Bevæpnet med tekster som biter
I et virvar av flaksende høner, brekende sauer og rytmiske hammerslag fra svette bilmekanikere leder en av medinaens veier til Aminatas hus. Her i den senegalesiske hovedstadens folkelige hjerte holder denne handikappede alenemoren til sammen med sine fem barn. Familiens eldste sønn heter Moise og driver med rap. Attenåringen er vår guide inn i Dakars unge musikkmiljø.
- Det var på grunn av mamma at jeg begynte å rappe, forteller Moise. Mamma fikk kneet knust i en ulykke for fire år siden. Hun har vært handikappet siden, noe som ikke er lett her i Dakar. Det er ikke som i landsbyen der folk tar vare på deg. Her må du klare deg sjøl, sukker han.
Interessen for rap begynte med at Moise skrev tekster for seg selv på rommet sitt og fikk lillebroren til å lage bakgrunnslyder mens han fremførte tekstene for venner og bekjente i gata. Tekstene handlet om urettferdighet, om brutte løfter fra politikere, om manglende solidaritet med de svake. Siden morens ulykke har han totalt mistet troen på statens løfter om å verne borgerne.
- Gjennom musikken ønsker vår generasjon å kommunisere med politikerne og andre som sitter med ressurser i samfunnet på en helt ny måte. Vi kan uttrykke lidelsen og sette søkelys på behov. Vi kan endre ting, sier Moise. Øynene hans skinner når han snakker om dette.
- Som våre dagers Che Guevara, undrer journalisten. Det siktes til motivet på ungguttens t-skjorte.
- Ja, eller nei, svarer han. Vi rappere tar oss ikke selv så høytidelig. Vi vet at tekstene våre kan spille en viktig rolle, men dersom hver av oss skulle tro at vi var den nye Messias, ville egoismen ødelegge alt. Noe av greia med rap er jo solidariteten oss i mellom. Lagspillet foran publikum.
Store forbilder
På en vandring gjennom Medina er sjansene store for å passere huset der Youssou N'dour ble født.
- Youssou , eller You som artisten kalles på folkemunne her i Senegal, er et ekte barn av medinaen, forteller Ousmane, bestevennen til Moise. Veien er lang herfra til USA og Europas store konsertscener. Men N'dour har gått den, noe senegalesere er synlig stolte av. Guttene forteller at N'dour til tross for storslagen suksess i utlandet, fortsatt holder hus i Dakar, men at han og familien har trukket seg tilbake litt utenfor byen i det noe roligere strøket Almadies. Onde tunger kritiserer artisten for å svikte byens folkelige hjerte til fordel for et upersonlig kaksestrøk.
-Det er bare misunnelse, sier Moise. Han understreker at det ikke handler om å forlate røttene sine. N'dour besøker ofte familie og venner her i Medina. Dessuten har han laget et prosjekt for bedre integrering av Medinaens ungdom i arbeidslivet.
Guttene mener at You og de andre stjernene på den senegalesiske musikkhimmelen er til stor inspirasjon for unge utøvere.
- Til tross for at vi holder på med ulike musikksjangre, har vi mye å lære fra generasjonen før oss. Det viktigste er ikke om man spiller mbalax, salsa, rap eller reggae. Det er budskapet som betyr noe, bedyrer de. Moise forteller også hvordan to- eller flerspråklighet er et kjennetegn på musikk fra Senegal.
-Da Tourekunda fra Casamance fikk sitt internasjonale gjennombrudd på 1980-tallet, viste de at bruk av lokale språk ikke var et hinder for suksess. Gruppen synger hovedsakelig på mandingo, men også på wolof, djola, fulani, engelsk og fransk. Selv rapper Moise og Ousmane på tre språk.
-Flerspråklighet gjør musikkens budskap tilgjenglig for mange, både lokalt og internasjonalt, bemerkes det.
Unge stemmer på slaveøya
Om du forlater medinaen og tar båten ut til øya Gorée, kommer du til stedet hvor flere av Dakars hip-hopspirer møtes for å øve. Fergeturen til Gorée tar ti minutter. Restaurerte hus med blomsterfasader i kolonistil gir Gorée et annerledes preg enn fastlands-Dakar, der mange av husene lider av forfall. Det er rent og pent i gatene. Folk later til å leve rolige liv. Men under slavetiden fungerte øya som ytterste post i Afrika før skipene satte kursen mot Amerika. Historikere regner med at over 20 millioner mennesker ble fraktet herfra og at svært mange av disse døde i løpet av den tøffe overfarten.
-Vi ønsker å fylle skipene og turistene som besøker dagens Gorée med et helt annet budskap, sier Ousmane.
-Gjennom musikken ønsker vi å fortelle verden om uretten som har blitt begått, men også sende signaler om at trenden har snudd. Øya er i dag sentrum for en rekke unge billedkunstnere og musikere som ønsker å skape positiv kontakt og samarbeide både med afrikanere og folk fra vesten.
Men Moise, Ousmane, og deres kamerater er ikke de eneste musikerne på den gamle slaveøya. På Gorées toppunkt kan man høre trommelyder og sang som siver ut av en rusten kanon. En trapp gjør det mulig å stige ned i kanonen, der finner man gruppen Gorée Brothers. De kan fortelle at senegalesisk hip-hop fikk sin spede begynnelse på starten av 1990-tallet da gruppen Positive Black Soul (PBS), med den etter hvert så berømte Didier Awadi i spissen, slo an tonen. Rapperne talte makthaverne midt i mot og kritiserte en stadig økende korrupsjon.
- Rap-bevegelsen spilte blant annet en viktig rolle da Abdou Diouf måtte forlate Senegals presidentpalass i år 2000, minnes Bokandé som er gruppas eldste medlem. Alle rapperne i Dakar stemte på opposisjonkandidaten Abdoulaye Wade, som hadde sopi, endring, som slagord i kampanjen. Wade engasjerte rappere på store valgkampmøter for å øke folkets entusiasme.
Artister i eksil
Folket fikk sin sopi. Men det ble ikke helt slik mange kanskje hadde forestilt seg. Etter åtte år som statsleder i Senegal har Abdoulaye Wade vist at hans politiske alternativ på flere områder ikke er særlig bedre enn hva hans forgjengere hadde å tilby. Et av disse områdene er kunstnernes og de frittalende stemmers rolle i samfunnet.
-Vi rappere fikk ikke den plassen og midlene vi ble forespeilet. I stedet ga myndighetene oss munnkurv, sier Jacques. Han navngir flere artister som anses som "uønskede" på den senegalesiske musikkarenaen. Alle artister står i utgangspunktet fritt til å uttrykke seg slik de vil, men kun de som taler varmt om det sittende regimet får tilgang til store oppdrag i Senegal og spilletid på nasjonal radio og TV.
Og det er ikke bare nasjonale artister som bannlyses. I 2007 ble reggae-artisten Tiken Jah Fakoly erklært persona non grata i Senegal etter å ha kritisert presidentens udemokratiske metoder. Fakoly lever nå i Mali ettersom han også har måtte flykte fra sitt eget hjemland Elfenbenskysten. Artisten står som et av Vest-Afrikas mest frittalende musikkikoner og har solgt til gull for flere av platene sine. I kampen mot korrupte politikere, nykolonialisme, fremmedhat og sosial urettferdighet står han i bresjen med tekster som biter.
- I vår generasjon går han bare under tilnavnet ´General Fakoly´, forteller Bokandé. Stemmen hans når ut til hele verden. Vi stiller oss bak hans budskap, men ønsker også å uttrykke det på vår måte, sier han.
På Gorée arrangeres det fra tid til annen konserter med fokus på aktuelle tema, blant annet slaveri og illegal immigrasjon fra Afrika til Europa. Disse arrangementene involverer ofte flere kunstformer, deriblant billedkunst, teater og dans. Det knyttes også seminarer og debattforum opp mot konsertene.
- Det er viktig at vi musikere ikke isolerer oss. For å kunne komme dit vi ønsker, til et friere og mer rettferdig samfunn, er samarbeid med andre samfunns- og yrkesgrupper svært viktig. Samspill gjør at ord kan bli til handling, at musikk kan bli til brød, avslutter Moise.
Tips en venn