Må gis tilgang til sivile i borgerkriger
I etterkant av den kalde krigen har borgerkriger, eller ikke-internasjonale væpnede konflikter, blitt den dominerende form for krigføring i verden. Borgerkriger medfører store menneskelige lidelser i form av drepte, sårede og fordrevne, i tillegg til å ødelegge samfunn, økonomier og miljøet. Borgerkrig finner langt oftere sted i fattige land og svekker ytterlige deres muligheter for økonomisk utvikling. Både de akutte og langsiktige humanitære behovene forårsaket av borgerkrig er derfor ofte enorme, og nødvendigheten av internasjonal humanitær assistanse er stor. Men i motsetning til i internasjonale væpnede konflikter, hvor Genèvekonvensjonene pålegger de krigførende partene å legge til rette for at nøytrale humanitære organisasjoner skal kunne gi assistanse, påligger det ikke de krigførende parter noen plikt til å tillate internasjonal assistanse i situasjoner med borgerkrig. Dette er en følge av staters suverenitet.
Desto viktigere er det å verne om de bestemmelser og normer som allerede foreligger. For Røde Kors sitt vedkommende har besøk til mennesker som er berøvet sin frihet i forbindelse med konflikt, interne uroligheter eller politisk uro alltid vært en kjerneaktivitet. Det er finnes ingen bestemmelser som gir Den internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) en rett til tilgang i ikke-internasjonale væpnede konflikter. Men på bakgrunn av felles artikkel 3 i Genèvekonvensjonene kan ICRC tilby sine tjenester til partene i enhver type væpnet konflikt. Ifølge statuttene til Den internasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-bevegelsen, som i 1986 ble vedtatt ved konsensus av alle statspartene til Genèvekonvensjonene, er rollen til ICRC «til enhver tid - som en nøytral institusjon hvis humanitære arbeid utføres spesielt i situasjoner av internasjonale og andre væpnede konflikter eller intern strid - å sikre beskyttelsen av, og assistanse til, militære og sivile ofre for slike hendelser».
Blir gitt tilgang
På dette grunnlag ber ICRC om tilgang til personer som er berøvet sin frihet i forbindelse med ikke-internasjonale konflikter, og slik tilgang blir vanligvis gitt, for eksempel i forbindelse med konfliktene i Algerie, Afghanistan, Tsjetsjenia, El Salvador, Nicaragua, Nigeria, Rwanda og Yemen. Vi har også tilgang til å besøke de internerte som sitter på Guantánamo. I 2007 besøkte ICRC over 500.000 fanger i over 77 land, flere av dem rammet av borgerkrig.
Konklusjonen er at en forespørsel fra ICRC om å få tilgang til fanger i stor grad anerkjennes. Retten Røde Kors har til å få tilgang til ofrene i borgerkrig - "retten til humanitært initiativ" - har utviklet seg til å bli "soft law". Det vil si at det ikke er juridisk forpliktende for statene å følge dette prinsippet, men de er moralsk og politisk forpliktet. Hovedårsaken til at stater over årene har akseptert dette praktiske unntaket fra suverenitetsprinsippet er deres tiltro til Røde Kors som en nøytral og uavhengig aktør som ikke tar noen side i konflikt.
Denne nøytraliteten blir i dag utilsiktet og tilsiktet utfordret gjennom en økt politisering av humanitær bistand, som vi har vært vitne til i for eksempel Afghanistan de senere årene. Humanitær aktivitet blir av noen aktører i væpnet konflikt ansett som et viktig virkemiddel for å oppnå en bestemt politisk målsetting. Dette kan følgelig få konsekvenser for hvordan befolkningen oppfatter aktørene som utfører den humanitære aktiviteten.
Konsekvensene av en slik politisering av humanitær bistand kan være alvorlige. Stater kan bruke dette som argument for å avslå ICRCs forespørsel om tilgang til ofre i interne konflikter. I situasjoner hvor ICRC får tillatelse til å utføre humanitære operasjoner i landet, vil tilgangen til ofre på den ene eller andre siden av konflikten reduseres dersom humanitært arbeid politiseres. Vi risikerer også at mennesker i nød ikke våger å ta i mot hjelp i frykt for represalier. Folk som mottar humanitær hjelp må få dette uten å bli anklaget for å ta parti med den ene eller andre siden i konflikten.
Respekterer Genèvekonvensjonene
Det er i dag en ikke-internasjonal væpnet konflikt i Afghanistan. I likhet med andre væpnede konflikter finnes det heller ikke i Afghanistan noen enkle løsninger. Men i Afghanistan har Røde Kors-bevegelsen tilgang med humanitær hjelp til ofrene på ulike sider av den væpnede konflikten. Dette klarer vi fordi partene i konflikten langt på vei respekterer konvensjonenes bestemmelser, herunder felles artikkel 3, om tilgang for nøytrale og uavhengige humanitære organisasjoner. Genèvekonvensjonene handler ikke om ideologi, men om å avveie militær nødvendighet mot retten til beskyttelse for de som ikke deltar direkte i kamphandlingene.
Røde Kors har ingen synspunkter på den militære tilstedeværelsen i Afghanistan. Vi tar heller ikke stilling til hvilket regime som er best egnet til å styre Afghanistan. Vårt mandat er å gi humanitær bistand på begge sider av konflikten. Skal vi klare dette er vi avhengig av tilgang og dermed tillit. Tilgang til å gi beskyttelse og humanitær assistanse til ofre for væpnet konflikt - uavhengig av hvilken side i konflikten de står på. Tillit til at våre motiver aldri er andre enn humanitære. Røde Kors har både tillit hos partene og tilgang til ofrene.
En forutsetning for at Røde Kors skal forbli en effektiv humanitær aktør også i situasjoner med borgerkrig, er at vår rolle som nøytral, upartisk og uavhengig organisasjon forstås og respekteres av alle parter. Det er lite trolig at verdenssamfunnet i nær fremtid utvikler vilje og evne til å vedta nye folkerettslige forpliktelser som plikter stater å tillate humanitære organisasjoner å operere uten deres spesifikke tillatelse i situasjoner med borgerkrig. Desto viktigere er det å bevare de humanitære spilleregler som allerede finnes. Ved å blande militære og humanitære virkemidler, undergraves den moralske og politiske norm som gir Røde Kors tilgang til å hjelpe alle de ofrene som andre ikke kan, eller ikke vil, hjelpe.
Tips en venn