gang et opprør mot kongen. Amanullah tapte tilslutt kampen mot lokale høvdinger. Den nåværende president Hamid Karzai har mange likhetstrekk med kong Amanullah, skal man tror kommentatorene. Og situasjonen for Afghanistan er omtrent den samme som den gang. Selv med tropper fra det mektige Vesten på plass, sliter Karzai med å gjenopprette kontrollen over landet. Akmal Hossain, professor ved senter for studier av Sentral-Asia og Midtøsten ved Universitetet i Dhaka, tror mangelen på utvikling bare er et av problemene. I tillegg mener han at amerikanernes oppskrift for fred i Afghanistan har måttet gi tapt for den konservative og nasjonalistiske psyken i landet. USA skapte en gang Taliban, for deretter å avsette dem for å installere et nytt regime. Etter at de innsatte Hamid Karzai som president, har også han kritisert de internasjonale styrkene, som han mener har mislyktes i å skape fred. Hossein mener Karzai trenger å gi noen andre skylda for at han selv ikke er særlig populær.
- Afghanistans historie gir han dessuten lite håp om å lyktes, påpeker han.
Som Mujda peker han på russernes problemer på 1980-tallet i Afghanistan, men går også tilbake til britenes kriger i landet på 1800-tallet.
Hossein tror ikke den nye amerikanske presidenten Barack Hussein Obama vil lyktes med sin plan, som går ut på å øke antallet tropper i landet, for å sikre Pax Americana.
- Det er ingen andre som har den tyngden og støtten som Taliban, uten en samlende makt vil det være veldig vanskelig å gjenopprette fred, mener han.
I Akmal Hossains analyse, er det overordnede spørsmålet hvordan man skal skape et fungerende og legitimt politisk system som kan avvæpne alle grupper, og samtidig sikre tilbaketrekning av alle utenlandske tropper. Dette krever at man klarer å utvikle en fysisk og sosial infrastruktur uten å ødelegge lokal kultur og tradisjon. Og at man klarer å skape konsensus mellom alle etniske og religiøse grupper. Med andre ord en afghansk stat som springer ut i fra folkene som bor der, snarere enn en stat bygget av utlendinger.
Lokal forankring
Etter de alarmerende internasjonale rapportene på begynnelsen av fjoråret har man forsøkt å styrke posisjonen til FNs koordineringsorganisasjon for Afghanistan (UNAMA). Flere av rapportene viste hvordan mangel på koordinering mellom hjelpeorganisasjonen, og FN, gjorde oppbyggingen av landet enda vanskeligere enn nødvendig. I tillegg slet organisasjonene med at de internasjonale militære styrkene drev egen gjenoppbygging i flere regioner. For Unama, som ledes av nordmannen Kai Eide, er det viktig at det finnes et skille mellom militære og sivile aktører, og kanskje enda viktigere, at det finnes en lokal forankring for hjelpearbeidet, både den humanitære hjelpen og gjenoppbyggingen.
- Afghanistan er et sårbart demokrati, hvor de fleste statsinstitusjoner er svært svake. Etter 30 år med krig, har de fleste institusjoner blitt ødelagt, å bygge opp disse er viktig. Men det vil ikke skje over natten. FN har begynt arbeidet med å bygge opp institusjonene. I det henseende er det viktig å ha en lokal forankring. Institusjonen må være genuint afghanske, ikke noe n som oppfattes som pådyttet utenfra, sier talsmann for Unama i Kabul, Dan McNorton
- I Unama er nå 82 prosent av staben afghansk. Dette gjør oss unike blant de internasjonale organisasjonene her. Det gir oss også en bedre forståelse av hva afghanere ønsker og hvilke prioriteringer de har. Å høre på afghanere, å inkludere de lokale myndighetene er det som skal til for å sikre at de internasjonale organisasjonene skal lykkes. For eksempel har dette lært oss at vi må stimulere utvikling i jordbruket og en generell økonomisk vekst, sier McNorton
Men for Maryam, med sin jeansjakke og solbriller det fortsatt et stykke igjen. Fortsatt føler hun afghanernes økende skepsis mot alt vestlig på kroppen.
- Kanskje ikke hver dag, men ofte får jeg tilrop fordi jeg ikke ser ut som andre afghanske kvinner. Her forrige dagen var det noen som ba meg dra fra Afghanistan, de kalte meg amerikaner, sier hun.
Sardar Ahmad Khan jobber som journalist for det franske byrået AFP i Kabul, Afghanistan, Khawazi Main Uddin jobber til daglig for avisen New Day i Dhaka, Bangladesh. Teksten er skrevet esklusivt for VerdensmagaisnetX. Den er oversatt og redigert av Maren Sæbø
Tips en venn