En uferdig prøvestein
Rettsoppgjøret etter folkemordet i Rwanda i 1994 la standard for et internasjonalt rettsystem og den internasjonale domstolen i Haag (ICC). Men kanskje fungerer de lokale rettssystemene best.
Like i etterkant av folkemordet i Rwanda i 1994, hvor i overkant av 1 million mennesker ble drept, opprettet FN en egen domstol for å få has på bakmennene. Domstolen, the International criminal tribunal for Rwanda, er kjent under sitt engelske akronym ICTR og har sete i Arusha, Tanzania. Helt siden opprettelsen i 1994 har det pågått en dragkamp mellom Rwanda og ICTR, om hvem som skal ha kontroll over rettssakene mot krigsforbrytere. Fra starten av har Rwanda også sterkt motsatt seg at ICTR skulle etableres utenfor landet.
- Rwanda har snarere støttet en todelt domsstol, lagt opp etter samme retningslinjer som vi har sett i Sierra Leone og i Kambodsja, sier David Simon, politisk forsker ved Yale University i USA.
Det internasjonale samfunnet argumenterte på sin side med at Rwanda var for ustabilt til at en rettferdig rettsprosess mot mistenkte krigsforbrytere kunne holdes der. Rettssakene burde derfor gjennomføres i et nøytralt land, noe som ville gjøre det lettere både for aktorat og forsvar å gjennomføre sine etterforskninger, og for vitner å reise.
Forholdet mellom rwandiske myndigheter og ICTR har ikke blitt bedre etter at landet anklaget FN for ikke å følge opp en avtale om å sende dømte krigsforbrytere tilbake til hjemlandet. Her har regjeringen bygget et spesialfengsel for krigsforbrytere. Av de 20 som til nå er blitt dømt av ICTR, soner 9 i Mali. Det er fortsatt uklart hvor de 11 resterende skal sone.
Dømt på gresset
Siden etableringen av ICTR, har regjeringen i Kigali hatt tid til å omorganisere sine domstoler. De blir nå ansett for å være noen av de mest uavhengige i regionen.
Phil Clark, forsker ved Center for Sosio-Legal Studies ved Oxford-universitet i England, mener at Rwandas domsstoler har blitt langt mer robuste. Siden folkemordet har det blant annet blitt opprettet rundt 9000 såkalte Gacaca-domstoler . Gacaca, som betyr "kort gress" er et system av tradisjonelle rettssaker hvor offer og overgriper møtes ansikt til ansikt for å gjøre opp lokalt. Disse domstolene har så lang samlet bevis til og rettsforfulgt over 300 000 saker mot mistenkte krigsforbrytere. Clark sier at det er i Rwandas interesse å overta sakene som ennå ikke har blitt behandlet av ICTR.
- Jeg har fulgt med på utviklingen av Rwandas rettsvesen helt siden tiden etter folkemordet i 1994, og jeg har sett en enorm øking av kapasiteten. Samtidig har det internasjonale samfunnet fulgt nøye med, påpeker Clark.
Clark mener videre at prosessen har vært av avgjørende betydning for å forsone landets innbyggere.
- Denne typen rettsoppgjør vil ha mest innflytelse i lengden fordi de forholder seg til folks liv og hjelper å utvikle en gjensidig forståelse på tvers av etniske skillelinjer.
Clark uttrykker derfor optimisme når det gjelder forsoning i Rwanda, men innrømmer at veien dit ennå er uforutsigbar.
I følge afrikanske kommentatorer har ICTR gjennom sin 15-årige eksistens, ikke klart å fremstå som et eksempel når det gjelder å forhindre forbrytelser mot menneskeheten. Phil Clark mener at det er en tendens til å legge for stor vekt på internasjonal rett når man skal forebygge større konflikter. Så langt har ikke dette vært vellykket når det gjelder å påvirke lokal rett.
- Når tilfeller av massevold oppstår i land med svake domsstoler, har reaksjonen vært å etablere internasjonale institusjoner. Men de har bare kortsiktig verdi. Til og med FNs Internasjonale Krigsforbryterdomsstol (ICC) kan bare i en begrenset grad lindre konflikter og har et begrenset budskap. Den forholder seg bare til toppgeneraler og byråkrater, men etniske spenninger merkes på et lokalt nivå og forbrytelsene utføres av sivile. Det er mot dette nivået det internasjonale samfunnet burde vende sin oppmerksomhet, sier Clark.
Tips en venn