I en konflikt vil vi gjerne se det vi enkelt kan fikse med litt plaster og omtanke fra Det norske utenriksdepartement.
Enhver krig har sin egen fortelling, en historie som preger rapportene, som søker å forklare den. Men ofte ender den opp med å tåkelegge. For tiden handler fortellingen om krigen i Kongo-Kinshasa, i Norge om seksualisert vold. Og uansett hvor forferdelig og utbredt dette er, så må ikke denne fortellingen skygge over alle de andre historiene fra den regionale hengemyren østre Kongo er.
Men hvorfor er det slik? Delvis fordi det er denne fliken av konflikten i Kongo det norske utenriksdepartement vil vi skal se, vil vi skal bry oss om. For det er på dette feltet Norge har valgt å gjøre sin Kongo-innsats, gjennom de frivillige organisasjonene, gjennom kirkenettverk og nødhjelp. Det kan vi nemlig bedre enn å bidra med tropper. Og det er enklere å forklare enn et intrikat spill av regionale interesser.
Nå skal det tas med at etter lang tids nøling har Norge forpliktet seg til å sende en gruppe offiserer til Monuc-styrken i østre Kongo. Norge følger også den regionale politiske situasjonen gjennom våre utenriksstasjoner i blant annet Uganda og Angola.
Men for statssekretær Håkon Gulbrandsen, Norges sist utsendte til regionen, er det enklere å pøse på med penger til organisasjonene enn å gå inn i det regionale spillet om krigen i Kongo. Etter at de to tidligere opponentene, den kongolesiske presidenten Joseph Kabila, og den rwandiske presidenten Paul Kagame nylig bestemte seg for å gjøre felles sak og arrestere opprørsleder Laurent Nkunda, har krigshandlingene stilnet noe, om enn foreløpig.
For det er mye som tyder på at konflikten kan blusse opp igjen når som helst. På et seminar i regi av Norad 17.mars forsøkte den franske Kongo-eksperten Gerard Prunier å forklare hvorfor, og hva man muligens kan gjøre for å hindre det. Prunier vektlegger en samlet militær innsats, med tilhørende politisk press på alle aktører i regionen. Det innebærer også en realpolitisk tilnærming til tidligere amerikanske "kjæledegger, som Ugandas president Yoweri Museveni og Rwandas Kagame.
Norge kan selvsagt ikke gjøre stort her, vi har liten tyngde rundt de store sjøene i Sentral-Afrika, og det meste av det vi har av utenlandsstryker er bundet opp i Afghanistan.
Men vi kan som et hvilket som helst annet medlemsland i FN, være med på å styrke regionale og internasjonale organisasjoner. Vi kan si klart ifra om hva vi mener om gruvedrift og annen rovdrift på Kongos ressurser, og jobbe for å regulere handel med "ulovlige" mineraler. Og vi kan støtte afrikanske lands initiativer i forsøkene på å rydde i eget hus, gjennom å bidra til å styrke den Afrikanske Union.
Men dette innebærer også å tråkke inn i et post- , eller var det neokolonialt, minefelt av mindre og større makters interesser. Det betyr å si klart i fra hva vi mener, både til venner og mer løst bekjente. Det er vanskelig, tidkrevende og fordrer ganske mye politisk vilje. Da er det lettere å tilby plaster, vanntett Norgesplaster, til ofrene. Og håpe på at menneskeheten slutter å skrape seg opp hele tiden.
Kommentarer til artikkelen
Legg til ny kommentar: