På de fjorten årene som har gått siden flertallstyret ble innført, har det etablert seg en stamme av krimforfattere som jevnlig utgir spennende og underholdende bøker. Også i Sør-Afrika brukes sjangeren til å stille samfunnskritiske spørsmål, hevder forfatteren Mike Nicol.
De første spede forsøkene på å skrive i krimsjangeren i Sør-Afrika kom fra svarte forfattere på 50-tallet. Det skjedde i kretsen rundt det sagnomsuste magasinet Drum. Journalisten og forfatteren Arthur Maimane skrev en serie noveller rundt privatdetektiven O. Chester Morena. Navnet er neppe tilfeldig valgt: «Morena» betyr «Høvding» eller «Herre».
Disse novellene er de første tydelige forsøkene på å skrive samfunnskritisk sjanger-litteratur i Sør-Afrika. Det var heller ikke noen tilfeldighet at disse novellene dukket opp i dette miljøet. Drum-journalistene var sterkt påvirket av estetikken i amerikanske B-filmer fra 40- og tidlig femtitall og afro-amerikansk litteratur fra ti-årene før.
Maimanes noveller er ikke stor litteratur, faktisk leverte andre forfattere i Drum-kretsen bedre forsøk i en slags amerikanskinspirert «noir»-stil, men uten å ta i bruk alle krim-sjangerens særtrekk. Både James Matthews novelle «Dead End» (1954) og Ezekiel (senere afrikanisert til Es'kia) Mphahleles novelle «The Suitcase» (1955) låner trekk fra krim-sjangeren og tilfører sørafrikansk litteratur en besk samfunnskritisk og hardt tiltrengt svart synsvinkel. Her får de undertrykte selv beskrive sin håpløse situasjon. Deres analyse er klar: Den strukturelle volden de utsettes for er en av årsakene til kriminaliteten som samfunnsproblem i apartheidstaten.
Det hører med til historien at både Maimane og Mphahlele dro i eksil og at de aller fleste av Matthews bøker ble satt på indeks i hjemlandet.
Krim var umulig som sjanger
- Apartheid gjorde kriminallitteratur umulig, sier Mike Nicol, journalist og kriminalforfatter og en av dem som jobber iherdig for å skape et rom for krim som sjanger i sørafrikansk offentlighet. Vi treffer han på bokmessen i Cape Town i miden av juni. - Politiet var en stat i staten. De hadde rett til å invadere privatlivet ditt. De brydde seg mindre om å beskytte det dersom en slik beskyttelse ikke var i deres egen interesse.
- Politifolk ble ubrukelige som helter, fortsetter Nicol, - det fantes ikke sympatiske politifolk i alminnelige menneskers bevissthet. Dermed ble også kriminalromanen langt på vei umulig som sjanger.
Det kanskje beste litterære eksempelet på at Nicol har rett er å finne i André Brinks roman A Dry White Season fra 1979. Dette er en sterkt politisk roman som henter mange av sine virkemidler fra krim-sjangeren: Det handler om drap og det handler om å avdekke sannheten. Men politiet spiller en motsatt rolle av hva de vanligvis gjør i en kriminalroman: De forsøker hele tiden å tildekke og skjule sannheten. Det er politiet som er de kriminelle!
- Overgangen til demokrati og flertallsstyre forandret dette fullstendig, sier Nicol. Det utviklet seg sågar en helt særegen sørafrikansk krimsjanger etter 1994, en sjanger som ligger i grenselandet mellom «seriøs» litteratur og kriminallitteratur. Thrillerne som fulgte i kjølvannet av Sannhets og Forsoningskommisjonens arbeid blir en slags logisk oppfølging av André Brinks roman.
En av de mest vellykkede av disse thrillerne er Gillian Slovos Red Dust fra 2000. Den ble også filmet med Hilary Swank i én sentral rolle og Chiwetel Ejiofor i en annen. Det kan kanskje diskuteres hvor sørafrikansk Gillia Slovo er. Hun har bodd hele sitt voksne liv i England, men er datter av Joe Slovo, den legendariske lederen for Sør-Afrikas Kommunistiske Parti under store deler av kampen mot apartheid.
Første forsøk på 60-tallet
Med hensyn til kriminallitteratur som sådan, understreker Nicol imidlertid at det ble skrevet krim med handlingen lagt til Sør-Afrika så tidlig som på 70-tallet: Den sørafrikansk fødte engelskmannen James McClure (1939 - 2006) skrev politiromaner som foregikk i fødelandet, men bøkene hans ble ikke utgitt der.
- Det McClure gjorde og som på sett og vis har dannet skole for sørafrikanske krimforfattere er at han introduserte et team på to politifolk, den ene hvit afrikaaner, den andre svart. Sistnevnte var klart den smarteste av de to. På grunn av systemet var zuluen Mickey Zondi bare menig politimann og kunne aldri bli noe annet, mens makkeren, den litt mindre intelligente Tromp Kramer var sersjant.
- Dermed hadde McClure skaffet seg et redskap til å si noe vesentlig om hvordan apartheidstaten fungerte på ulike nivåer. Dette er et opplegg som i ulike varianter er videreført av flere av dagens krimforfattere her til lands, fortsetter Nicol, - Margie Orford teamer for eksempel sin fargete heltinne Clare Hart opp mot politidetektiven Tamar Damases i sin siste roman Blood Rose, mens Richard Kunzmann har kopiert McClures opplegg med en hvit og en svart politimann som helter.
Hos Kunzmann er det imidlertid ikke like klart hvem som er den smarteste. Poenget er heller å vise at også politifolk kan krysse de etniske grensene og bli nære venner, selv om den ene er hvit og den andre svart.
Gjennombrudd i 1999
Deon Meyer regnes for å være den første sørafrikanske krimforfatteren etter overgangen til flertallstyre. Han debuterte på engelsk i 1999 med Dead before Dying og kom året etter med Dead at Daybreak. Begge romanene kom først på afrikaans. Meyer hevdes også å være den første som introduserte en svart politimann som helt i sine romaner. Det skjedde med Heart of the Hunter som kom på engelsk i 2003. De to sistnevnte romanene er utgitt på norsk.
- Etter gjennombruddet til Deon Meyer har en rekke krimforfattere etablert seg her i landet, inklusive meg selv, sier Nicol. Han understreker at sjangeren er blitt populær selv om en bestselger i Sør-Afrika er en bok som ikke nødvendigvis selger mer enn selger 5.000 eksemplarer.
Nicol tror populariteten skyldes to ting. For det første trenger folk en avlastning fra den tunge, «verdige» kamparenaen som den seriøse litteraturen utgjorde under kampen mot apartheid. - Også sørafrikanere trenger å underholdes, mener Nicol og legger til at krimsjangeren også fungerer som psykisk avlastning i et samfunn besatt og herjet av kriminalitet: - Den reelle kriminaliteten og volden er tilfeldig og triviell. Den skaper angst. Å lese om forbrytelser som lar seg oppklare, som forklarer sammenhenger er en overlevelsesmekanisme, mener han.
Underholdende samfunnskritikk
Den andre årsaken til sjangerens popularitet finner Nicol i det faktum at krimlitteratur også er et utmerket redskap for å underholde og være samfunnskritisk på samme tid. Sjangeren gir forfatterne og leserne en mulighet til å konfrontere myndighetenes påståtte mangel på tiltak mot vold og kriminalitet, korrupte politifolk, organisert kriminalitet og tilfeldig vold, alt problemer som herjer Sør-Afrika som en mare.
- Krimlitteraturen er et bra redskap for å sette søkelyset på forskjellene mellom idealer og virkelighet i dette landet. Landet har verdens beste Konstitusjon, men denne er lysår foran virkeligheten. Gjennom kriminallitteraturen har vi fått et verktøy til å fokusere på dette. Dermed bidrar vi til å holde fokus på problemene vi konfronteres med som borgere av Republikken Sør Afrika, sier Nicol og legger til: -- Dessuten er det en stor fordel at sjangeren også gir oss mulighet til å være politisk ukorrekte.
Politisk ukorrekt
I dagens Sør-Afrika er det ytterst viktig å være politisk korrekt, seriøs og ikke spøke med landets høye idealer. Nicol tror dette har en tendens til å tilsløre virkeligheten og legge lokk på viktige debatter.
- For eksempel har jeg en karakter i en av bøkene mine som heter Oupa Kaffer - Gamlefar eller Bestefar Svarting på afrikaans, forklarer han. - «Kaffer» er et absolutt umulig ord å bruke i dagens Sør-Afrika. Mange vil si heldigvis for ordet har alt for mange undertrykkende konnotasjoner og ble brukt på en svært nedsettende og undertrykkende måte om svarte sørafrikanere. Ved å kalle en av karakterene mine ved et slikt navn, gir jeg ham anledning til å reflektere rundt dette ordet, og drøfte muligheten for at tabuiseringen tildekker holdninger vi burde avsløre og debatter vi som samfunn burde ta.
Krimforfatteren og journalisten Nicol hevder hardnakket at Cape Town er åstedet for forbrytelsene som finner sted i kriminallitteraturen i landet. Det er ganske enkelt fordi den egner seg best, mener han: - Dette har sammenheng med byen historie. Cape Town er en smeltedigel og har vært åsted for langvarige konflikter som bunner i herre-slaveforholdet som byens første økonomi var tuftet på.
- Dette la grunnlaget for apartheid og har skapt motsetninger både i fortid og nåtid som gir oss et stort litterært spillerom, sier Nicol. - For eksempel nekter den konservative, hvite delen av befolkningen fremdeles å innse at Cape Town er en by med både en kreolsk historie og en kreolsk identitet på et tidspunkt da de fleste andre er i ferd med å akseptere dette. Krimlitteraturen herfra kan leses som en protest mot denne konservatismen, og dermed også en protest mot tendensen til å lukke øynene for realitetene i dagens sammensatte Sør-Afrika.
Cape Town vs Johannesburg
Cape Town er europeisk dominert og demografisk svært mangfoldig. Nicol må likevel medgi at også Johannesburg er i ferd med å etablere seg også innenfor krimsjangeren. Det skulle da også bare mangle: Byen er riktignok mindre europeisk enn Cape Town, men den er et finanssentrum og den eneste virkelige storbyen i hele det sørlige Afrika.
Byen har «attitude» den pulserer døgnet rundt og har et tilsig av afrikanske innvandrere, lovlige og ulovlige som du ikke finner noen annet sted i landet. Den sosiale mobiliteten er høy i Johannesburg. De nyrike og styrtrike svarte har etablert seg i forstedene som tidligere var forbeholdt hvite og avstanden mellom fattig og rik øker. Og i Johannesburg stiller folk spørsmål om hvilke virkemidler folk egentlig bruker for å karre til seg store penger? De finner seg nødvendigvis ikke lenger i at de ikke får sin del av kaka, og enkelte tyr til kriminelle virkemidler for å skape større balanse. Mange frykter også for at Johannesburg syder av organisert kriminalitet, fremmedfrykt og korrupsjon. Skulle ikke dette danne en god bakgrunn for kriminal litteratur? Jo da, Nicol er med på det.
Forfatteren Richard Kunzmann ser også ut til å være av den oppfatningen. Hans roman Bloody Harvests er lagt til Johannesburg. Den handler sågar om en forbrytelse med bakgrunn i afrikanske tradisjoner og tenkesett. Her møter afrikansk mystisisme hvit «rasjonalitet». Her er politifolkene helter, men med en hvit og en svart helt, står de med føttene plantet i hver sin kultur. Dette gir forfatteren rom for å drøfte hvilke kulturelle utfordringer landet står overfor og hvor nødvendig det er å krysse etniske og kulturelle skillelinjer om de ulike befolkningsgruppene skal kunne leve sammen. Kunzmann sier det ikke, men det er dette som er Sør-Afrikas nasjonsbyggingsprosjekt. En bok av denne typen ville ganske enkelt ikke vært mulig i den mer europeiserte Cape Town.
Men mens det var svarte forfattere som i sin tid eksperimenterte med krimsjangeren for å si noe om undertrykkelsens vesen i apartheidtidens Sør-Afrika, er de fleste av dagens krimforfattere hvite. Kanskje er det slik at underholdningskrimmen blir en overlevelsesmekanisme for den hvite middelklassen, en måte å omgås frykten på? Kanskje er det et middel den hvite middelklassen har til rådighet for å kritisere myndighetenes mangel på innsats mot nettopp kriminaliteten? Kanskje sier den noe om de hvites situasjon i dagens sørafrikanske demokrati. De føler seg på mange måter utelatt og etterlatt, mange vil si uten grunn.
For all statistikk forteller at det er de fattigste svarte som rammes av den trivielle kriminaliteten og volden. Kanskje svarte forfattere av den grunn føler at de må nærme seg kriminaliteten på enn annen måte enn gjennom underholdende sjangerlitteratur. Eller skyldes det bare at sørafrikansk forlagsverden fremdeles er dominert av hvit, engelskspråklig middelklasse som ennå ikke tør utforske og utnytte det veldige bokmarkedet som den afrikanske befolkningen i Sør-Afrika utgjør?
Olav André Manum er frilansjournalist og varamedlem til styret i Fellesrådet for Afrika. Han har bodd to år i Sør-Afrika og jobber tematisk mye med Afrika, kultur og litteratur, politikk og homofili.
Tips en venn