Vest-Afrika er en av verdens fattigste og mest utstabile regioner. I den grad internasjonale medier i det hele tatt har brydd seg om Vest-Afrika har det vært som et arnested for borgerkriger, militærkupp og humanitære kriser. I ly av dette har imidlertid også regionens strategiske betydning i internasjonal politikk økt kraftig i løpet av de siste årene. Vestafrikansk olje får stadig større strategisk betydning etter hvert som ikke kun USA, men også en rekke andre land søker å minske sin oljeavhengighet av Den persiske golf og Midt-Østen.
De mange krigene og konfliktene har gjort regionen til et episenter for internasjonale fredsbevarende operasjoner. USA ser regionen som en ny front i den globale ‘krigen mot terror'. De store ungdomskullene, i kombinasjon med små muligheter for fast arbeid og inntekt, fører til en stadig mer desperat migrasjon fra Vest-Afrika til Europa. Spørsmål knyttet til miljø, klima og nye globale epidemier vil også komme til å måtte stå sentralt i omverdenens samkvem med Vest-Afrika. Internasjonale kriminelle nettverk både med utspring i regionen og fra andre deler av verden har også fått et solid fotfeste i Vest-Afrika, og de utnytter de store ungdomskullene uten fast arbeid og den illegale migrasjonen dette skaper.
Alliansene mellom nigeriansk mafia, latinamerikanske narkotikakarteller og deres asiatiske motparter er urovekkende og skaper ringvirkninger langt utenfor Vest-Afrika. Regionen er fortsatt marginalisert, både i politiske og økonomisk forstand, men i en verden av økt gjensidig avhengighet opplever den en renessanse når det gjelder internasjonal oppmerksomhet. Europa og resten av verden kan ikke lengre ignorere Vest-Afrika, og dette kan ha positive så vel som negative konsekvenser.
Ny strategisk betydning
17 prosent av USAs import av olje kommer allerede fra Vest-Afrika, i 2015 antas det tilsvarende tallet å være 25 prosent. Energisikkerhet er et stikkord for den sittende administrasjonen i USA, og vil antagelig bli det også for den neste uavhengig av hvem som inntar Det hvite hus. Det er en nær sammenheng mellom USAs energipolitikk og landets militærstrategiske politikk i regionen. Denne er knyttet både til energisikkerhet og ‘krigen mot terror'. Et synlig bevis på nettopp dette er at USAs egen militærkommando for Afrika, AFRICOM, retter en betydelig del av oppmerksomheten mot Vest-Afrika.
500 millioner dollar er allerede investert i Trans-Sahel Counter-terrorism Initiative, hvor Mali står sentralt. USAs ambassade i Bamako er en av de største amerikanske ambassadene på det afrikanske kontinentet, og interessen for landet er økende. Spesielt bekymret er USA for områdene nord i Mali hvor amerikanske strateger er overbevist om at grupper knyttet til al-Qai'da har tilhold. Men uroen blant Tuareg-grupper i Kidal er først og fremst et lokalt opprør som er knyttet til regionens marginale stilling innenfor den maliske staten. Det er imidlertid fare for at den nye amerikanske interessen for Nord-Mali og Sahel skal bli en selvoppfyllende profeti i ved at opprørere i her tvinges inn i et samarbeid med al-Qai'da-inspirerte. Når terrorkortet først er spilt legger det farlige rammer for den videre utviklingen.
Energisikkerhet
Energisikkerhet i Guinea-bukten vil også stå høyt på AFRICOMs agenda. Oppmerksomheten rettes, i tillegg til Angola, spesielt mot Nigeria og Nigerdeltaet, Ekvatorial Guinea og Sao Tomé og Principe. Allerede diskuteres det i amerikanske militærsirkler om muligheten og behovet for å bruke amerikanske spesialtropper og rådgivere for å beskytte både tankskip og andre oljefasiliteter i Nigerdeltaet. Dette vil i så fall bringe USA betraktelig nærmere konflikten i Nigerdeltaet enn dagens mer begrensede program for militær assistanse til Nigeria og de mindre felles flåteøvelsene som er gjennomført.
Det faktum at opprørsbevegelsen Movement for the Emanicipation of the Niger Delta (MEND) og andre bevæpnede grupper gjennom sine aksjoner har redusert nigeriansk oljeeksport med omtrent 25 prosent skaper bekymring i USA og en rekke andre oljeimporterende land. I tillegg til å være bekymret for selve situasjonen i Nigerdeltaet, er man redd for hvilken smitteeffekt denne kan ha på andre oljeproduserende land i Vest-Afrika. Ytterligere tilspissing av situasjonen i Nigerdeltaet kan friste regjeringer bekymret for sin energisikkerhet til å tilby den nigerianske staten mer direkte militærassistanse. Den britiske statsministeren, Gordon Brown har allerede luftet slike planer. Dette kan imidlertid fort virke mot sin hensikt, og virke destabiliserende både på Nigeria og hele regionen.
I tilegg til USA er det også en rekke andre land som av tilsvarende årsaker viser fornyet interesse for regionen. Franske selskaper investerer nå like gjerne i Nigeria som i de frankofone landene. Britiske oljeinteresser er fortsatt konsentrert om Nigeria, men Angolas betydning er også økende. Kina blir en stadig viktigere aktør i denne regionen som i andre deler av Afrika, og akkurat som USA ønsker også Kina å begrense sin avhengighet av oljeimport fra Midt-Østen og Den persiske golf så mye som mulig.
Andre oljeavhengige asiatiske økonomier er også på full fart inn i regionen. Dette gjelder spesielt India, Malaysia og Sør-Korea. Marokkos politiske og økonomiske samkvem med Vest-Afrika er også økende. Sør-Afrika manøvrerer for innflytelse i nye oljeproduserende stater som Ekvatorial Guinea og Sao Tomé og Principe, og det samme gjør Angola og Nigeria. Alliansemønstrene kan til tider virke uklare, men det som er hevet over en hver tvil er at Vest-Afrika øker sin betydning innen olje- og energisikkerhet.
Fredsoperasjoner
Som en følge av konfliktene i Liberia, Elfenbenskysten og Sierra Leone, er Vest-Afrika blitt et senter for fredsbevarende operasjoner. Etter nesten ti år med borgerkrig vedtok FNs sikkerhetsråd i november 1999 å sende en fredsbevarende styrke (United Nations Mission in Sierra Leone - UNAMSIL) til Sierra Leone for å støtte opp under fredsavtalen mellom regjeringen i landet og opprørsstyrken Revolutionary United Front (RUF). UNAMSIL omfattet på det meste over 13.000 soldater og teknisk personale og bidro til fred og gjennomføringen av valg i mai 2002. De siste UNAMSIL-soldatene forlot Sierra Leone ved årsskifte 2005/2006.
I mellomtiden var FN også blitt involvert i den liberiske konflikten. Dette startet for alvor etter at Charles Taylor forlot Liberia og søkte tilflukt i Nigeria i august 2003. Dette førte til opprettelsen av United Nations Mission in Liberia (UNMIL) som på det meste hadde over 17.000 menn og kvinner i landet. Denne operasjonen fikk etter hvert avvæpnet og demobilisert de mange ulike militsene og opprørsgruppene, og sørget sammen med landets overgangsregjering for at det ble avholdt valg høsten 2005. Presidentvalget ble vunnet av Ellen Johnson-Sirleaf.
Begge operasjonene regnes som vellykkede i FN-kretser, men samtidig er freden fortsatt skjør i disse landene. Fattigdommen er fortsatt enorm og hvis ikke de brede lag av befolkningen, og de store ungdomsgruppene spesielt, snart ser muligheter for bedre levekår kan nye konflikter fort bryte ut.
Dette er spesielt alvorlig da konflikten i Elfenbenskysten, på tross av den nye avtalen mellom president Laurent Gbagbo og opprørslederen Guillaume Soro, fortsatt er uløst. Samtidig ser Lansana Contes regime i Guinea ut til å nærme seg slutten, med all den usikkerhet og potensial for konflikt som det medfører. Dette innebærer at det internasjonale samfunn både må sørge for å beskytte freden i Liberia og Sierra Leone, samtidig som man må være forberedt på langsiktig fredsarbeid i Elfenbenskysten og hurtig innsats for å stabilisere situasjonen i Guinea.
Folkevandringens tid
I løpet av de siste årene har illegal migrasjon fra Vest-Afrika til Europa både økt i omfang og i politisk betydning. Dette har sammenheng med store ungdomskull som ikke ser særlig mulighet for fast arbeid og inntekt, og dermed sosial mobilitet på hjemstedet. Det store flertall av slike er kun på jakt etter arbeid og inntekt, men i og med at det nesten er umulig å komme til Europa på lovlig vis, har dette ført til fremveksten av kriminelle nettverk som befordrer transporten. De aller fleste som begir seg inn på denne veien vet hva de går til. De er ikke ofre for trafficking, men illegaliteten i virksomheten bidrar også til prostitusjon, kriminalitet og smugling av narkotika og andre ulovlige gjenstander og substanser. Dette er en utfordring for hele Europa, Norge inkludert. Så langt har hovedsatsningen vært på økt kontroll med Schengen-områdets yttergrenser, men dette vil ikke løse problemet på lang sikt. Snarere vil denne migrasjonen bare øke hvis levekårene og muligheten for utvikling ikke blir bedre.
Klimaendringer som påvirker landbruket kan også sende nye menneskemasser på vandring hvis de skulle inntreffe. Dette innebærer at løsningen på migrasjonsproblemet ikke først og fremst er å finne i bedre grensekontroll, men i hjelp til selv hjelp i Vest-Afrika. Bedring av menneskers mulighet til å skape seg en fremtid innenfor regionens hovednæringer bør stå i sentrum for oppmerksomheten, sammen med støtte til tilpasning til endrede klimatiske vilkår hvis dette for alvor skulle inntreffe.
Men alt i alt er situasjonen i Vest-Afrika er bedre i dag enn den var for kun noen få år siden. Det er ikke lengre krig i Liberia og Sierra Leone, og land som Ghana og Senegal opplever, som hele det afrikanske kontinentet, økonomisk vekst.
Regionen får betydelig mer internasjonal oppmerksomhet enn tidligere. Dette ser vi mest tydelig innenfor olje- og energisektoren hvor en hel serie av land og selskaper konkurrerer om andeler og innflytelse. I kjølevannet av dette er det også blitt større internasjonal oppmerksomhet om andre viktige sektorer og spørsmål. Dette dreier seg om alt fra miljø- og klimaspørsmål til problemer knyttet til ungdom, sysselsetning, migrasjon og internasjonale nettverk av kriminalitet og terror.
Økt internasjonal oppmerksomhet er i utgangspunktet positivt, men potensialet som ligger i denne vil kun utløses hvis omverdenen forstår at regionens problemer er komplekse og kan kun løses gjennom selvhjelp til utvikling som når de brede lag av folket. Ensidig fokus på energisikkerhet og terror og kriminalitet vil kun virke mot sin hensikt.
Tips en venn