Det var knyttet store forventninger til FN-toppmøtet om matsikkerhet, klimaendringer og biodrivstoff. Dessverre kom ikke møtet fram til konkrete tiltak verken for å hjelpe dem som nå er drevet ut i økt fattigdom på grunn av den raske prisstigningen på mat, eller for å forhindre en enda alvorligere matkrise i framtida. Noen av anbefalingene fra toppmøtet vil tvert i mot øke sulten og fattigdommen om de blir fulgt.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim sa etter toppmøtet at det ikke er så viktig hva som står i slutterklæringen. Det viktigste ved møtet var i følge Solheim den store oppslutningen av statsledere og viljen til å prioritere landbruket og kampen mot sult. Jeg håper at Solheims optimisme slår til, men jeg er ikke så sikker. Det var både stor oppslutning og tilsynelatende vilje til å satse også på FNs mattoppmøter i 1996 og 2002. Slutterklæringene fra disse møtene var bedre og mer forpliktende enn den som ble vedtatt nå, men likevel har sulten økt hvert år fra midt på 1990-tallet. Det er nå ca 862 millioner mennesker som sulter, mer enn 30 millioner flere enn i 1996 da mattoppmøtet vedtok målsettingen om å halvere antall mennesker som sulter fram til 2015. FNs generalsekretær, Ban Ki-moon sa ved åpningen av toppmøtet at mange eksperter frykter at antallet som sulter kan øke med 400 millioner fram til 2015!
Solheim har rett i at oppmerksomheten som nå er om landbruket, gir muligheter for å få til tiltak i riktig retning. Mange land viser vilje til å gjøre noe for å bekjempe sult og styrke bærekraftig matproduksjon. Det er også positive elementer i slutterklæringen fra møtet, ikke minst understrekingen av behovet for å prioritere støtte til småskala familielandbruk, og behovet for å bevare det biologiske mangfoldet. Uten å forbedre levekårene til småbøndene, styrke deres produksjonsevne og lokale markeder, vil det være umulig å bekjempe sulten og utrydde fattigdommen.
Agroindustrien operer uavhengig
Storindustrien og bioteknologiselskapene innen landbruket fikk ingen støtte i slutterklæringen fra FN-toppmøtet. Mange fryktet på forhånd at møtet skulle gi en direkte støtte til en storsatsing på industrielt landbruk, massiv bruk av kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler. Det er imidlertid nødvendig å se på andre ting enn slutterklæringen for å få et bilde av hva det vil satses på framover.
Under toppmøtet ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO), Det internasjonale landbruksfondet (IFAD) og Alliansen for en grønn revolusjon i Afrika (AGRA) som er drevet fram av amerikanske stiftelser med støtte fra agroindustrien. Mange, ikke minst bondeorganisasjoner og frivillige organisasjoner som var til stede, ser dette som en klar støtte fra FN-institusjonene til en satsing på en gal landbruksmodell og støtte til storindustrien innen landbruket, på bekostning av miljøet og fattige småbønder. Og som mange av delegatene påpekte i private samtaler, så driver storselskapene fram sin virksomhet uavhengig av hva som vedtas på FN-møter. Cargill, som er ett av disse storselskapene, hadde i 2007 en fortjeneste på 2,3 milliarder amerikanske dollar, og deres fortjeneste gikk første kvartal 2008 opp med 86 prosent, sammenliknet med samme periode i 2007.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim gikk i sitt hovedinnlegg på FN-toppmøtet ut med uforbeholden støtte til en ny grønn revolusjon for Afrika og lovet støtte fra Norge til AGRA.
I midten av april ble en den omfattende rapporten The International Assessment of Agricultural Knowledge, Science and Technology for Development (IAASTD) godkjent av de nærmere 60 landene som har deltatt i gjennomgangen av materialet som ca 400 forskere har utarbeidet. Rapporten tar til orde for at det er nødvendig med fundamentale endringer i verdens matproduksjon. Den slår fast at småskala agro-økologisk landbruk og andre former for bærekraftig landbruk vil være mer effektivt for å møte dagens utfordringer enn den gamle modellen med satsing på et landbruk som er avhengig av store mengder kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og stort energiforbruk. At utviklingsminister Erik Solheim under toppmøtet sa han ikke hadde hørt om rapporten, viser dårlig arbeid i departementene som har forberedt den norske deltakelsen. Men verre er det at rapporten ikke blir løftet fram i slutterklæringen fra FN-toppmøtet som et godt grunnlag for beslutninger om hva slags landbruk som bør støttes.
Handelspolitikk som vil øke sult og fattigdom
Det mest omstridte og absolutt verste i slutterklæringen fra FN-toppmøtet er paragrafene om handelspolitikk. Det er ikke særlig overraskende at det er et avsnitt i erklæringen som sier at medlemmene av Verdens handelsorganisasjon (WTO) gjentar deres ønske og vilje til å fullføre Doha-runden på en rask og vellykket måte. Men erklæringen går lenger enn det. Den sier at «Vi oppmuntrer det internasjonale samfunnet til å fortsette sine bestrebelser på å liberalisere internasjonal handel med landbruksvarer ved å redusere handelshindringer og politikk som forstyrrer markedet. Å sette i verk disse tiltakene vil gi bønder, spesielt i utviklingsland, nye muligheter til å selge deres produkter på verdensmarkedet og støtte deres bestrebelser på å øke produktiviteten og produksjonen.»
Den liberalistiske politikken som fremmes gjennom WTO og andre frihandelsavtaler, og som støttes i slutterklæringen, er en viktig årsak både til den akutte matkrisa og til at sulten i verden øker. Om anbefalingene fra FN-toppmøtet følges når det gjelder handelspolitikk, så vil sulten fortsette å øke. Anbefalingene fra toppmøtet om å fortsette liberaliseringen av internasjonal landbrukshandel er også helt på tvers av viktige deler av Soria Moria-erklæringen. Det er derfor både skuffende og oppsiktsvekkende at den norske delegasjonen ikke gikk åpent og klart ut i mot slike formuleringer om dette i slutterklæringen.
Dempet om agrodrivstoff
Den nærmest uhemmede optimismen som var bare for noen måneder siden for hva agrodrivstoff (biodrivstoff) kan bety, er nå betydelig dempet. Slutterklæringen fra møtet gjenspeiler noe av bekymringene som er for at produksjonen av agrodrivstoff vil gå ut over matproduksjonen, føre til svært negative miljømessige konsekvenser bl.a. når det gjelder regnskog og biologisk mangfold, og gi lite eller ingen positiv virkning i forhold til klimaendringer. Det er ikke bare skuffende og beklagelig at møtet ikke engang kunne komme til enighet om å sette i gang en prosess for i FN-regi å lage retningslinjer for produksjon og omsetning av agrodrivstoff. Det er virkelig ille. Klimaspørsmålet er så si fraværende i slutterklæringen. Den har ikke engang en henvisning til FNs klimapanel eller Kyotoprotokollen!
Spekulantene gikk fri
Finansspekulasjon har vært en viktig årsak til den raske prisstigningen de siste månedene. Det er andre mer grunnleggende årsaker som har gjort spekulasjon lettere, bl.a. fjerning av nasjonale matlagre og deregulering av statlige oppkjøpsordninger og subsidier på mat og innsatsvarer, men spekulasjonen har hatt stor betydning. FN-toppmøtet unnlot helt å sette søkelyset på spekulasjonsøkonomien og det ikke ble vedtatt noen tiltak mot den.
Bedre før
På en rekke viktige spørsmål var slutterklæringene fra FNs mattoppmøter i 1996 og 2002 langt bedre enn den som nå ble vedtatt. Retten til mat som en menneskerett er ikke understreket som tidligere. Kvinnenes spesielle stilling og roller, er nå ikke engang nevnt! Behovet for å eliminere ikke bærekraftig produksjon og forbruk, som ble understreket i 1996, er ikke med. Heller ikke at inntekter må fordeles jevnt, og at det er behov for gjeldsslette. Og det ble aktivt nektet å ta inn formuleringer fra toppmøtet i 2002 om å understreke behovet for internasjonalt samarbeid og solidaritet, og nødvendigheten av å avstå fra multilaterale tiltak som truer matsikkerhet i og som ikke er i samsvar med internasjonal lov og FNs charter.
Terra Preta
Representanter for organisasjoner for bønder, fiskere, urfolk og frivillige organisasjoner for miljø og utvikling avholdt en egen konferanse i forkant av og delvis parallelt med FN-toppmøtet. Sivilt samfunnskonferansen hadde navnet Terra Preta. Det betyr svart jord på portugisisk og er betegnelsen på den veldig fruktbare jorda som er skapt av urfolkene i det sentrale Amazonas. Konferansen talte varmt for å fremme agroøkologisk og andre former for bærekraftig landbruk. Det er bare et slikt landbruk som kan sørge for å produsere nok mat uten å ødelegge naturressursgrunnlaget. Ikke minst ble det understreket at et slikt småskala bærekraftig landbruk er nødvendig både for å bekjempe klimaendringene og for å tilpasse seg de klimaendringene som nå skjer.
Matsuverenitet er det overordnede prinsippet som konferansen for organisasjonene arbeider for at skal ligge til grunn for all politikk for mat og landbruk. Å legge matsuverenitet til grunn for mat- og landbrukspolitikk betyr å bryte med den nyliberalistiske politikken som har dominert de seinere årene. Stater, lokalsamfunn og folk må ha rett til å definere sin egen bærekraftige politikk for produksjon og handel med mat for å fø sin egen befolkning, så lenge det ikke går ut over den samme retten for andre. Stadig flere organisasjoner og institusjoner slutter opp om matsuverenitet. I Norge er det strid om matsuverenitet, men en rådgivende gruppe for matsikkerhet som Utenriksdepartementet nedsatte for halvannet år siden, anbefalte enstemmig at norske myndigheter bør sette seg inn i og stimulere til debatt om matsuverenitet fordi det er så viktig i internasjonal debatt. Anbefalingen kom til tross for uenigheter i gruppa om matsuverenitet er bra eller dårlig, om det bør gjelde universelt eller bare for utviklingsland.
Hvor går veien videre?
Toppmøtet i Roma kom dessverre ikke fram til noen konkrete tiltak som kan lette problemene for de over 860 millioner menneskene som sulter, eller for alle dem som nå drastisk har fått forverrede levekår på grunn av den sterke og raske økningen av matprisene. Det skjer imidlertid mye i månedene framover der det kan bestemmes mer konkrete tiltak. Både politisk press fra ulike grupper og drakamper mellom ulike land og interesser vil fortsette.
FNs generalsekretær Ban Ki-moon nedsatte i slutten av april ei gruppe (high-level task force) for å komme med forslag til en handlingsplan. Et første utkast ble spredd på konferansen. En ferdig plan skal legges fram i september og diskuteres både på FNs generalforsamling og et spesielt høynivåmøte om tusenårsmålene den 25. september. Men før det vil G-8 landene, på sitt møte i Japan i juli, diskutere planen og egne tiltak. I oktober vil FAOs komité for verdens matsikkerhet møtes, og i november vil det være et eget møte om hvordan matbehovene skal kunne møtes i 2015. På alle disse møtene vil det bli drakamper både om hva slags landbruk som skal støttes, om virkemidler og konkrete tiltak.
Enda viktigere enn utfallet av alle møtene i internasjonale institusjoner vil det være hva som skjer blant folk flest, og hvordan de breie folkelige organisasjonene som bondeorganisasjoner og fagforeninger, vil opptre. Presset som vil bli lagt på regjeringene i hvert enkelt land, vil kunne være det som fører til tiltak som monner. Hadde det ikke vært for opprør i mange land på grunn av de økte matprisene og press fra breie folkelige organisasjoner, så hadde ikke FN-toppmøtet funnet sted. Hver dag dør flere enn 10 000 barn av sultrelaterte årsaker. Slik har det vært i årevis. Fra midten på 1990-tallet har antallet som sulter, økt med 2-4 millioner mennesker hvert år. De nyeste anslagene sier at 862 millioner mennesker sulter. Matkrise er ikke noe nytt for dem, men når krisene når middelklassen i byene og når folk tyr til gatene i protester, da reagerer også statsledere.
Tips en venn