Giftig handel i Kongo
Bak den siste oppblomstringen av konflikten i Kongo-Kinshasa ligger kappløpet om en rekke mineralressurser. For tiden heter det gjeveste mineralet tinnmalm, og det utvinnes like utenfor Goma.
Det er trangt om plassen for de to selgerne i den lille kiosken i byen Goma i Kongo DRC. De har få produkter å tilby, men det de har er til gjengjeld svært etterspurt, mobiltelefoner og mobilabonnement. På den gjørmete gaten utenfor står Toto Tindiri og fikler med én av sine to Nokia-telefoner. Med trenede hender og kjappe tastetrykk har han ladet nye ringeminutter på telefonen.
- Jeg er nødt til å være tilgjengelig! Alle vennene mine her i Goma har minst én telefon hver. Mobiltelefonene er et stort fremskritt for oss, forteller han stolt.
Kjempegruven Bisie
Ikke langt unna, i den tette regnskogen ved Bisie, er andre trenede hender i sving. Tusenvis av arbeidere leter målrettet etter den verdifulle steinen cassiterite, tinnmalm. Med hakker og hender graver de seg opptil hundre meter inn i fjellet i en frenetisk jakt etter det store funnet. Tvangsarbeid er utbredt. Dødsfall er hyppige. Barn blir sendt inn i de trangeste sjaktene, som er så små at bare en barnekropp får plass. Tinnmalmen de henter ut eksporteres via Goma til selskaper i Asia og Europa. Her blir foredlet tinn brukt i produksjonen av mobiltelefoner.
- Alt dere ser her er Bisie. Goma er bygd på pengene fra Bisie-gruven. Frilansjournalisten Jack Kahorha sitter i forsetet på den lille Toyotaen og rister på hodet mens han peker ut av vinduet på de enorme boligpalassene som reiser seg langs gata i et finere strøk av Goma.
Bisie er Kongos største tinngruve. Goma fungerer som transittpunkt for handelen. I 2007 utgjorde den 115 millioner dollar. Halvparten er ulovlig.
Bisie-gruven ligger 90 kilometer vest for Goma, i Walikale-distriktet, omgitt av tett regnskog. Da en lokal jeger ved en tilfeldighet oppdaget området i 2002, var jorden så rik på tinnmalm at man kunne plukke steiner rett fra bakken. Ryktet spredde seg fort og lykkejegere flokket til området. Gruven og den lukrative utvinningen tiltrakk seg også interesse fra krigende opprørsgrupper som ønsket å sikre seg sin del av kaken.
De siste årene har den beryktede oberst Sammy Matumo og hans 85. brigade i den kongolesiske hæren okkupert området. Regjeringen i Kinshasa har mistet kontrollen over brigaden. Den har i realiteten blitt en stridende part i konflikten med direkte adgang til store inntekter.
Av den globale etterspørselen etter tinn på 260.000 tonn i året, leverer Bisie bare 10.600 tonn. Men tinnmalmen fra gruven er svært ren og derfor unik. Så ettertraktet er den at da kongolesiske myndigheter i februar 2008 vedtok å stenge Bisie for å «gjenopprette orden» førte nyheten til en prisoppgang på tinn på børsen i London. Gruven ble ikke stengt, Matumo og hans brigade tillot ikke det. I stedet fortsetter det farlige arbeidet med å få ut tinnmalmen.
-Broren min og hans arbeidslag var en gang dypt inne i fjellet. Regnet flommet ned. Vi visste at det var farlig, men vi fortsatte å jobbe. Plutselig raste inngangen sammen. Folk ropte og løp til. Vi brukte spader og hendene. Men det tok lang tid å finne dem. Broren min var død. De var mange den dagen, sier Mahomi Bahati.
Sammen med Yenga Nakamba sitter på hver sin stol inne i et provisorisk hus dekket av teltduk. De spinkle veggene av plast bærer et verdenskjent symbol, et menneske som beskyttes av to hender, symbolet til FNs flyktningorganisasjon, UNHCR. De ser på oss med en alvorlig mine. Utenfor har regnet stilnet, men noen dråper fester seg fortsatt til teltduken.
- Ja, folk dør i gruvene når det regner. Vi var redde når vi var nede i sjaktene, sier han etter en liten pause, sier Nakamba.
De to ble aldri rike på Bisie. For et års tid siden måtte de flykte etter harde kamper mellom to opprørsgrupper. I Øst-Kongo er det nå 1.2 millioner internt fordrevne. Livet i flyktningleiren Mugunga I er den rakeste motsetning til livet for eliten i Goma. Men Yenga Nakamba drømmer fortsatt om Bisie.
-Vi jobbet dag og natt. Det var et vanskelig liv. Men vi tjente godt også. Og selv om vi ofte ble tvunget til å arbeide for militæret og måtte betale skatt til dem, er oberst Sammys soldater bra for sikkerheten. De hindrer at etniske konflikter oppstår, sier Bahati
Bahatis kommentar virker innlært og bærer preg av at den 85. brigaden har kontroll over gruven og skjebnen til arbeiderne. Sannheten er at soldatene styrer Bisie med jernhånd og overvåker alt som går inn og ut. Inntektene er enorme og den strategiske viktigheten så stor at ingen ser hvordan den 85. brigaden noensinne vil gi fra seg Bisie uten kamp.
Umenneskelig sted
Lokale og internasjonale organisasjoner er rystet over forholdene i Bisie. De 4.000 arbeiderne risikerer liv og helse i gruven. 48 timers skift er vanlig. Lønnen på en god dag er på skarve fem dollar. Ifølge rapporter er det flere hundre barn mellom ti og atten år i Bisie. Barna brukes til å grave ut ganger og transportere malmen. De er ettertraktet fordi de når inn i de dypeste sjaktene og er billigere i drift. De spiser mindre og får lavere lønn enn en voksen arbeider.
Barn brukes også sammen med voksne som bærere. Gruven ligger to dagsmarsjer inn i skogen fra nærmeste vei. Stien fylles av en kø av bærere som transporterer varer inn og tinnmalm ut. I provisoriske sekker, laget av pinner og plast, bærer de rundt 50 kg tinnmalm hver. Noen har malmen i en stor sekk på ryggen, festet til en stropp rundt pannen. De bruker gummien fra gamle sandaler for å avlaste presset mot hodet.
- Bisie..,
Onesphore Sematumba trekker på det før han resignert fullfører setningen.
- Bisie er et umenneskelig sted. Umenneskelig.
Sematumba arbeider for Pole Institute, en lokal organisasjon som forsøker å avdekke og dokumentere den kontroversielle utvinningen. Han gestikulerer kraftig med hendene for å understreke alvoret i poengene sine. På pulten står en moderne Apple-datamaskin og foran ham ligger en mobiltelefon. To produkter som kanskje begge inneholder tinn fra Kongo og som tjener som en ironisk påminnelse over temaet vi diskuterer.
-Hvorfor tiltrekkes arbeiderne til Bisie?
- I et krigsherjet land med et falleferdig utdanningssystem og skyhøy arbeidsledighet, representerer gruvene kanskje den eneste muligheten til arbeid og inntekt, forklarer Sematumba.
-Selv om forholdene er sjokkerende og lønnen ussel, tjener de fleste arbeiderne dobbelt så mye som en gjennomsnitts kongoleser.
-Hva vet de internasjonale importørene om forholdene?
-De vet hva som foregår, men tar ikke ansvar. Vi og andre har dokumentert forholdene.Logikken er enkel, selskapene ønsker å maksimere sin profitt og det gjør de best under de rådende forholdene, med uregulert utvinning.
Blå hjelmer til liten nytte
FN dokumenterte allerede i 2001 at 150 internasjonale selskaper, spesielt belgiske, sørafrikanske, amerikanske og canadiske, hadde lukrative forretningsforbindelser i mineralsektoren i Kongo samtidig som krigen raste som verst. Flere av disse ble beskyldt for å bryte OECD-retningslinjer for forsvarlig ressurshandel.
-Regjeringer i Vesten og Østen har ikke gjort nok for at deres multinasjonale selskaper utviser tilstrekkelig ansvarlighet når de kjøper disse mineralene, skriver den britiske forskeren Nicholas Farrett i tidsskriftet African Analyst
Heller ikke FN har tatt sin del av ansvaret. Få tiltak er satt i verk for å følge opp anbefalingene i rapportene. Og på bakken klarer ikke FN-soldater å stoppe den ulovlige tinnhandelen. Siden 2000 har verdens største og dyreste fredsoperasjon, MONUC, funnet sted i Øst-Kongo. De siste ukers voldsomme kamphandlinger viser hvor maktesløse de 17.000 soldatene er. Å løse de langsiktige hindrene for en stabil utvikling i Kongo synes umulig når ikke engang sikkerheten til lokalbefolkningen kan garanteres. .
Toyotaen humper stakkarslig bortover gata og får bokstavelig talt kjørt seg på de elendige veiene i Goma. Vi er tilbake i det fineste strøket av byen sammen med frilansjournalisten Jack Kahorha. Her bor guvernøren, militære ledere og forretningseliten. Offentlig infrastruktur har kollapset, men noen lever åpenbart behagelig på pengene fra Kongos nye gull. Husene voktes av private sikkerhetsvakter. Store vanntanker sørger for vann når vanntilførselen til byen er ute av drift. Og egne generatorer sikrer strøm når elektrisitetsforsyningen bryter sammen.
- Ressurshandelen er en forbannelse for Kongo. Vi som befolkning tjener ingenting på våre egne ressurser. Det kollektive fungerer ikke. I dette landet har individer blitt sterkere enn regjeringen. Kahorha levner lite ære til landets ledere.
Sjåføren tuter to ganger i hornet. Vaktsomme blikk observerer oss mens kjøretøyet og passasjerene blir kontrollert. Toyotaen svinger inn på gårdsplassen til et staselig tidligere kolonihus i Goma. Bak høye murer og piggtråd er det hektisk aktivitet. Med enkle maskiner og redskaper foredler et trettitalls arbeidere tinnmalm.
- Malmen er fra Bisie-gruven, kan sjefen for en av de største eksportørene i Goma litt motvillig bekrefte.
En arbeider svinger hammeren med all kraft og treffer steinen foran seg med presise slag. I løpet av noen sekunder er steinen pulverisert til grus. Andre arbeidere fyller store tønner som skal til Europa og Asia. Selv om de belgiske koloniherrene for lengst har flyttet ut av huset er det fortsatt noen i landet som tjener på handelen. Lasten som står klar til transport har påmalt selskapet «Tradement SA, Belgique» som mottaker.
I det vi forlater foredlingsanlegget oppsummerer Jack Kahorha sammenhengen mellom tinnhandelen, utenlandske interesser og militære grupperinger som tjener på status quo.
- Her i Goma er det et rykte som sier at tønnene fra Bisie forlater Kongo med tinnmalm til Asia og Europa, for så å komme tilbake fulle av våpen og ammunisjon. Derfor har vi en krig. Og derfor er handelen med tinnmalm en viktig drivkraft for denne krigen.
Thorodd Ommundsen har vært informasjonsansvarlig i Fellesrådet for Afrika og var på reportasjetur til Kongo DRC juni i 2008. Les hele reportasjen i Fellesrådets Afrika-årbok for 2009
Tips en venn