Én laks - én stemme
I det sørlige Chile er det norske oppdrettsselskaper som bestemmer. Dette er Norges nye laksekoloni.
Fortsetter en nordmann fremdeles å være norsk når han er utenfor Norges grenser?
Dette er et av spørsmålene som direktøren for det norske, statseide selskapet Cermaq, Geir Isaksen, motvillig fremprovoserte da han nylig ble intervjuet av produsentene bak den norsk-chilenske dokumentarfilmen Gullegg.
- Å mene at vi skal være norske i Chile er en umulig politikk. I Chile er vi nødt til å være chilenere, vi kan ikke være norske i Chile, sa Geir Isaksen til journalistene. Deretter nektet han å svare på flere spørsmål og trakk seg forsmådd fra intervjuet.
At en nordmann i Chile oppfører seg som en chilener er ikke noe problem. Problemet oppstår når han oppfører seg som en av de verste chilenerne, en av de chilenerne som fremdeles baserer seg på logikken fra tiden under den tidligere militærdiktatoren Augusto Pinochet.
Denne logikken innebærer sjefer som undertrykker fagforeninger, som betaler lave lønninger, og som bryter med arbeids-, miljø-, og helselovgivningen. Den innebærer selskap som triumferende erklærer at lakseoppdrett er den eneste formen for utvikling i regionene i Sør-Chile. Denne logikken ligger bak den kyniske driften av oppdrettsnæringen i Chile, ikke minst hos de norske selskapene som er involvert.
To er mer enn fem
Personer som Geir Isaksen har betydelig politisk og økonomisk makt i de chilenske lakseprovinsene. Isaksens selskap Cermaq er medlem i SalmonChile - en interesseorganisasjon for selskaper som driver med produksjon og eksport av laks i Chile, og hvor flertallet i ledelsen er nordmenn.
Styret i SalmonChile består av fem representanter, blant dem to chilenere. En er politisk talsmann for arbeidsgiverorganisasjonen, den andre eier Chiles største laksebedrift. De andre tre inkluderer to representanter fra norske selskaper - Mainstream og Marine Harvest - og én er representant for det mektige spanske firmaet Pescanova.
Slik er det globaliserte laksedemokratiet, hvor prinsippet «én person - én stemme» har mistet sin gyldighet. Nå er det «én laks - én stemme» som gjelder.
Laksens historie
Laksens historie i Chile begynte allerede på 1800-tallet, da denne eksotiske rovfisken for første gang ble introdusert i chilenske farvann. Men når de mektige firmaene forteller denne historien, forteller de den ut fra sine egne interesser. De sier at lakseindustrien er en ny industri som trenger tid til å tilpasse seg det nye miljøet. Eller rettere sagt, de krever at staten skal tilpasse seg den nye industrien.
Oppdrettsnæringen krever at de lover som gjelder for alle andre, ikke skal være gyldig når det kommer til laksefirmaer.
På slutten av 70-tallet skjøt Chiles lakseeksport for alvor fart. På denne tiden var Pinochets økonomiske modell rådende, en modell basert på privatisering av offentlige selskaper, reduksjon av antall statlige arbeidsplasser og desimering av arbeidernes rettigheter, statlige insentiver til nasjonale og multinasjonale selskaper, samt avskaffelsen av avgifter i forbindelse med utenlandske investeringer og eksport, først og fremst når det gjaldt naturressurser.
Under Pinochets regime eksisterte det ingen miljølovgivning, og alle grunnlovsgarantier, som retten til politisk deltakelse, tilgang til informasjon og organisasjonsfriheten, ble autorisert ene og alene av Pinochet.
Dette var gunstige tider for lakseindustrien, en rekke selskaper ble etablert, og på midten av 90-tallet hadde det kommet til over 100 registrerte laksefirmaer. Ti år senere hadde internasjonale oppkjøp og sammenslåinger redusert antallet firmaer til 40, men den årlige veksten for denne sektoren har helt siden den gang vært på minst 10 prosent.
I følge SalmonChile var eksportverdien av laks og lakseprodukter i 1994 på 349 millioner dollar. I 2006 hadde dette tallet steget til 2 206 millioner dollar, noe som gjør lakseoppdrett til en av de raskest voksende eksportsektorene i Chile.
Men vekst er ikke det samme som utvikling.
Laksens daglige brød
Laksen spiser ansjos, sardiner, hvete, raps, soya (muligens genimodifisert sådan), den nyeste typen antibiotika, fargestoffer, soppmedisiner, maling, kobberoksid, xylen, benzen, dykkere, kvinner, fostre, vann, sjeler, samvittigheter, politikere, ledere, offentlige stillinger, redelighet, innsyn, lover, demokratier og muligens nasjoner.
Et slikt kosthold fører til visse forandringer i hørselen, synet, stemmen og lommeboka. Det leder til døvhet, synsvinkelen reduseres, stemmen blir mer høyrøstet og lommboka betydelig større.
For at oppdrettslaksen skal oppnå eksportvekten på 3 kilo kreves det en fôringsperiode på drøyt to år, hvor laksen ifølge tall fra ulike frivillige organisasjoner fortærer inntil 8 kilo villfisk i form av fiskemel. Fiskemel er oppdrettslaksens viktigste føde, ifølge en rapport utgitt av Fundación Terram i 2004 utgjør fiskemel en drøy tredjedel av laksens kosthold.
I tillegg til dette setter laksen til livs store mengder vegetabilske proteiner, fargestoffer, antibiotika og andre legemidler. Ifølge FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) går det med mellom 4,3 og 5 kilo villfisk for å produsere én kilo fiskemel. SalmonChile hevder at det går med 1,3 kilo fôr for å produsere én kilo laks.
Ifølge laksefirmaenes egne, optimistiske tall innebærer dette altså at det går med 2 kilo villfisk for å produsere én kilo oppdrettslaks. De 600 000 tonn oppdrettslaks som ble produsert i Chile i 2006 krevde ifølge disse beregningen 1,2 millioner tonn villfisk.
Ser man derimot på andre forskeres beregninger, kreves det 8,5 kilo villfisk for å produsere én kilo oppdrettslaks, noe som tilsier at den chilenske oppdrettslaksen setter til livs opptil 5,1 millioner tonn villfisk i løpet av et eneste år.
Medisinbomber
I tillegg til villfisk inneholder laksefôret store mengder medisiner, spesielt antibiotika. I likhet med Chile produserer Norge cirka 600 000 tonn oppdrettslaks i året. Men mens det i Norge årlig går med snaut ett tonn antibiotika til den totale lakseproduksjonen, kan et enkelt oppdrettsanlegg i Chile forbruke hele to tonn antibiotika i løpet av et år. Ifølge en gjennomgang av miljørapporter fra driften av 16 oppdrettsanlegg i nærheten av utløpet til elva Reloncavis ved Puerto Montt i det sørlige Chile, brukes det årlig 85 tonn antibiotika til produksjonen av 42 000 tonn laks.
Totalt produserer Chile 600 000 tonn laksefisk hvert år, noe som innebærer et årlig forbruk på 1 200 tonn antibiotika. De viktigste formene for antibiotika er Florfenicol, Oxolinsyre, Flumequin og Oxitetraciclin. Problemet med å bruke disse legemidlene i lakseindustrien er at de er beregnet på mennesker, og at hyppig bruk innenfor dyremedisin fører til bakteriell motstandsdyktighet som overføres til mennesker gjennom maten eller økosystemet.
Verdens Helseorganisasjon (WHO) har iverksatt en internasjonal kampanje for å begrense overføringen av bakteriell motstandsdyktighet til mennesker. Kampanjen får støtte av en rekke forskningsrapporter, og har begynt å få oppmerksomhet fra internasjonale medier. 18. september i år skrev New York Times på lederplass om globale helseproblemer. Avisen bekrefter at rester av antibiotika brukt på grisefarmer siver ut i naturen via vann og avføring, noe som bidrar til bakteriell resistens i naturlige økosystemer.
Dette vil si at de fysiske grensene som er satt opp rundt farmene for å beskytte miljøet ikke fungerer. Rundt laksemerdene er det ingen slike fysiske grenser, og det er ingenting som kan hindre at antibiotika spres i marine økosystemer.
En rapport fra avdelingen for mikrobiologi og immunologi ved New York Medisinske College, utgitt av Felipe Cabello, påviser funn av antibiotika i villfisk i nærheten av elvemunningen for Reloncavis. En annen studie utført av professor Humberto Dölz ved det prestisjefylte chilenske Universidad Austral bekrefter at det er registrert en økning i motstandsdyktigheten mot visse typer antibiotika i de to laksebyene Puerto Montt og Castro.
Grunnen til den hyppige bruken av antibiotika er utbredelsen av Salmon Rickettsial Septicaemia (SRS), en sykdom som hvert år tar livet av store mengder chilensk laks. SalmonChile sier at de kommer til å fortsette å bruke antibiotika så lenge det ikke finnes noen vaksine mot SRS, men at de kun bruker de mengder antibiotika som chilensk lov tillater.
Problemet er at det i Chile er svært få retningslinjene og lite kontroll når det gjelder bruk av antibiotika i fiskeriindustrien. Det finnes heller ikke statlig informasjon om ulike typer, mengder, og bruksmåter for antibiotika innenfor lakseoppdrett.
Underliggende problemer
Når lakseindustrien først kom til Chile lovet selskapene at næringen ville skape en rekke nye og gode arbeidsplasser, bekjempe sult, og å minske rovfisket som truet bestanden av villfisk.
20 år senere har ingen av løftene blitt oppfylt.
Arbeiderne får dårlig betalt og det begås stadig brudd på arbeidslovgivningen. Siden 2005 har 51 arbeidere mistet livet, og ifølge arbeidsministeren Osvaldo Andrade har det i perioder - blant annet i første halvdel av 2006 - vært registrert massive brudd på arbeidsloven.
Arbeidere innenfor oppdrettsindustrien er såkalt «ufaglært arbeidskraft, noe som karakteriserer alle fattige sektorer i landet» uttalte nylig SalmonChiles president. Han bekreftet at 46 prosent av innbyggerne i laksekommuner ikke har fullført ungdomsskolen, og at «Norge er et rikt land fordi den menneskelige faktoren er mye mer produktiv. Fordi nordmenn både har og bruker internett, fordi nordmenn har et glimrende utdanningssystem - derfor produserer de 17 ganger så mye som en chilensk arbeider.»
Utsagnet provoserte flere fagforeningsledere. De mener at man ikke trenger internettilgang for å filetere fisk, og at lønningene de mottar ikke er høye nok til å sende barna på privatskoler som kan tilby en mye bedre utdannelse enn de ressurssvake offentlige skolene. Det som provoserte fagforeningslederne mest var SalmonChiles klare beskjed om at: «Det er ikke fordi norske fagforeninger har mer kampånd, heller ikke fordi norske ledere er mer rundhåndet. Ingen forhandlingsstrategi fra fagforeningenes side kan føre til en 17-dobling av lønnen.»
En arbeider innenfor chilensk lakseindustri tjener omtrent 2 800 norske kroner i måneden. Men over halvparten av denne lønna består av både individuell og kollektiv produksjonsbonus, samt ulike sosiale støtteordninger.
Å livnære verden
Når det gjelder løftet om bekjempelse av sult, eller som SalmonChiles fengende slagord sier «Livnær verden og livnær Sør-Chile», er heller ikke dette oppfylt. Over 95 prosent av all laksen som produseres i Chile eksporteres til markeder hvor det ikke finnes sult: Europa, Nord-Amerika og Japan.
Det er også tvilsomt om laksen er med på å livnære Sør-Chile. I områdene hvor laksefirmaene opererer er det mange som frykter tapet av økonomisk selvstendighet og matvaresuverenitet.
Lakseindustrien har heller ikke gjort noe for å diversifisere sin produksjon. Til tross for at monokultiveringen av laks bekymrer både forskere og myndigheter, er det ingen som har noen plan for hvordan de sørlige områdene av Chile kan slutte å basere sin økonomi ene og alene på lakseoppdrett.
Det er også tvilsomt om oppdrettsnæringen bidrar til å minske rovdriften på villfiskestanden. Behovet for villfisk til produksjon av fiskemel er det samme. Siden 1990 har verdensproduksjonen av fiskemel ligget stabilt på 6 millioner kubikktonn, med en liten nedgang mellom 2001-2006 var fjorårets produksjon var på 5,2 millioner kubikktonn.
Laks spiser laks
«Alt for Norge» og «Med fornuft eller styrke» er slagordene for henholdsvis det norske og det chilenske våpenskjoldet. To rimelig arrogante setninger som utgjør grunnlaget for logikken i Norges nye oversjøiske lakseprovins: Southway.
Daglig er det 6 millioner mennesker verden over som spiser laks fra Chile, og oppdrettsnæringen håper at dette tallet om 10 år vil ha økt til 12 millioner.
Men i Chiloé, Puerto Montt og Castro har man begynt å snakke om at «laks spiser laks.» Enkelte mener at man må begynne å forberede seg på en periode med samfunnskriser, sult og skuffelser. Den dystre spådommen støttes av Alejandro Buschmann, en fremstående forsker ved Unviersidad de Los Lagos. Han hevder at «en akvakultur basert på rovfisk aldri kan bli bærekraftig».
Det er tegn på at denne krisen er i anmarsj. SalmonChile måtte i år erkjenne at 30 prosent av deres produksjon har gått tapt på grunn av lakselus, noe som skyldes dårlig stell og hygiene. En foreløpig ukjent prosentandel av bestanden har blitt smittet av lakseanemi, som ifølge Verdensorganisasjonen for dyrehelse (OIE) har forårsaket tap av minst to millioner laks i Chiloé-området.
Tilbake til utgangspunktet og Geir Isaksens utsagn om at norske selskaper i Chile er nødt til å oppføre seg som chilenere. Det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i logikken hos disse selskapene, problemet ligger i at de tillater sine talspersoner å hevde at «uten lakseoppdrett hadde disse regionene vendt tilbake til steinalderen.»
Dette er problemet i Southway, Norges nye laksekoloni.
Tips en venn